Arkitektur i Arktis: Landskapsarkitektens blikk på Grønland

– Ingeniørfirmaer dominerer mange av prosjektene. De gjør godt arbeid, men jeg tror landskapsarkitekter kan tilføre viktige ferdigheter og kunnskap til prosjekter, ting som ikke alltid er til stede når det er svært lite penger i prosjektene.

Tidlig interessert i arktisk design 

Som en måte å understreke poenget sitt på, skisserer De Jonghe kort hvordan han kom inn i disiplinen arktisk design, hva noen av hovedargumentene for boken «Inventing Greenland» er, og foreslår tre måter et arktisk landskapsarkitektkontor, som Transpolar Studio, kan være en relevant bidragsyter til prosjekter på Grønland.

– Når og hvor oppsto interessen for Arktis? 

– Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når og hvor. Jeg har imidlertid alltid vært interessert i design i kaldt klima, men å kombinere de to interessene kom for omtrent ti år siden. Siden da har landskapene og designkulturene på Grønland og Svalbard blitt min hovedinteresse og kilde til inspirasjon.

Flyplasser som sosialt samlingssted 

Hans interesse for Grønland økte under en forskningsreise i 2017, som en del av masteroppgaven landskapsarkitektur ved AHO. Han bodde og studerte i Tromsø på den tiden. Studieprogrammet var et pilotprogram for dagens samarbeid mellom AHO og UiT, hvor studentene studerer de første tre årene i Oslo, etterfulgt av to år i Tromsø.  

– Jeg har svært gode minner fra tiden i Tromsø, takket være det flotte fakultetet og en internasjonal studentgruppe.  

Hans masteroppgave satte søkelys på Kulusuk, en liten by i Øst-Grønland.  

– Under mitt feltarbeid la jeg merke til at byens flyplass ble brukt som et offentlig sted hvor lokalsamfunnet samlet seg for å sosialisere, se på folk og spise en matbit. Det var denne observasjonen som oppgavens designprosjekt, som la vekt på forholdet mellom Kulusuk-samfunnet og flyplassen som et samlingssted.  

Selv om hans endelige design for oppgaven ikke er med i boken «Inventing Greenland», økte sprosjektet hans interesse for Grønlands unike forhold mellom det urbane og infrastrukturelle landskapet. Dette arbeidet fortsatte ved Harvard, hvor han studerte og arbeidet i seks år med spesialisering i arktisk design, og da spesielt Grønland og Svalbard. 

Oppfinnelsen av Grønland 

– Med tanke på bokens tittel: Hvordan vil du si at landskapsarkitektur, arkitektur og planlegging har spilt en rolle i «oppfinnelsen av Grønland»? 

– Dette er et godt tidspunkt for først å understreke betydningen av tittelen. I denne boken er det ikke jeg som finner opp Grønland. Jeg prøver heller å pakke ut hvordan Grønland historisk har blitt forestilt av en rekke kulturer. Boken ser også på mer samtidige eksempler for hvordan Grønland kontinuerlig blir gjenoppfunnet som et sted for ressursutvinning, strategisk militær virksomhet, nye og kortere skipsruter, klimaturisme, flyplassurbanisme og utviklingen av et postkolonialt selvstyre. 

Arven etter koloniseringen  

De Jonghe bekrefter likevel at designyrkene har spilt en stor rolle i «oppfinnelsen av Grønland». Urbaniseringen på Grønland har i stor grad vært en prosess ledet av krefter utenfra. Hvor eksisterende semi-nomadiske og felles levemåter ikke ble tatt hensyn til.  

Her var 1950- og 60-tallet en sentral periode. Da handlet Københavns prioriteringer om å øke den sosiale velferden og lykkes med infrastrukturell endring som en del et forsøk på å «modernisere» eller «vestliggjøre» både landet og inuittsamfunnet.  

Den koloniale danske regjeringen oversatte dette løftet til sin G-50-politikk, som ble etablert i 1950, iverksatt av Grønlandskommisjonen, senere overtatt av den såkalte Grønlands tekniske organisasjon (GTO).  

– GTO forverret og formalisert koloniprosessen ved å ytterligere tvinge inuittene til å bosette seg permanent i såkalte moderne boliger. 

Dette engasjementet ble fulgt opp av den danske G-60-politikken, som hadde som mål å konsentrere økonomisk utvikling til hovedstaden Nuuk (den gang fortsatt kalt Godthåb) og byene Paamiut, Sisimiut og Maniitsoq.  

Moderniseringsarbeidet igangsatt av G-50 og G-60-politikken var avhengig av danske statlige subsidier, som økte eksponentielt (fra 28 millioner DKK til 109 millioner årlig) mellom 1950 og 1962. 

– Pengene strømmet til Grønland, men folkets stemmer ble ignorert. Inntil 1970-tallet var GTOs ansatte hovedsakelig danske. Få forsøk ble gjort å utdanne og trene en lokal grønlandsk og dyktig arbeidsstyrke.  

Modernisering og utelukkelsen av inuitter fra politikkutformingen førte til en rekke urbane og sosiale problemer.  

