Kjærlighet til verktøyene  

Fra hogst til treskjæring  

Voss folkemuseum holder til på Mølstertunet, et klyngetun som ble fredet for over 100 år siden. Det eldste bygget på tunet, et bualoft, er fra 1634.  

Den nye utstillingen er et fint lite nikk til «Drager og laft»-utstillingen til Nasjonalmuseet i 2024. Verktøytypene som nå skal vises frem på Voss er fra 1100-tallet og frem til i dag. Det er alt fra grovt skogsverktøy som økser og biler til rundt 40 høvler fra 1700-tallet og finere treskjæringsverktøy fra dragestilen. 

– Oppbyggingen går fra grovt til finverktøy. Vi beskriver også sentrale utviklingsperioder for verktøy, blant annet 1700-tallet hvor folk begynner å lage egne møbler og vi får et oppsving i treskjæring frem mot dragestilen på tidlig 1900-tallet, sier Kjepso. 

Historisk og dagsaktuell 

En utstilling av eldgammelt verktøy har en sterk aktualitet, hevder Brunborg, og trekker frem hvordan vi lever i en tid hvor bygningsvern og tradisjonshåndverk blir mer og mer viktig. Samtidig er klima, ombruk og reparasjon viktige premisser for fremtidens byggeskikk. I tillegg er det mangel på materialer av fordums kvalitet og folk med kunnskap om hvordan man bygger. 

Hos Voss folkemuseum er håndverker Magnar Garatun en viktig kilde til kunnskap.  

– Selv om folk som behersker teknikkene blir færre, finnes verktøyene. Mange av dem finnes tydeligvis her på Voss folkemuseum. Da er det viktig å vise dem frem, sier Tora Lie Brunborg arkitekt og bygningsvernrådgiver ved Voss folkemuseum.

Brunborg og Kjepso er initiativtager til utstillingen. Da arkitekt Brunborg ble ansatt ved museet i 2023 ble hun fort fascinert av verktøysamlingen. 

– Kan man også lese utstillingen som en kommentar til hvordan man kan tenke enklere rundt bryggeri i dag?  

– Definitivt. Vi snakker ikke om det eksplisitt i utstillingen, men det er absolutt en kommentar på hvordan vi bygger i dag. Hvor det meste er prefabrikkert, ikke-reparerbart og så komplekst at man ikke intuitivt forstår hvordan husene våre er bygget eller kan repareres.

Verktøy gikk i arv  

Historien om verktøyene handler også om lokale produkter laget av lokale råvarer. Hver gård og klyngetun hadde ofte egne smier. Voss har alltid vært en jordbruksbygd, men også med relativt mange mennesker. Metallet var som oftest lokalt utvunnet jernmalm fra egne kilder. 

– Man var i stor grad selvforsynt på gårdene med både mat og klær, men også redskaper og verktøy. Smedene var helt essensielle i lokalsamfunnet, sier Kjepso.  

– Dere er inspirert av det japanske Takenaka Carpentry Tools Museum. På hvilken måte?  

– Det er en hver arkitekts våte drøm å reise å besøke Takenaka. Verktøy er nydelige i seg selv som gjenstander. I Japan er de kjent for presisjon og ikke minst en stolthet for tradisjonell byggeskikk. I alt snakket om tradisjonshåndverk forsvinner verktøyene litt, men ved Takenaka løfter de dem frem, slik vi prøver å gjøre, sier Brunborg..  

Denne kjærligheten til de vakre verktøyene tydeliggjøres også i en av filmene som vises på utstillingen.  

– Snakker du med håndverkere, finnes det ofte en sterk kjærlighet til verktøyet. De er personlige og går i arv. Du var heldig som fikk arve kniven av far din. På en av filmene snakkes det om et huggjern som en gang har vært mye lenger, men er slipt og slipt og slipt, men samtidig beholdt fordi det var det beste hoggjernet. De beste verktøyene var så gode de til slutt ble brukt opp.

Utstillingen «Frå skog til drake – om verktøybruk i førindustriell tid» åpner torsdag 22. mai klokken 12. Utstillingen står til medio 2026.