Materialisten: Tørker støvet av eternitten

Evighetsmateriale

– Før vi snakker om bokprosjektet deres, må vi nesten starte med det helt grunnleggende: Hva er eternitt? 

– Eternitt ble patentert av østerrikeren Ludwig Hatschek i 1900. Navnet kommer av det latinske aeternitus, altså samme ord som det engelske eternity, som betyr «evighet». Oppfinnelsen var å bruke asbestfiber i sement, slik at man plutselig hadde et produkt som ikke ruster, ikke brenner og som tåler frost. Det var attpåtil ganske billig og veldig lettvint, med en tykkelse på ned til fire millimeter. 

– Da er selvsagt neste spørsmål: Hva er egentlig asbestfiber? 

– Asbest er en type fibrøse mineraler som forekommer naturlig i enkelte bergarter. Det har vært kjent siden oldtiden, da man vevde asbesten inn i tekstiler eller forsterket keramikk med det, forteller Heltne.

I gamle dager var asbest like verdifullt som gull, og egenskapene ble sett på som nesten magiske. En bordduk med innvevd asbest kunne for eksempel renses ved å kastes i peisen – for å bli tatt ut, både ren og uskadd. 

– Og etter hvert fant dette vidunder- materialet veien inn i norsk byggebransje?

– Ja, etter at eternitten først var funnet opp, ble den bredt markedsført, forteller Straum.

– Svenskene fikk sin første fabrikk i 1907, danskene i 1928. Her hjemme ventet vi helt til 1942, da en fabrikk ble bygd på Bjerkås i Asker, der asbest produktene ble satt i produksjon umiddelbart etter krigen.

De uelskede materialene

Straum og Heltne beskriver en situasjon etter krigen der gjenreisningen var en perfekt anledning til å introdusere et moderne, rimelig og slitesterkt produkt. Og folkene bak Norsk Eternittfabrikk grep sjansen med begge hender og kjørte omfattende reklamekampanjer og egne kurs.

I enkelte bransjeblader på slutten av 1950-tallet var så mye som seks av 49 sider eternitt-reklame. 

– Og da snakker vi om de litt bølgete fasadeplatene som vi særlig kjenner fra Nord-Norge? 

– Blant annet. Men det var også omfattende annen bruk. Som takplater. Eller materialer til landbruket, der det brannsikre var fremhevet som et aktivum, slik at du kunne rekke å få ut dyrene om fjøset skulle ta fyr. 

– Men så var det et aldri så lite problem …? 

– Ja, asbeststøv kan gi alvorlige lungesykdommer, sier Straum.

– Og det er selvsagt derfor asbest har et så dårlig rykte i dag. Siden 1985 har det vært forbudt i Norge. Det er ikke lov å importere det, ikke å selge, kort sagt: Dette er et uønsket materiale. 

– Men?

– Men spørsmålet er om det bare skal få lov til å forsvinne, eller om dette allikevel må regnes som en del av kulturarven vår, sier Brit Heltne. 

Og nettopp det er det hun og Straum utforsker i sitt nye bokprosjekt. De møtte hverandre i 2021, da de begge tok «Nordisk master i arkitektonisk kulturarv» i Århus. Der oppdaget de det de kaller «en felles interesse for de uelskede materialene». 

Dermed etablerte de like godt et eget firma, nemlig Norsk umoderne, som de driver ved siden av å arbeide henholdsvis som interiørarkitekt på Norconsult i Mosjøen og som arkitekt ved Erik Langdalen arkitektkontor. 

Flere prosjekter står på trappene, med både seminarer og utgivelser under utarbeidelse. 

– Men først er det altså boken om eternitten. Og det store spørsmålet for materialets videre liv, er vel hvor farlig det er hvis fasader eller tak står som de står? 

– Det er jo det prosjektet vårt skal bidra til å finne ut av. Men uansett er dette en del av vår felles arkitekturarv. Og hver gang man setter i stand et hus ved å fjerne eternittplatene og sette på panel, slik man ofte ser, ja så forsvinner også en del av historien.