10 under 35: Den radikale franske stemmen i norsk arkitektur

Arkitekt i kollektiv

For Armelle Breuil er virkelig en person med mange baller i luften. Hun startet ACT! som 29-åring. Arkitekturpraksisen tilbyr arkitekttjenester og rådgiving innen økologisk arkitektur, konsentrert rundt gjenbruk, rehabilitering, energiforbruk og naturlige materialer.

I tillegg driver hun med utdanning av barn og forskning med vekt på utprøving, og politisk påvirkning. 

Her i Arkitekturs spalter er hun nok mest kjent som én av pådriverne i den norske utgaven av Architects Climate Action Network (ACAN) – et internasjonalt nettverk av arkitekter som jobber med å få byggebransjen til å ta klimakrisen på alvor.

 – Vi feirer fire år i 2026 og merker allerede at det er mer engasjement rundt arbeidet vårt enn noen gang. 

Hun er også en av personene bak Jam Collective som jobber med å formidle arkitektur til barn fra ulike bakgrunner og organiserer Oslo Zine Fest. Tidligere var hun en del av Safe Space Collective, som på begynnelsen av dette tiåret skapte debatt om manglende mangfold i arkitektbransjen. Gjennom prosjektet etablerte hun en god relasjon med ROM for kunst og arkitektur, hvor hun er prosjektleder for ROM UNG. 

Nylig takket 33-åringen nei til en potensiell mulighet til å sitte i Europan-juryen i Norge. 

– Jeg hadde ikke samvittighet til å bli med på flyturene de la opp til, når man kunne ha løst det med tog uten å vesentlig endre tidsplanen. Jeg skjønner hvis det kan fremstå som symbolpolitikk, men jeg forsøker å være så koherent som mulig.

På lag med tømreren 

Som klassisk arkitekt jobber Breuil og ACT! først og fremst med rehabiliteringsprosjekter, ofte i samarbeid med Borhaven Arkitekter, og småskalaprosjekter. For tiden er det en hytte på Lindøya i Oslofjorden som skal fornyes med naturlige materialer – med blant annet hamp rundt vinduene og trefiberisolasjon. 

– Det er en veldig dedikert oppdragsgiver. Hun har for eksempel fraktet alt byggavfall selv, med ferge og trikk til gjenbrukstasjonen. Vi snakker også mye om koblingen mellom økonomi og økologi. Hvordan man ved å investere litt mer i dag kan spare andre kostnader i fremtiden. 

ACT! har også laget en podcast, Interact, hvor de utforsket hvordan norske arkitekter med klima- og miljøambisjoner har jobbet de siste tiårene. Podcasten skal utvikles til en nordisk plattform.

– Det er vanskelig å finne kunder som er villige til å ta bærekraftige valg, men det var godt å høre at det var mye vanskeligere før, og at tilgjengeligheten for bio-baserte produkter og ombruk er bedre i dag. 

Engasjementet handler heller ikke bare om bærekraft som klima og miljø, understreker hun. 

– Bio-baserte materialer er også mye sunnere: En tømrer vil for eksempel dra nytte av å jobbe med trefiberisolasjon fremfor glassfiber, som klør noe forferdelig. Og man vil få et sunnere inneklima uten diffusjonstette konstruksjoner. 

– Vis kundene mulighetene!

Arkitektur påvirker miljø, klima og mennesker på så mange negative måter, forklarer hun, når det burde vært omvendt. Derfor etterstreber hun alltid en helhetlig tilnærming.

– Det er ikke bare én vei og én løsning for en regenerativ arkitektur. Det viktigste er å tenke helhetlig, og vise kundene hva som er mulig å gjøre. 

– De fleste arkitektkontorer vil nok si at de er opptatt av klima og miljø. Hva skiller dere fra den store hopen av andre kontorer? 

– Equinor sier også de er opptatt av klima og miljø, men det betyr ikke at de er radikale nok, smiler hun.