– Dette førte til psykiske helseproblemer, økt alkoholisme, vold i hjemmet og generelt dårligere helse for inuittene. Selv om kolonisering ga visse fordeler som moderne tilbud og infrastruktur, traumatiserte den også øyen. Dette rammet menneskene, men også deres land, hav og is.

Landskapsarkitekturens rolle 

Som et direkte svar på noen av de historiske lærdommene i «Inventing Greenland»-boken, har De Jonghes praksis som mål å peke på viktigheten av landskapsarkitektur i å håndtere klimaendringene og anerkjenne pågående og historiske urettferdighet, og skape forståelsen av at forsoning er nødvendig.  

Dette arbeidet krever flere ting. For det første handler det om å etterstrebe en dyp forståelse av den historiske konteksten. 

– Som mange andre arktiske forskere antyder, har arktisk urbanisme ofte blitt formet av eksterne krefter – klimatiske og tekniske utfordringer, økonomiske eller militære interesser og jakten på effektivitet. Byplanlegging og arkitektur har til tider fungert som instrumenter for undertrykkelse av urfolkskulturer og levekåter.  

Som en av mange veier videre, argumenterer han for at alle designyrker på Grønland må erkjenne viktigheten av å ansette grønlendere i lederroller for å ta tak i slike historiske urettferdigheter. Han påpeker at dette også gjelder hans eget kontor, Transpolar Studio. Aktiv ansettelse av grønlandske designere kan sikre rettferdige designvalg. 

– For utenlandske fagfolk som opererer på Grønland, er det viktig å forplikte seg til en flerårig studie av lokale forhold og bygge et sterkt lokalt nettverk før man går inn i et prosjekt. Langsiktig forpliktelse er nøkkelen til å bygge tillit og sikre at designere ikke gjentar tidligere feil.

Landskapsarkitektur: – Et kraftfullt verktøy

I tillegg finnes det et stort behov for eksperimentering innen designkultur på kalde steder som Grønland. I dag er mye av arktisk design fortsatt begrenset av arv fra historien og risikoaversjon.

De Jonghe viser til de kanadiske arkitektene Lola Sheppard og Mason White. De bemerker at det i Arktis er et presserende behov for større designeksperimentering gjennom nye materialmonteringer, kultursensitiv programmering, klimastrategier og deltakende designmetoder som spiller på lokal kunnskap og tradisjoner.

Dette argumentet er en inspirasjon for De Jonghes arbeid.  

– Landskapsarkitektur, med sine særegne metoder og verktøy, kan være et kraftfullt verktøy for å håndtere slike komplekse oppgaver. I sin tur reiser de også mange nye spørsmål: Etter hvert som arktiske samfunn vokser, hvordan kan sesongvariasjoner, mobilitet og behovet for sosiale møteplasser prege tenkning og gjennomføring av ny urban design?  

De Jonghe fremhever også at studenter kan spille en viktig rolle. Ved å utvikle og undervise doktorgradsstudenter om Arktis, har han sett en utrolig vilje til å lære og avlære og kreativt utforsk alternativer for fremtiden. 

Det nyeste eksempelet er Urban Planning and Design Option Studio våren 2026 «Glacial Futures» ved Harvard. Ledet av danske COBEs grunnlegger Dan Stubbergaard. I tett samarbeid med De Jonghe, utforsker studioet utforsker potensialet til grønlandsk «breslam».  

– Breslam er et biprodukt av naturlig isbreerosjon som kan brukes som en transformativ ressurs for bærekraftig utvikling i Grønland, forklarer han. 

Tenke på tvers av skalaer og klima

Landskapsarkitekter er, ifølge De Jonghe, unikt posisjonert til å knytte sammen storskala klima- og territorielle utfordringer med småskala romlige og sosiale muligheter spesifikke for hvert enkelt prosjekt. 

De Jonghes nylige bidrag til prosjektet Nuummi Sammisassaqartitsivik (Nuuk aktivitetsplass) understreker dette. Prosjektet er bestilt av Sermersooq kommune og er et designinitiativ som utforsker alternative løsninger for et lite sted i Nuuk sentrum, rett ved siden av Katuaq kulturhus.  

– Prosjektet involverer flere runder medvirkning, inkludert mer ungdomsrådet, for å undersøke og aktivere en ledig tomt i hjertet av byen, samtidig som vi til enhver tid har tar høyde for områdets klimatiske forhold. 

Å finne inspirasjon i Norge 

Dette er ikke den eneste norske inspirasjonen for De Jonghe. Også arbeidet til Knut Eirik Dahl og Kjerstin Uhre er viktig, spesielt prosjektet Nunarsuup Qeqqani Nuup Qeccani (Midt i verden/Midt i Nuuk) i samarbeid med blant annet MDH arkitekter. 

Prosjektet foreslo en ny strategisk hovedplan for området til Block P i Nuuk, i kombinasjon med det tilstøtende nabolaget Tuujuk. 

– Selv om prosjektets dialogorienterte designprosess stort sett ikke er bygget, er denne prosessen fortsatt en inspirasjon. Som arkitektene påpekte var den muntlige kunnskapsutvekslingen i prosjektet inspirert av de sterke fortellertradisjonene i inuittkulturen.