Arkitektur i Arktis: En alternativ virkelighet på Svalbard

Ingen «løsning»

Svalbard er et sted hvor dette blir veldig tydelig. Prosjektet, som nå er nominert til Statsbyggs studentpris, bunner i en fascinasjon for både Svalbard og politikk.

– Vi ville dykke dypt ned i research og ta et tema veldig på alvor, og samtidig ha det gøy med design. Med den spekulativt fabulerende metoden fant vi en måte å behandle det alvorlige på en morsom måte, sier Vilde Malmberg Gimming.

– Vi var opptatt av at det ikke skulle være et naivt prosjekt som skulle løse et problem på et veldig komplekst sted. Vi vil ikke at det skal fremstå som at vi kommer her som to studenter og tror at vi har funnet løsningen på alt på Svalbard, sier Krogh.

Krogh ble først kjent med Svalbard da han jobbet i Kystvakten, og tilbrakte et år der i den forbindelse. Også Gimming hadde vært på Svalbard tidligere.

Fire prosjekter

– Dette at det er et slags unntakssted, hvor reglene ikke gjelder som andre steder, det må være ekstra spennende som arkitekt? Arkitektur handler jo ellers om å skape noe innenfor noen ganske klart definerte rammer. Mens på Svalbard er mange av rammene i spill?

– Ja, det har vært en kilde til inspirasjon, å spille på bevisstheten og ubevisstheten i hva som er ekte og ikke i alt man hører om Svalbard. Så mye av det man leser i media om Svalbard handler om å spille opp ulike narrativer, sier Krogh.

Prosjektet består helt konkret av fire prosjekter, eller kapitler, som de kaller dem. De er valgt for å symbolisere fire ulike krefter som er i sving på Svalbard: Norsk tilstedværelse, russisk tilstedeværelse, markedeskreftene og menneskene som bor der. 

I alle fire presenteres en alternativ virkelighet, hvor Gimming og Krogh har diktet opp en ny verden som de har tegnet nye arkitekturprosjekter inn i.

– Det presenteres som spekulativ fabulering, en fiksjon, men går man prosjektene etter i sømmene så ser man at vi egentlig ikke har endret så mye. Alle referansene er reelle og ekte, men vi har forsterket dem.

Markedskreftene er for eksempel representert ved det gamle forsamlingshuset Huset. Det ble bygget på ensom, nøytral grunn på 1950-tallet, på grunn av klasseskillene i Longyearbyen.

I Krogh og Gimmings fiksjon er huset blitt et kasino eid av et kinesisk investeringsfond. I virkeligheten er det i dag en gourmetrestaurant som jakter Michelin-stjerne.

– Det er allerede i dag ganske absurd, sier Gimming.

Spekulativ fabulering

Ideen om spekulativ fabulering kommer fra den amerikanske forskeren Donna Haraway, som knyttet den opp mot science fiction-sjangeren. Det handler rett og slett om å blande fiksjon og fakta.

– Det er lett å tenke at prosjektet vårt er veldig mye fiksjon. Men det var viktig for oss å vise det symboltunge i prosjektene, og det er faktisk ikke så overdrevet. Se på Frøhvelvet, som jo er der i dag. Det er et ekstremt symboltungt prosjekt, sier Gimming.

To av prosjektene de har tegnet, er en utvidelse av det eksisterende norske Statens hus, og det russiske gjestehuset Russki Dom. Den norske Sysselmannsgården er utvidet med nasjonalromantisk, stabbur-lignende tilbygg i massivtre, mens Russki Dom tar utgangspunkt i et eksisterende, omdiskutert russisk gjestehus i Longyearbyen, men er flyttet og tegnet på ny, for å leke seg med russisk-ortodoks trearkitektur.

Det er symbolikk i hver eneste detalj, og de kaller det spenstig og overdrivende, men det har altså likevel en rot i virkeligheten.

– Det ligger mange muligheter i å se på arkitektur på denne måten. Vi ville tegne noe som ikke var helt usannsynlig heller, sier Gimming.