– Det er mange som prøver å gjøre en endring, men der vi kanskje skiller oss ut er at dette er vårt hovedfokus. Vi forstår at vi kan gjøre en endring i vår egen skala, og vi forsøker å være konsistente. Jeg har også vært villig til å ta økonomisk risiko i prosjektene jeg har vært med på. Det er enklere som et lite kontor som ikke trenger mange prosjekter i året, og som har flere ben å stå på. 

– Engasjer deg!

At det ikke er mange unge arkitekter som velger å starte kontor er heller ikke overraskende for Breuil. Som nyoppstartet skulle hun ønske at hun visste at NAV tilbyr støtte for å starte for seg selv. Hun skulle også ønske at NAL hadde en mer velfungerende Wildcard-ordning. 

– Jeg har foreslått en inkubator-ordning som ligner på de de har i Frankrike, krav om Wildcard i hvert team i konkurranser der NAL er involvert, og faglige arrangementer med konkret veiledning. Jeg håper på et mer offensivt NAL i fremtiden, og er ikke alene om det. Samtidig vil jeg også oppfordre flere til å engasjere seg, og bruke sin stemme for at organisasjonene bedre støtter nyutdannede og nyetablerte arkitekter. Endring kommer aldri av seg selv.

Kostnader for datamaskin, programvare, lisenser, forsikring, husleie, strøm og så videre er store for et lite kontor, og større enn for tidligere generasjoner, forklarer hun. 

– Jeg var heldig som bodde nesten gratis et år i en båt, og senere hos kjæresten min. Uten det hadde det ikke vært mulig, og det er feil at det skal være slik. Det var fortsatt lavterskelkonkurranser på den tiden, og gjennom det fikk jeg badstuen Anda med Borhaven Arkitekter og Safe Space med Exutoire. Får å få det til å gå rundt, måtte jeg likevel ta deltidsjobb. I tillegg tok en annen ung arkitekt, Rikke Winther, kontakt med meg i 2022 med interessante prosjekter, og vi samarbeidet gjennom to år. Hun var veldig viktig for kontoret, og det var givende å ikke være alene. 

Kjøper for mange bøker

Hva er så det teoretiske fundamentet for det arbeidet Breuil holder på med? Hun elsker å lese teori, og trekker frem boken «Spacial Agency: Other Ways of Doing Architecture» av Jeremy Till og Tatjana Schneider. Boken kommer fra et prosjekt hvor de kartlegger andre måter å drive med arkitektur på. 

– Der lærte jeg hvordan romlige problemer kan ta flere former.  

Hun refererer også til den franske arkitekten Charlotte Malterre-Barthes. 

– Hun synliggjorde ideen om et globalt moratorium for nybygg. I Sveits, hvor hun holder til, skriver hun at det vil ta 125 år å renovere hele bygningsmassen med dagens praksis og tempo. Men hvis de stopper å bygge nytt og bruker hele industriens kapasitet på bærekraftig rehabilitering kan de nå målene på tolv år. 

En annen mer konkret inspirasjon er franske Anatomies d’Architecture som jobber med praktiske prosjekter og deler full dokumentasjon av hva de har gjort. 

– I Frankrike er det en stor bevegelse blant unge arkitekter som driver en form for gravejournalistikk rundt byggebransjen. De undersøker alle faktorer ved prosjektene, blant annet hvor materialer kommer fra og hvordan de er produsert, og dokumenterer dette. 

Breuil trekker også frem den franske arkitekten Léa Hobson som nylig skrev en bok mot betong, og den belgiske arkitekten Sofie Pelsmakers som er kjent for boken «Everything needs to change». 

– Vårt inntrykk er at det leses litt lite ved norske arkitektskoler. Burde norske arkitekter lest mer teori? 

– Fra min franske bakgrunn er jeg vant til at lesning er viktig. Min lærer i arkitekturteori visste meg at det var mulig å være politisk engasjert som arkitekt, og Léopold Lambert som driver The Funambulist inspirerte mange av oss. Min diplomoppgave var også veldig teoritung med Michel Foucault og hele den gjengen. 

Hun mener det er superviktig å trekke inn relevant, og gjerne radikal, teori i arkitektarbeidet for å forstå hvilken makt arkitektur kan ha. Å finne en rød tråd mellom teori og praksis kan være utfordrende i møte med arkitekthverdagen, påpeker hun. 

