OAF – fra fest til politisk påvirkning mellom to permer

Fant et skattkammer

Arkivet til OAF sto lenge bortgjemt i et kott på Arkitektenes hus. Det første systematiske arbeidet startet under Erik Collett (leder 2012-2014). I 2021 ble materialet imidlertid offisielt overlevert Oslo byarkiv, og det var da Moe begynte arbeidet.

Den gangen var Tone Selmer-Olsen OAF-leder. Hun åpnet en liten dør bak foredragssalen i Josefines gate og forteller at hun ble ganske satt ut da hun så arkivet med protokoller, møtereferater fra krigsårene, aksjesedler fra medlemmer som kjøpte Arkitektenes hus, grafisk materiale, plakater, programmer fra små og store utstillinger og arrangementer.

– Den lille boden var en skattekiste for arkitekturnerder. Jeg ble både sjokkert, litt redd som i 'shit, vi har ansvaret for at dette står her!' og veldig begeistret, sier Selmer-Olsen i dag.

– At Ketil Moe ville skrive bok, er derfor helt supert. Det er viktig for oss som fagmiljø, både for å få mer kunnskap om historien og lære av feil og krangler, men også for bli inspirert av engasjementet og innsatsen til de som gikk foran oss. Historien sier mye om hva vi kan få til, hvilken rolle vi har hatt og hvilken rolle vi kan ta for å løfte arkitekturens betydning i samfunnet, sier den tidligere OAF-lederen.

NIAF og YAF blir KAF

Det var arkitektene i Den norske ingeniør- og arkitektforening (NIAF) og Yngre arkitektforening (YAF) som slo seg sammen i 1906 og dannet Kristiania arkitektforening (KAF) – senere Oslo arkitektforening (OAF) fra 1926.

Sammenslåinger var like vanskelig den gangen som i dag.

– Foreningene representerte to ulike generasjoner og ideologier rund det å bygge. YAF som var unge og ambisiøse menn, ofte engasjert i partiet Venstre, hadde brukt mye tid på å hate de gamle arkitektene. Nå skulle de samarbeide, forteller forfatter Moe.

– Hva besto den ideologiske krangelen i?

– De gamle fra NIAF sto for en klassisk og tyskinspirert holdning til arkitektur, med sveitser- og dragestil. De var også ofte arkitekter som hadde kommet til Norge fra Tyskland og deres sønner igjen. Mens de yngre var mer lillebrødrene til de store industribyggerne i landet. De hadde ofte studert i Sverige og hadde andre tanker som blant annet handlet om å tegne en nasjonal arkitektur. De synes det var mye pastisj i sveitserstilen og vendte seg heller mot tømmerhus fra innlandet og for å bevare de rivingstruede stavkirkene.

– Hvordan klarte disse gruppene å samarbeide for sammenslåing?

– Det var en lang og tung prosess. Etter å ha mislykkes flere ganger var det medlemmene i de to foreningene som til slutt laget et skriv som alle andre enn dem som satt og forhandlet undertegnet. Da ble det sammenslåing ganske fort.
 

Åpner og lukker seg mot samfunnet

Moe beskriver i boken formålet til OAF fra begynnelsen å være «å skape en sosial møteplass for arkitekter, bidra til medlemmenes faglige utvikling, fremme forståelsen for arkitektur i samfunnet og å bidra til å bedre arkitektenes materielle vilkår».

– Dette er de lange linjene. Med OAF og lignende foreninger i Trondheim og Bergen fikk du et apparat som kunne fylle den rollen. På sikt fikk du også NAL i 1911, Norges praktiserende arkitekter/Arkitektbedriftene i 1980/2005 og Afag i 1982.

– Hvilken makt har OAF hatt?

– I begynnelsen var ikke Oslo en stor by. Borgerskapet var sammenflettet og medlemmene hadde kort vei til makten. Referatene de første 10-15 årene handler derfor mye om hvem som skal gå til ordføreren og hvem som skal gå til redaktøren i Morgenbladet. De var veldig på hugget for å fremme sine saker. Spesielt når det gjalt å snakke varmt om bruken av arkitektkonkurranser. Det var sikkert aktverdige grunner også, men mest av alt for å regulere forholdet dem i mellom.

– Hvordan har dette endret seg over tid?

– Det morsomme er at det går i bølger. Vi ser en forening som stadig åpner og lukker seg mot resten av samfunnet. Dette skjer ofte i takt med andre samfunnsendringer. Pendelen svingte fra Plan-gjengen på 1930-tallet som var veldig samfunnsengasjerte, og hvor en ung Einar Gerhardsen, regjeringsmedlemmer og ordførere var faste gjester på OAFs møter, til PAGON som vendte tilbake til arkitekturen for så å møte motstand blant radikale arkitekter på 1960- og 70-tallet. Disse ble igjen erstattet av en nesten apolitisk forening på 1990- og 2000-tallet hvor arkitekturen ble sett på som noe autonomt, og hvor det toppet seg med at OAF ikke ville gi noen uttalelser til Bjørvika-planene med begrunnelse i enkelte medlemmers egeninteresse. Det er helt sprøtt!

