10 under 35: Miksteip-generasjonen

Noen hypoteser

Etter noen år hver for seg på «gode kontorer» i Oslo, fant de to medstudentene fra NTNU i Trondheim tilbake til hverandre, med en felles følelse av rastløshet og noen hypoteser de gjerne skulle testet – noe man ikke alltid får som ansatt på et større kontor.

Første felles prosjekt ble en full transformasjon av klesmerket Livids sine butikklokaler i Trondheim sentrum, et prosjekt som duoen «kastet alt inn i» og ble belønnet med Trondheim kommunes byggeskikkpris i 2024 for.

Et al. hadde knapt fylt to år, og pilene for bransjen lyste faretruende rødt.

– Vi snakket om det da vi startet, at vi burde starte før vi ble for godt vant med fast inntekt. Nå kjenner vi jo ikke til noe annet, og er blitt vant med det. Først nå vi ser en tilnærmet ok månedslønn inn på konto hver måned. Det er ikke noe nobelt i å starte et arkitektkontor, men vi er glade for at vi har levd i vår egen krise, så vi kjenner hvordan det er. Vi har gått i lorten sammen, og alle prosjekter som kommer inn gir mye energi. Vi er stolte av det vi har fått til, slår Vetlesen fast.

Fri friksjon

Også i hverdagen jobbes det tett, nå også med en tredje ansatt med på laget. Samarbeidet er dog ikke helt uten friksjon.

– Vi omfavner at en prosess gjerne er konfliktfylt og at diskusjon er viktig, sier Vetlesen, som kaller Studio Et al. for «et konfliktdrevet kontor».

Han forteller at mye av jobben går ut på å tegne forslag ned til minste detalj for å overbevise sidepersonen. 

– Begge er litt egne, og kan tegne innmari detaljert, hver for oss, helt ned på M6-skruer-nivå, liksom, kun for å overbevise hverandre med grundige argumenter. Men samtidig er en hele tiden åpent for å endre utfallet. Det er en slitsom, men også fruktbar metode, smiler han skjevt.

Lesbarhet i fokus

– Går det an å beskrive en typisk kreativ prosess for Et al.?

– Vi etterstreber hele tiden klarhet, en streben etter å lage noe lesbart og klart, mener Heggernæs.

– Vi har to forskjellige manifester – hvert vårt – men vi er enige om at det er arkitekturen som skal vise verdiene, ikke alt snakket om den. Arkitekturens skal tale for seg selv, og den har en egenverdi, også i møte med samfunnet. Og så er vi en enige om dette med begrensinger, det å bruke et bygg for det det er, og at det kommer til uttrykk i arkitekturen vår, fortsetter Vetlesen.

Transformasjonskontoret

– Flesteparten av prosjektene deres så langt er jo transformasjonsprosjekter. Har dere, som unge arkitekter, et annet forhold til transformasjon enn «de eldre»?

– Altså, ingen av oss var utpreget interessert i transformasjon da vi studerte, men du kan si vi er blitt det. Vi er ikke opptatt av transformasjon for transformasjonens skyld, men det å skape arkitektonisk kvalitet. Når man jobber med eksisterende arkitektur, er man hele tiden i konflikt med oppgaven, sier Heggernæs, som mener dette er fruktbart for kreativiteten.

– Man blir litt hva man spiser, egentlig, fortsetter Vetlesen, som slår fast at man som ungt kontor må være opptatt av alle muligheter.

Duoen mener at transformasjonen av Husfliden i Olav Tryggvasons gate i Trondheim, like over gaten for det prisvinnende prosjektet Livid, med byggestart sommeren 2026, er et bra bilde på hvordan man vokser som ungt kontor – et godt eksempel på hvordan ryktet gjerne går litt foran.

– Som nyetablerte er vi låst til utkanten og sliter med å finne jobbene. For tjue år siden var det enklere å komme inn gjennom store prosjekter. Nå er det ingen konkurranser å vinne for unge nyetablerte, det er kanskje et par åpne konkurranser hvert år, og vi deltar på alt vi kan, men man konkurrerer jo med hundre andre. Det er som et dørhåndtak som er borte i bransjen, forteller Vetlesen.

Hundreåring oppe til debatt

Denne våren har Et al. også tatt steget ut i den offentlige arkitekturdebatten, gjennom et lederverv i Oslo arkitektforenings debattkomité. Komiteen har valgt å sette hundreåringen Christian Norberg-Schulz under lupen på ny.

– Dagens arkitekturdebatt er preget av -ismer, dogmer, arkitekturopprøret og bærekraftsdiskusjon. Samtidig skal det bygges et sted. Vi har sett at unge arkitekter nå er mer opptatt av kontekst enn konsept. Hva er så den konteksten? Hva er stedet? Og hvordan reflektere vi over dette stedet? Der kan Norberg-Schulz hjelpe oss med vokabular og refleksjoner, uttalte duoen da debattprogrammet ble sluppet i januar.

– Dersom ikke vi løfter fram diskusjonen om arven etter Norberg–Schulz, som jo er langt større utenlands enn her hjemme, så blir det jo ingen stor feiring, fortsetter de to, og mener det er ekstremt viktig at unge arkitekter engasjerer seg.

Går seg til

– Ja, hvordan ser veien videre ut for norsk arkitektbransje? Stort spørsmål kanskje ...

– Vi har tro på krisetider! Og vi heier på kollegaer og initiativ som Ny boligplan, som viser en alternativ vei. Det er mange eksempler på at det myldrer i undergrunnen, at de unge kommer med initiativer og starter diskusjoner, helt uten støtte eller tilgang til konkurransene, sier Heggernæs, før de samler seg til en slags programerklæring:

– Det er likevel viktig at arkitekten som subjekt må bli ved sin lest. Man må være en del av samfunnet som førsteklasses spesialister dersom samfunnet fortsatt skal ha bruk for oss, slik Christian Norberg-Schulz jo skrev det i Byggekunst på 1960-tallet. Det kjennes veldig aktuelt i dag også.