Vil gi elvene rettigheter 

– Elvene våre dør

Boken «Are rivers alive?» kom i 2025 og er blant annet en reiseskildring langs tre elver i Ecuador, India og Canada. Samtidig vender boken stadig tilbake til forfatterens lokale engelske elv ved Cambridge. 

– Hvorfor denne interessen for elver? 

– Fordi verdens elver dør. I England privatiserte vi vann og avløp og dermed også helsen til elvene våre i 1989. Dermed er alle vannsystemene våre underlagt ulike private foretak som henter ut milliarder av verdier hvert eneste år – uten å investere dem tilbake i bedre infrastruktur. 

– Hvordan preger dette elvene? 

– De blir langsomt ødelagte. Kun 14 prosent av elvene har i dag «god» eller «veldig god» miljømessig helsetilstand. Legger man til kjemisk forurensing har null prosent en god helsetilstand. Det sies at elvene våre først ble udrikkelige, deretter umulige å svømme i og nå, noen steder, farlige å dyppe hendene i.

Hva Norge bør lære av England

Macfarlane har også en personlig kjærlighet til elvene, noe han mener alle, bevisst eller ubevisst, har. Hvis folk tenker seg om, har alle en elv i sitt hjerte, mener han. 

– Jeg er fjellklatrer, og fjell og elver lever i en eldgammel samtale med hverandre. Jeg var også heldig som delvis vokste opp i Skottland, som på den tiden hadde sunne og klare elver. 

I Norge, som har relativt rene elver, mener Macfarlane at vi må lære av engelskmennenes destruktive elvepolitikk. 

– Ikke ta rene elver for gitt. England er en trist historie om at det er mulig å miste hele elvesystemer. Ta vare på og elsk de elvene dere har. Reparer de elvene dere kan.

Oslo-elver for håp og fortvilelse 

Mens Akerselva i Oslo ofte trekkes frem som en suksesshistorie, er Oslos andre store elv, Alna, en helt annen historie.

Som Arkitektur har skrevet om før, er dens nedre del fortsatt sterkt forurenset. Store deler av elven er også overbygd av store industriområder i Groruddalen. 

– Den økologiske tilstanden i nedre del av Alnaelva, nedstrøms for riksvei 163 (motorvei forbi Alnabru) er svært dårlig, og den har stort sett vært uendret siden vi startet med disse undersøkelsene på slutten av 1980-tallet, sa vannforsker Johnny Håll til Arkitektur i 2024. 

Macfarlane lar seg forbause over dette eksempelet og utbryter:  

– Oslo er altså the tale of two rivers! En elv som representerer håpet og den andre fortvilelse – så fascinerende! 

– Hvorfor tror du noen elver blir renset og elsket, mens andre er nærmest glemt? 

– På engelsk kaller vi elve- og bekkeåpninger for «daylighting». Det er et vakkert ord som peker i mange forskjellige retninger. Når elver blir fremmede for oss og usynlige for folk, blir de lettere å ignorere. Da blir de et sted for å dumpe avfallet vårt – enten det er kloakk, kjemikalier eller annen forurensing. Man kan derfor tro at jo mer synlig de skitne elvene blir, jo flere vil ta vare på dem.

– Mal veiene blå

Her har Macfarlane en idé han gjerne vil dele med Arkitekturs lesere – spesielt landskapsarkitektene. Han viser til at tilnærmet alle byer er bygget oppå komplekse elvesystemer.

– Vi burde male fortau og veier blå der elvene en gang rant. Slik kan byens innbyggere vite at akkurat her flommet elven en gang under oss. Da tar du et oppgjør med «ute av synet, ute av sinn»-tenkningen som finnes. Det er også en måte å hedre at byer som regel vokser frem på grunn av elvene. 

– Hva er sammenhengen mellom elver og våre bygde omgivelser? 

– Fordi byer blir til på grunn av elver, mener jeg vi må se på elvene våre som historiske og nåtidige aktører. Deres påvirkning manifesterer seg gjennom ødeleggende flom, men også gjennom elvenes plass i kunsten, litteraturen og det sosiale livet som utspiller seg langs elvene våre.

Språket vi bruker 

Hva er så løsningen for verdens skitne elver? For Macfarlane peker mot både filosofi og jus, men én viktig detalj handler om språk – ikke minst pronomenbruken. 

– Jeg vet ikke hvordan norske pronomen virker, men på engelsk har jeg vært opptatt av å si «the river who flows», ikke «the river that flows». Det er små, men viktige ord. Elven er et subjekt, ikke et objekt. Det handler om å utvide perspektivet og inkludere elvene som våre medborgere.

