Brutalistene

Tilbakeført og totalrenovert

Siden 2021 har eiendommen blitt totalrenovert og langt på vei tilbakeført til fordums prakt etter alle kunstens regler. Blant annet ved å ta av toppetasjen, som kom til på slutten av 1980-tallet. 

– Og ja, det er veldig rart å ta bort 100 kvm på Frogner. Men det var aldri noe spørsmål. Det var det første vi begynte på. Det taket der måtte bort. Dette er jo en borg. Så et glasstak oppå der ble helt feil. 

– Det er et utrolig ressurskrevende prosjekt. Du vil aldri få igjen investeringen rent økonomisk. 

– Nei, aldri. 

– Så ser du på det som filantropi? 

– Ja.

Fra sko til kunst

Villa Hegard ble altså tegnet som et familiehjem for disponent ved Grændsens Skoitøymagazin Hans Henrik Hegard (1934–2020), og med kone og to små barn flyttet han inn på midten av 1960-tallet. Familien hadde da bodd i villaen bakenfor, som nå ble solgt som ambassade, slik at de i praksis bygde i sin egen hage. Arkitekt Hovig bodde på dette tidspunktet også i nabolaget, og man må anta at de to kjente godt til hverandre i forkant av oppdraget. 

Huset ble bygget med en leilighet på toppen som Hegard aldri tok i bruk, og som i alle år fungerte som utleiebolig. På slutten av 1980-tallet ble det altså bygd på enda en etasje oppå der igjen. Mens Hegards sønn etter hvert flyttet ned i kjelleren for å se til sin gamle far. Hans Henrik Hegard døde i 2020, og Mustad kjøpte det som dødsbo.

Men planen hennes var aldri å bo her selv eller videresalg. I stedet leies nå hele huset ut til kunstner Ida Ekblad, som vil disponere eiendommen som atelier, residency for andre kunstnere og ikke minst utadrettet virksomhet der folk kan slippe inn på utstillinger, opplesninger og annen kulturvirksomhet.

Og det publikum vil møte er et hus som ikke bare er satt i stand, men langt på vei tilbakeført til den beste versjonen av seg selv slik det stod ferdig for nesten seksti år siden.

Så likt som mulig

– Mye her var så lite ødelagt at det kunne føres tilbake. Men andre ting måtte bygges helt nytt – og da er det bygget helt likt det som var. Ut fra de gamle bildene. Den kjøkkenøya her, for eksempel. Den er kliss lik den originale! 

Det sier Per Christian Norborg. Han er biologen som forlot kontorlivet på Zoologisk museum for å bli møbelsnekker. Men i arbeidet med Villa Hegard er det ikke bare møblementet, men hele huset som har blitt hans virkefelt. I snart fire år har han levd med denne bygningen. Og når han viser meg rundt, snakker han om den med en varme og ømhet som om det var et kjært barn som snart har vokst seg så stort at det ikke lenger er prisgitt hans faderlige omtanke. 

– Alle håndtakene har jeg laget selv basert på en original mal, sier han og peker på dørene til kjøkkenskapet. 

– Så jeg har stått her og banket messingtråd. Men det amerikansk-inspirerte, frittstående kjøleskapet som en gang stod her, det har vi ikke erstattet. Så da har jeg snekret integrerte løsninger i stedet. Med palisander jeg fikk kjøpt fra Danmark og Oregon pine. Og så er det nye satt sammen med det gamle, der jeg har fjernet alt av lakk og maling og drit.

– Det er ganske morsomt at det er slik det faktisk var, skyter Bevreng inn, der hun står og ser på det nye, gamle kjøkkenet. 

– Nå ser det nesten ut som om ting kommer rett fra årets møbelmesse, her inne. Og så er det akkurat slik det opprinnelig fremstod den gangen i 1966. 

Og nettopp det har vært hensikten her. Å ta vare på et hus og gi det videre liv. Ikke bare ved å tilpasse det til ny bruk. Men ved å finne en ny bruk som er tilpasset husets opprinnelige uttrykk.

Søvnløs ved tanken på hva som kunne skje

– Men hvorfor akkurat dette huset? 

– Det begynte med at jeg så på Finn at det var lagt ut for salg, så jeg tenkte «nå sykler jeg ned fordi det huset der syns jeg er så mystisk». Og så kom jeg inn og så den stuen som var fylt med kunstverk og en følelse av at dette umulig kan være, svarer Bevreng. 

Siden fikk hun nyss om at en annen budgiver hadde forhørt seg om mulighetene som lå i eiendommen, og hvor vidt de kunne bygge en ny garasje under huset og gjøre det ene og andre. 

– Og jeg tenkte at nå blir det ødelagt! Jeg lå med høy puls om natten og fikk ikke sove.

Løsningen ble altså å kjøpe det selv. Men Bevreng er altså ikke bare eier og byggherre, men også arkitekt. 