– Hvordan er det i dag?

– I dag har vi igjen en mye mer samfunnsorientert forening som også har vedtatt å være engasjert i byens utvikling gjennom høringer blant annet. Interessant nok ser vi samtidig i arkitekturen en vending bort fra signalbygg, tenk Equinors hovedkvarter på Fornebu som jo nærmest er pornografisk arkitektur, til å tegne mer ydmyk bakgrunnsarkitektur.

Ikke glem festene!

Arkitekter har også alltid vært kjent for festene sine. Også her gir boken og arkivene artige innblikk i hvordan også festivitetene har forandret seg.

– Festhistorier er det mye av! I 1940 hadde de blant annet et stort selskap til jul med masse sanger og karikaturtegninger. Det var jo litt pussig et halvt år etter nazistenes okkupasjon og bare noen måneder før NAL og OAF ble overtatt og satt under administrasjon av nazistene.

Frem til 1920-tallet var også selskapelighetene preget av den tradisjonelle måten å feste på.

– Da var det sjakett, punsjboller og fire retters middag på Bristol og Grand. Man skulle være like fine som de fineste. I dag er det helt demokratisk og mye mer rølpete fester. Det er artig og henger sammen med hvordan alt har forandret seg.

Le Corbusier på nattoget

«Er du interessert i formidling av arkitektur og liker å holde deg oppdatert på nye impulser?» Spørsmålet stilles i en oppfordring fra Oslo arkitektforening (OAF) om å engasjere seg i dagens foreningsdrift, men viser også en av foreningens lange linjer, nemlig formidling av nye impulser – da spesielt fra utlandet.

– I begynnelsen hektet Oslo seg på besøk til de andre nordiske foreningene. Det er blant annet et kjent telegram fra Sverige som varsler at Le Corbusier er på vei med nattoget og kan «Hålla føredrag i Oslo tisdagskväll» hvor de også lurer på hva «högsta honorar» kan være.

– Preget slike besøk også arkitektene og arkitekturen?

– Jeg tror blant annet den sterke posisjonen funksjonalismen fikk i etterkrigstiden var en direkte konsekvens av slike besøk. PAGONs oppkomst kan også føres direkte til dette.

– Hva har du lært av dette arbeidet?

– Det er at foreningens arbeid blir interessant sett opp mot bølgene ellers i samfunnet. Ser du arkitektutstillingen på Frogner hovedgård i 1914, hvor nasjonal stabbursarkitektur dominerer fullstendig, opp mot «Vi kan!»-utstillingen i 1938 på Frognerstranda, som var helt futuristisk. Det er ikke bare arkitektene som da hadde skiftet mening, men da var det hele samfunnet som hadde et nytt håp og aspirasjon for fremtiden. Fremtiden var noe spennende. I dag er fremtiden skummel igjen – og da får du en tilbakevending til å gå med dress og slips og ønsket om å lage klassisk Frogner-arkitektur. 

Langtidsvisjoner 

Det er Arkitektur som utgir den nye OAF-boken. Ansvarlig redaktør, Gaute Brochmann, er veldig glade for å ha bidratt til å realisere Ketil Moes OAF-bok, og beskriver den som en viktig utgivelse for både NAL og hele arkitektur-Norge. 

– Det er blitt en flott utgivelse. Så vil tiden vise om det er mulig å bidra i lignende prosjekter senere. Akkurat nå har vi ikke ressurser til forlagsdrift, og må prioritere kjernevirksomheten vår, sier Brochmann. 

Også dagens OAF-leder gleder seg stort over boken. Karsten Lunde sier det er spennende at OAF nå gir ut en bok som forteller historien om hvordan arkitektmiljøet i Oslo har utviklet seg – fra en håndfull arkitekter til dagens fagmiljø med over 2000 medlemmer.

– På relativt kort tid har vi som yrkesgruppe vært med på å forme både byen og faget, i takt med store samfunnsendringer. Boken kommer på et svært passende tidspunkt, ettersom vi neste år skal vedta nye langtidsvisjoner for både OAF og NAL. Da blir det verdifullt å kunne se tilbake og lære av vår egen historie – før vi retter blikket fremover og planlegger for fremtiden, sier Lunde.

«Lange linjer, brå skifter» lanseres 4. september på Arkitektenes hus.  Opplaget bestemmes av etterspørsel og OAF håper derfor mange sikrer seg et eksemplar nå. Den kan forhåndsbestilles til og med 24. august.