Den flinkeste håndverkeren Knut Hjeltnes vet om

Stolper fra topp til tå

Huset ligger i den gamle småhusplanen i Oslo, og har derfor strenge krav til størrelsen: Maks åtte meter høyt, og 50 kvadratmeter totalt. Dette gjorde det viktig å få veggene så tynne som mulig. Hjeltnes og Newth hadde tidligere jobbet med den samme problematikken i et hus ikke så langt unna, men der var konstruksjonen i stål. 

– Jeg tenkte, man må da kunne klare å utvikle en metode som ikke er avhengig av stål, for det er et vanskelig og dyrt materiale.

Prinsippet er et skjelett som er synlig innvendig, og kledd på utsiden. Trestolpene går hele veien fra gulv til tak. 

– Hvis dere hadde satt opp det skjelettet litt unøyaktig, så hadde resten av byggesaken vært helt jævlig. Det er litt moro å se de bildene fra tidlig under byggingen, når de bare står der som pinner, sier Hjeltnes.

Vi vandrer rundt i huset, og Hjeltnes peker på løsninger som ble muliggjort av den tette forståelsen mellom ham og Newth. 

– Kan gode håndverkere inspirere deg som arkitekt?

– Ja, selvfølgelig. Det er derfor det var fint å gå hit, for dette huset ser ut sånn som det gjør fordi Torstein har bygget det.

- Hadde ikke overlatt så mye til byggeplassen

– Siden jeg har kjent Torstein så lenge, vet jeg også hva han kan. Hvis du ser på den trappa, så ser du at den ikke har noe klaring mot omgivelsene. Hadde den kommet fra en trappeleverandør, så hadde den måttet ha toleranse. Men fordi den er laget her, kan man måle og få den helt toleransefri.

Noen ting er det likevel mest naturlig å gjøre på snekkerverksted et annet sted, primært skuffeseksjoner og andre møbelelementer der sammenføyninger og fres er naturlig. Hjeltnes og Newth peker og forklarer, hva som er laget på stedet, hva som er Ikea, og hva som er laget på snekkerverksted. Av og til er de ikke selv helt sikre.

– De kjøkkenfrontene er laget på stedet. Jeg syns jeg husker jeg stod og skar opp den plata, sier Newth. 

– Hvis noen andre skulle bygget dette huset, hadde jeg ikke overlatt så mye til byggeplassen, fordi jeg vet at mange andre ikke har den kompetansen, eller er så flinke, sier Hjeltnes.

Handler om tillit

– Hvordan er det som håndverker når arkitekten tegner for hva han vet du kan? 

– Knut er jo veldig grundig og flink med beskrivelsene, og vi har jobbet sammen i mange år, så det er greit det. Og vi jobber i utgangspunktet bare med arkitekter, sier Newth. 

Det handler nok om tillit, mener han. 

– Vi vet begge at det går an å snakke seg fram til det som er enklest og best. Noen ganger må man kjenne med hendene og føle seg fram til det. Og det er jobben min da, hva skal jeg si, sier den fåmælte og beskjedne Newth. 

– Noen arkitekter har jeg inntrykk av at tegner veldig mye og detaljert, fordi da tenker de at de sikrer seg at det blir som de har tenkt? 

– Det tror jeg ikke er riktig måte å si det på. Du tegner ikke for at det skal bli sånn som du vil, det er gjennom å tegne at du skjønner hvordan det skal bli, sier Hjeltnes, før Newth skyter inn: 

– Vi jobbet nylig med noen som hadde tegnet fryktelig lite, og bare sa, gjør det du syns er best. Da sitter du som byggmester plutselig med veldig mye ansvar, for både utseendet, opplevelse, funksjon, ja egentlig alt. Hvis man bare får en løs tegning med noen klosser og figurer på, da har man fått det ansvaret som egentlig er arkitektens. Det er ikke en situasjon jeg vil være i. Jo grundigere tegna, jo bedre.

Det er en utbredt misforståelse når folk snakker om at den kreative prosessen er idéfasen, mener Hjeltnes. 

– Den kreative prosessen foregår hele veien, den stopper ikke før huset er ferdig.

Skarpkantede bjelker

I Newths firma er de fire ansatte, to erfarne håndverkere og to lærlinger. De gjør stort sett alt selv, kjøper glass og monterer det selv. Ett hus av gangen bygger de, og det tar stort sett alltid ett år. Hvis det er tid til overs, går den som regel med til å gjøre små ting i husene de har bygget før, som å skifte en dør eller bygge en bod det ikke var penger til i første omgang. 

– Jeg er veldig klar på at jeg er håndverker. Jeg har ingenting med opplevelsen av huset til slutt å gjøre, annet enn at det skal være solid og henge sammen, og være gjort med en slags sjel. Jeg vil bare være med og bygge de fine tingene, sier Newth.

– Hender det at du får tegninger fra en arkitekt og tenker, burde vi ikke heller gjøre det på denne måten? 

– Ja, da sier jeg jo i fra, i den grad jeg ser ting. 

– Hvis det er noe du syns er dumt, så vet jeg at jeg får høre det, ler Hjeltnes. 

– Det er jo noen arkitekter som er litt jålete med faget sitt. Men de finnes blant byggmestere også, altså, sier Newth.

Plutselig ser Hjeltnes opp i taket. 

– Her kom jo du med et forslag: Burde vi ikke ha skarpkantede bjelker? 

– Ja, sånne ting ja, sier Newth beskjedent. 

– Jo, det burde vi jo, selvfølgelig, svarer Hjeltnes på sitt eget spørsmål. 

Standarden er faset på kanten.

– Det er jo en litt trist runding, legger Newth til.

En pensjonert murer skryter

Til slutt føler Hjeltnes et behov for virkelig å snakke opp den ydmyke byggmesteren.

– Torstein snakker jo ned sin egen innsats, men hvis du begynner å se etter rundt her, så er det ikke noen grunn til det, sier Hjeltnes når vi begynner å gjøre oss ferdig. 

– Nå skal ikke jeg snakke ned håndverkerrollen i vellykka bygging, men det er jo dette vi gjør da, svarer Newth. 

Byggherren forteller at han har hatt håndverkere på besøk, som alle er mektig imponert over presisjonen i arbeidet. Blant annet en pensjonert murer, som var helt over seg.

– Å ja, han syns det var bra, ja, svarer Newth, med et lite smil, som åpenbart røper at det er litt stas å få skryt likevel.