Elvenes rettigheter 

På reisene til Macfarlane i boken «Are rivers alive?» ser han dette skiftet skje i praksis. En del av aktivismen for elvene handler om å gi dem rettigheter eller rettslig status. Andre argumenterer for at elvene bør anerkjennes som levende subjekter eller gis rett til representasjon i demokratiet. En slags grønn nytenkning av demokratiet. 

– Dette skaper selvfølgelig store filosofiske problemer. Hvem skal representere elvene? Hvordan vet vi hva elvene vil stemme i gitte saker? 

– Har dette en verdi, eller blir det mer jippo? 

– Når jeg ser dette skje i private styrerom, blir jeg skeptisk fordi selskapene skal uansett tjene penger. Naturens representant blir da litt cosplay-aktig. Men i lokale og regionale demokratiske styrer har jeg mer troen. I England skjer dette mange steder.

Gir elvene en stemme

Torsdag 10. september ble rettighetene til den 16. elven i Storbritannia anerkjent av et kommunestyre, forteller Macfarlane.

Og i hans egen hjemby Cambridge ble elven Cam nylig anerkjent av et enstemmig kommunestyre. 

– Cam fikk syv rettigheter anerkjent. Disse skal tas med i alle beslutninger byen tar, som på en eller annen måte påvirker elvens liv. Det er et veldig sterkt signal fra lokalpolitikerne om at de ser elvens viktighet. 

– Vet politikerne hva det vil si for framtidens politikk? 

– Nei, men det er et veldig interessant eksperiment. Elven Wye langs grensen til Wales har også fått rettigheter og Hertfordshire fylkesråd har gitt den en menneskelig representant i styret, som bestemmer og overvåker utslipp av fosfor og nitrat til elven. Det mennesket i styret skal da prøve å skjønne hva elven vil. Jeg liker det og tror vi bare vil se mer og mer av slike forsøk. 

– Vær modig og rar! 

Macfarlane besøker tilfeldigvis Oslo en knapp uke før Oslo arkitekturtriennale stiller spørsmålet «Hva om naturen kom først?». Forfatteren blir åpenbart overrasket og glad over samsvaret mellom OATs tematikk og hans eget arbeid. 

– Det er jo et briljant spørsmål, utbryter han. 

Macfarlane skal selv holde den prestisjetunge BBC-forelesningsserien The Reith Lecture senere denne høsten, hvor han i fire bolker på et vis snakker om det samme. 

Tittelen på foredragene er «The Human Superiority Complex». Her ser han på hva politikken, kunsten, litteraturen, jussen og aktivismen kan gjøre for å komme seg ut av en menneskesentrert virkelighet og utvide sirkelen av moralske ansvar – til også å gjelde dyr, natur og landskap. 

– Hvis jeg har en beskjed til denne triennalen og Arkitekturs lesere som er opptatt av dette, må det være å ta eierskap til innholdet i spørsmålet «Hva om naturen kom først?» Ta spørsmålet på alvor og vær modig, radikal og rar!

Et rart filosofisk landskap

Macfarlane viser til hvordan filosof Arne Næss så på en av de største utfordringene ved å være menneske. Nemlig utvidelsen av vårt moralske ansvar til å også gjelde dyr og planter. 

– Når vi i denne utvidelsen når elver, fjell og økosystemer, er vi langt forbi normal fatteevne. Eller det er det den rasjonelle tradisjonen vi har vokst opp med vil fortelle oss.

– Det er derfor jeg snakker om å være rar. For så snart vi begynner å tenke rundt hva en elv mener, trenger eller vil, begynner vi å bevege oss inn i et «rart» filosofisk landskap. 

Men også et spennende landskap, forklarer Macfarlane. Spennende fordi det umiddelbart tvinger oss til å tenke nytt rundt våre menneskesentrerte beslutninger. 

– Vi mennesker tar tusenvis av beslutninger om elvene våre som om de bare var en ting og ikke som en kilde til liv. Jeg pleier ofte å si at vi må behandle elvene som en livskilde og ikke en ressurs. 

– Med USAs president Donald Trumps angrep på miljøvern og nasjonenes intense ressursjakt, er kanskje ikke tidsånden helt på elvenes side? 

– Desto viktigere å kjempe imot. Trump er en historieforteller. Kulturens oppgave er å fortelle de andre historiene. Det er de rare små tingene som må forfølges og dyrkes i møte med fortellingen fra Trump og hans likemenn. Arne Næss snakket om miljøvern som «vakre handlinger» og at folks engasjement bør handle om glede og kjærlighet, ikke plikt. Dette ser jeg skje over hele verden. Vi kan bare ikke gi opp.