– Det er så mange skrivende folk som inspirerer meg. Samtidig er jeg redd for at det skal bli med teorien, så det er viktig for meg å få den satt ut i praksis. Jeg har ofte vært fristet til å droppe arkitekturen, og heller bli kritiker eller politiker, men jeg har bestemt meg for å prøve å realisere ideer som jeg synes er viktige gjennom praksisen.

Konservativt i Norge

Breuil kom til Norge i 2015. I Norge har hun alltid vært en formidler av nye perspektiver og praksiser fra Europa – som ofte ikke finnes i norsk byggebransje. Hun mener man i Danmark og Sverige generelt er mer påkoblet Europa enn det Norge er. 

– Jeg kom til Norge og tenkte at landet var ganske avansert og langt fremme med å tenke bærekraft, men fant fort ut at det ikke var tilfelle. Her er det veldig mye satsing på høyteknologisk bærekraft, bare se på hva Enova eller Innovasjon Norge gir penger til, men det er lite satsing på alternativ materialbruk for eksempel. I Norge fant hun et mer konservativt land, med en mer konservativ arkitektbransje enn det hun er vant med fra Frankrike. Hun fant også færre kvinner i lederposisjoner i Norge.

– I Frankrike er det å skille seg ut mer akseptert, og arkitekter kan ta mer risiko fordi de også har større formelt ansvar. Byggebransjen er konservativ der og, men arkitekter er mer politisk engasjert. De har også mer strukturell støtte til å innovere: sosiale boligprosjekter, som ikke eksisterer i Norge, og offentlig bygg med høye økologisk krav, arkitektresidenser og private stiftelser.

Bare i Danmark ser hun at flest arkitekter er med i Byggestoppbevægelsen, mens noe tilsvarende aldri ville skjedd i Norge, mener hun.  

– Hvorfor er det slik, tror du? 

– Kanskje fordi det er et veldig lite miljø? Det mange sier er at det handler om arbeidsledighet og tøffe tider. At arkitekter er redde for å engasjere seg fordi de kan komme i konflikt med arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Men det er tøffe tider i Danmark også, og i hvilke andre land har ansatte større makt enn i Norge? Men jeg veldig glad for å se nye initiativer i Norge, som Ny Boligplan og Tøyen Boligfestival. 

Vil endre verden

Konservativismen gjør det imidlertid lettere å være en spydspiss i en bransje med så stort potensial for nytenking. Breuil har nemlig ingen problemer med å si at hun ble også arkitekt for å være en som tenker nytt – en som vil endre verden. 

– Jeg ble absolutt arkitekt ut fra en samfunnsinteresse. I Frankrike heter det at du som arkitekt alltid jobber for allmennhetens interesser. Det er den linjen jeg står i. 

Hennes første interesse var sosial og hun ville jobbe med sosiale boligprosjekter.

– Jeg sluttet for så vidt å spise kjøtt av miljøhensyn som 15-åring, men engasjementet mitt var de første årene først og fremst sosialt. Da jeg kom til Norge og ville engasjere meg med begrenset språkkunnskap, var Greenpeace et av de få stedene hvor man snakket engelsk. Jeg hadde ikke tenkt så mye på økologi i byggebransjen som et så presserende problem før. 

– Hvilken retning ønsker du å ta arkitektbransjen i med engasjementet ditt? 

– Jeg håper at det om femten år ikke er rart at arkitekter ikke tegner nybygg. At man også finner yrkesstolthet i vedlikehold og rehabilitering på samme måte som man i dag tegner noe helt nytt. At vi kan bruke kreativiteten vår på utvikling og design innenfor en slik ny tenkning. At å løse romlige problem med nye bygninger ikke alltid er beste svar. Jeg håper også bransjen blir mer engasjert i det økologiske og sosiale fotavtrykket vi lager – at vi ikke tenker isolert på bygget og dets oppdragsgiver, men heller tenker på effekten våre handlinger og bygninger har i stort. Jo flere vi blir som sier fra, jo lettere blir det å få til endring.