Selvmotsigende situasjon

På Svalbard er alt importert. Det er ingen urbefolkning der, ingen materialer. Så hva velger Norge å importere for å symbolisere seg selv? I Krogh og Gimmings versjon er det laft, massivtre og stabbur.

Hvor menneskene kommer fra, og skal bo, er også tema i det siste prosjektet, hvor den gamle søppelfyllinga er gjort om til boliger i containere. Her spekulerer de i konsekvensen av en ny, tenkt lovgivning hvor den norske staten prøver å holde befolkningen på Svalbard under kontroll gjennom å kontrollere boligmarkedet.

Staten har bestemt at det kun kan leies ut boliger til norske statsborgere, men en tredjedel av Svalbards befolkning er internasjonale, og det er også disse som i stor grad driver turistnæringen og får samfunnet til å gå rundt. 

En veldig selvmotsigende situasjon, kaller Gimming det.

– Vi lager en ny bydel på den gamle søppelfyllinga, som består av containere. Det er en slags overdrivelse av de grepene Norge gjør i dag overfor internasjonale borgere, som en konstant innskrenkning av rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet.

Analytisk forstørrelsesglass

På søppelfyllinga bor den internasjonale befolkningen, mange fra Thailand og Filippinene, på nåde av den norske staten, i Gimming og Kroghs fabulerende scenario.

Gimming kaller Svalbard et slags analytisk forstørrelsesglass.

– Alle byggene må ha en slags ekstra betydning, de må representere noe, nasjonal tilstedeværelse eller ha en politisk legitimitet. Den slags symbolikk finnes jo i alle omgivelser overalt, men på Svalbard er det så ekstremt tydelig.

Det er veldig forskjell på symbolikk som er tillagt i forkant og i etterkant, påpeker Krogh.

– Hvis man for eksempel bygger et slott så er symbolikken veldig åpenbar. Men den symbolikken bygg kan få i ettertid er mange kanskje mindre bevisst. Å bruke de brillene vi har brukt på Svalbard også på andre steder, å analysere og tegne arkitektur på den måten, kan gi en større bevissthet rundt hva arkitektur faktisk betyr.

Statlig godkjenning

– Nå er prosjektet deres nominert til Statsbyggprisen. Det er jo et slags godkjentstempel fra den norske stat, særlig hvis dere får prisen. Hva tenker dere om det?

– Det er jo litt absurd, sier Gimming, før Krogh legger til:

– Det er jo Statsbygg som sannsynligvis ville bygget Statens hus, som vi har tegnet. Jeg håper de i hvert fall tar det som et innspill i debatten om Svalbard. Vi presenterte prosjektet for forsknings- og høyereutdanningsministeren, og da ble vi veldig bevisst på hvor mye vi snakker om staten når staten plutselig står der foran oss. Jeg tenker det er bra med et rom til å være litt kritiske til staten.

– Det er mange traktater og Norge eier Svalbard og så videre, men samtidig sier det bygde miljøet sine egne ting, det ligger en egen sannhet der. Det handler til slutt om mennesker. Folk har alltid klart å finne måter å bo der oppe på.

Tilhørighet

Da Gimming og Krogh var på studietur hadde de hverken våpen eller pengene som trengs for å kunne komme seg ut av Longyearbyen. I stedet ble de gående rundt og snakke med alle de møtte på.

– Folk får alltid en tilhørighet. Den trenger ikke oppstå gjennom juridisk status, det skjer bare ved at man er et sted over tid. Det hverdagslivet som finnes på Svalbard blir ofte oversett i debatten, hvor Svalbard snakkes mest om som en brikke i et geopolitisk spill. Da glemmer man de 2000 menneskene som bor i Longyearbyen, som har bodd der i generasjoner, til tross for en veldig restriktiv politikk. Jeg har aldri vært et sted hvor det virker så vanskelig å bare være. Likevel er folk det, og hører til der, avslutter Gimming.