Aktuelt / Tema
10 under 35: Som en hval på himmelen
Knut Folstad vil lage arkitektur som appellerer til ideen «hva ville du som barn syntes var fantastisk å se»?
Foto: Torgeir Holljen ThonUNGE ARKITEKTER: Teknologiskepsis, sex-appeal og en million dirrende pingpongballer – Knut Folstad vil lage arkitektur som appellerer til ideen «hva ville du som barn syntes var fantastisk å se»?
Av Gaute Brochmann
– Hvordan vil du beskrive egen praksis?
– Det kan jeg ikke svare på. Det er vanskelig å si noe fornuftig og kortfattet om det.
– Ok. La meg spørre slik, da: Hvorfor etablerte du egen praksis?
– Det er jo slik – du kan dele opp arkitekturvirket i utelukkende kategorier. Som bygningskonsulent. Eller skulpturkunstner. Men ingen av de kategoriene som min generasjon ble tilbudt opplevdes så veldig interessant for meg. Profesjonsakrobatikk og Zaha Hadid-skulpturer på den ene siden. Og på den andre? En praksis sentrert rundt traurige mid-size økonomier med grønne grafer på proff.no?
– Jeg føler at dette gjør at vi har frasagt oss ansvaret for å formidle noe som ligger i faget. Jeg tenker ikke på hva jeg vil tilby, men hva jeg vil lage. Jeg vil fortelle noe om det arkitektur kan fortelle best. En tidsmessighet. Nei, en tidslighet. En assosiasjonsbasert formidling. Som er fundamentert i tidslighet.
– Hva betyr det?
– Ordene mine kommer til kort når jeg skal svare på det. Assosiativt er arkitektur for meg en hval på himmelen. Noe tungt og svært, og det skal få utfolde seg sakte mens det appellerer til ideen «hva ville du som barn syntes var fantastisk å se».
Et vesen i skogen
– En «hval på himmelen», sier du?
– Saken er at uansett hva slags kunster du er, er det slik at hvis det du skal uttrykke kan uttrykkes bedre med et annet medium, så har du valgt feil.
– Jeg klarte aldri å lage film, jeg klarer ikke å bygge opp en tradisjonell spennings-ark. Men Paul Thomas Andersson kan lage en film. Kan formidle noe om tid.
– Noe som i arkitekturen ikke bare handler om tiden et hus har stått der, men som en egen størrelse – noe som gjør arkitektur til et vesen, ute i skogen, i byen, på torget: et ansikt på et vis. Og det må gjerne ha den der fantastiske appellen.
– Så litt mer konkret: Hva er prosessen din når du kommer inn i et nytt prosjekt?
– Jeg ønsker å tro på intuisjonen langt utover det arkitektfaglige, det eneste man må gjøre er å revidere den. Det er viktig for meg å finne et slags nivå der kundene forstår at det kommer til å ta den tiden man trenger. Jeg har heller ikke noen interesse av å presentere alternativer. Har du alternativer, har du ikke gjort jobben ordentlig. Har jeg to alternativer, har jeg hoppet bukk over et spørsmål.
Men hvis du lurer på hvordan denne intuisjonen arter seg og hvordan en prosess ser ut, så tenk på det slik: En million pingpong-baller slippes ut, og så fanger man dem når de ligger og har en høyfrekvent dirring på gulvet.
– Og så må arkitektur få utfolde seg sakte. Med en sex-appeal. Som i en fucking Lars von Trier-film. Man skal ha tålmodighet.
Hytta i Sirdal er inspirert av gamle norske stabbur.
Foto: Knut Folstad
Badeklippen, 2018. Utkast til stupetårn ved Gandsfjorden.
Illustrasjon: Knut FolstadEn luditts bekjennelser
– Så kan du ikke si litt mer om hvordan du arbeider?
– Jeg er litt fremskrittsfiendtlig, og føler nok at det var peak teknologi for 25 år siden. Den gangen var det nok motstand i teknologien til at den kunne brukes som verktøy.
Folstad viser til filmens verden, og peker på den første Avatar-filmen som et vendepunkt.
– Sammenlign den originale Blade Runner-filmen fra 1982 og den nye fra 2017, så skjønner du hva jeg mener.
– Kanskje du må forklare litt nærmere …
– Altså, det ligger en makt i de digitale tegneredskapene vi kanskje ikke er klar over. Alt får en rar følgelogikk. Se på porter i nye, urbane bygg for eksempel. Der ligger alltid porthøyden i etasjeskillet, som jeg mistenker er slik fordi det er den logikken Revit dikterer.
– Så du som ung arkitekt vil ikke være en KI-herold, da, forstår jeg?
– Altså, si at det er intelligens, da! Si at det kan lure meg til å høre på en KI-sang. At noen som vet jeg er mot dette her kan triumfere og hovere og si at: Der! Der fikk jeg deg, liksom. At jeg blir narret til å tro at det var et menneske, ikke en maskin som hadde lagd den sangen. Men hva så? Jeg ville bare ikke hørt på den igjen. Vi har et fundamentalt behov for noe menneskelig. Og det vil ikke endre seg.
Totalrenovering av et eldre hus i Stavanger.
Foto: Knut FolstadEn anti-tese til Arkitekturopprøret
– Så du er ikke en digitalt innfødt, som det heter?
– Jeg husker et internett som var på vei mot lovnaden om å være en frigjørende kraft. For meg som et litt isolert barn som hadde tegnehobbyer og ikke spilte fotball, var det å logge seg på DeviantArt og få feedback fra likesinnede der veldig verdifullt, fordi jeg manglet et miljø i min egen virkelighet. Men på et tidspunkt bikket det.
– I dag tenker jeg at skjerm distraherer meg og ødelegger konsentrasjonen min. Facebook og Instagram gjør meg ikke lykkelig. Og jeg tror alle vet det. Det er som med ultraprosessert mat: Folk har alltid følt i magene sine at dette ikke er bra. Nå har vi endelig funnet et språk som bekrefter dette.
– Så hvis vi avslutter med å ta dette tilbake til arkitekturen?
– Den mest krystallklare filosofien jeg har, er at flest mulig menneskehender skal være inne i prosjektene mine. Straks det er storproduksjon, blir det mange fordyrende ledd. Litt av privilegiet med å jobbe i mindre målestokk, er at ensemblet kan settes sammen på nytt hver gang. Der målet er skreddersydde løsninger og ekte materialer.
– Jeg skulle holde et foredrag i fjor, og endte med å skrive en anti-tese til Arkitekturopprøret. Det de mangler, er arkitektur som vil fortelle noe. De har en innebygd feilslutning av at det er en sammenheng mellom at hus er 100 år gamle, og at det vil fortelle noe.
– Så hva slags arkitektur «forteller noe»?
– Det handler om håndverk og materialer. Skal du lage et enkelt teglsteinsbygg, skal det skal mures for hånd. Det lille formatet som steinen som utgjør, har en tilstedeværelse i prosessen. Du må rigge deg for tid. Og ta ting på alvor.
Modell av to hytter som skjærer inn i hverandre.
Foto: Knut Folstad