– Hvor sterkt føler du et arkitektfaglig eierskap til huset slik det fremstår nå? 

– Jeg føler et eierskap, og sammen med mannen min Henrik, som også er arkitekt, har vi vært involvert i alt. Vi har også hatt med oss en superflink arkitekt som heter Anders Sletbak, som har stått for søknader og det byggtekniske med nytt tak og slike ting. Men det rent faglige, det kunstneriske, hvis man kan si det, har jeg og Henrik stått for. Mye av det var også vanskelig å tegne ut, så vi har måttet være her veldig mye og jobbe på stedet. 

Så sammen med håndverker Per Christian har de sett bygningen bli tørrisblåst innvendig og marmorblåst utvendig. Tre som har blitt angrepet av tørråte er registrert og byttet ut. Ødelagte baderomsfliser syreetset vekk og erstattet med nye som ligner så mye som mulig på de gamle. Og så videre. 

– Poenget er at man ikke skal se restaureringen, sier Befring. 

– Kommer man hit for første gang skal man tro at det er slik det alltid har vært.

Å samle på hus

I tillegg til Villa Hegard, har Bevreng flere hus i porteføljen. Hun bor med familien i Havna Allé der 12 av 14 hus er tegnet av Arne Korsmo og Sverre Aasland. I tillegg har hun kjøpt Sverre Fehns Villa Bødtker i Holmenkollen og Villa Bjart Mohr på Slemdal. Sammen med søsknene har hun også kjøpt Elsero, som ble tegnet til Mustad-familien av det som nesten må kalles dere hus-arkitekt Arnstein Arneberg og stod ferdig i 1923. 

– Tanken er å åpne Elsero for publikum. Skape et unikt sted i et område som kunne ha trengt litt liv. Det er nok litt den samme holdningen om å tilgjengeliggjøre som ligger bak at jeg kjøpte huset vi står i nå, sier Bevreng. 

– Så hva blir det neste?

– Vel… jeg er litt usikker. Jeg har liksom begynt litt i feil ende… Jeg vet ikke hvem jeg skal støtte meg til, det er ingen som kan hjelpe meg med hvordan jeg skal administrere disse husene. Skulle det vært etablert et fond eller en stiftelse? Jeg må finne en måte å forvalte dem på. 

– For det er ikke riktig noen tradisjon for at private penger tar vare på denne typen kulturminner her i Norge? 

– Villa Stenersen er jo eid av Statsbygg og disponeres av Nasjonalmuseet. Men det står jo bare der og flasser og blir liksom aldri noe bedre. Har man kommet for kort i forhold til arkitektur i Norge? Er vi ikke i stand til å se verdien av hus slik vi gjør med for eksempel maleri? spør Bevreng retorisk.

Hun understreker at hun er glad for at private familier kan kjøpe fine, arkitekttegnede eneboliger for å tilpasse dem til ny bruk. Men har samtidig noen forbehold.

– Skal man alltid kunne bytte ut kjøkken og bad som man vil? Det er jo én måte å ta vare på et hus på. Men jeg er ikke sikker på at det er den riktige måten. I enkelte tilfeller vil jeg si det er vern gjennom misbruk.

Et eksempel til etterfølgelse

I Villa Hegard er i alle fall alt gjort for at arkitekturen skal leve videre på egne premisser – ikke bare utifra kravene til nye beboere fra en ny generasjon. Og det er lett å se for seg at dette vil bli et yndet stoppested for AHO-ekskursjoner og utenlandske arkitekter på studietur i Oslo. Både som en studie av hva som var – og av måten huset er brakt til live på som den beste utgaven av seg selv. 

– Se her! sier Bevreng og peker når vi går rundt bygningen på utsiden. 

– Sønnen som bodde i kjelleren fikk lagd noen kjellervinduer. Det ble bare skåret blokker rett ut av muren. Så vi lurte fælt på hvordan vi skulle få reparert dette på en måte som gjorde at den nye betongen lignet den gamle. Men vet du hva vi fant? De originale bitene som var saget ut, begravet her i hagen!

Vi snublet over dem helt tilfeldig! Dermed kunne man komplettere de tykke veggene, lyse i sin nyoppussede fremtoning, der tilslaget av kvarts gir dem en nesten skinnende karakter.

– Og ingen setningsskader, skyter en av murerne inn. 

– Det er helt utrolig. Fasadene er altså 60 år. Og så finner du ikke en eneste sprekk noe sted! 

For en håndverker er dette altså både en bygning og en byggherre som er som en drøm å jobbe med. Men da jeg spør Per Christian Norborg om overføringsverdien til andre prosjekter, er svaret overraskende kontant: 

– Denne kvaliteten kan man vel ikke få inn i vanlige, kommersielle nybygg? 

– Jo da, det tror jeg ikke er så vanskelig. Det som er saken: Man må bare være like tydelige som Henrik og Kristin på hvordan man ønsker at det skal se ut og hva man egentlig ønsker seg!