– Det er et stort skifte vi står i

Blomster og bier

Men først: Sally O’ Halloran er, som navnet tilsier, oppvokst i Irland, i Cork i sør. I dag er hun førsteamanuensis ved Institutt for landskapsarkitektur på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), og har engasjert seg for planter og landskap i et kvart århundre. Det var faren som vekket planteinteressen hennes, allerede fra barnsben av.

– Jeg likte å holde på i hagen sammen med ham og en dag da jeg var ti-tolv år sa han til meg: «du er glad i blomster og honningbier, Sally, og det heter hagebruk». Og da visste jeg at det var det jeg ville studere. Det var stor interesse hos engelske universiteter for å rekruttere irer på den tiden, så jeg studerte i England, og begynte å jobbe i offentlige hager og parker som sjefsgartner. 

Ikke så overraskende da, at det kriblet i gartnerfingrene etter å luke vekk ugress ved ankomst tidligere. 

– Da jeg jobbet i Dublin i de årene der, var det fortsatt vanlig å dra utenlands og la seg inspirere av naturen der og ta med seg planter tilbake. Jeg dro på plantejakt. Sånn tenker vi jo ikke i dag. I dag går jeg til naturen og ser etter mønstre, men jeg ville aldri tatt med meg plantemateriale – det er et stort skifte vi står i med tanke på hvordan vi tenker om natur, sier O’ Halloran.

Ville bli akademiker

Gjennom gartnerjobben vokste det fram en trang til å påvirke offentligheten. 

– Jeg var aldri interessert i å arbeide med å ta vare på noens private prakthage, så det var offentlige parker som var min interesse. Jeg elsket å arbeide ute og hele tiden planlegge for neste årstid, men det ble jo repetitivt. Etter hvert jobbet jeg mer med administrasjon, og da jeg begynte å kjede meg litt med det, med mange dager på kontor i stedet for utendørs blant plantene, så dukket plutselig ideen opp om å studere videre. 

O’ Halloran gikk dermed i gang med en mastergrad ved det prestisjetunge University of Sheffield. Universitetets arkitektur- og landskapsavdeling har et godt rennommé internasjonalt, og ikke minst er den hjemmet til The Sheffield School of Naturalistic Planting, der James Hitchmough og Nigel Dunnett er foregangsmennene. 

– Det er en veldig plantefokusert institusjon. Miljøet der slo meg i bakken. Det var så energisk, og det er noe med engelskmenn også, mannen i gata kan så mye mer om planter enn en ire kan. 

– Eller en nordmann? 

– Definitivt! Det er en del av kulturen der, med lange historiske røtter.

Ved Sheffield ble det også doktorgrad på O’ Halloran, og det var da hun tok doktorgraden at hun begynte å undervise. 

– Og da skjønte jeg at jeg ville bli akademiker. Til venner og families store forundring, for det hadde aldri vært et tema før. Det var så fint å være nysgjerrig, lese, forske, lære og eksperimentere.

Å tenne en gnist

– Men savner du ikke å være ute?

– Vi er masse ute på NMBU! Jeg sørger for å legge opp undervisningen slik at vi nettopp er det. Studentene må vite ikke bare navnene på plantene, men hvordan de oppfører seg og hvordan man tar vare på dem. Og jeg vil tenne en gnist i dem.

Alle som underviser om planter får dessuten undervisningsbolkene i juni og august, for å få mest mulig ut av årstiden, forteller hun.

– Nå har jeg utviklet et nytt kurs sammen med kollega Line Rosef, som er økolog. Hun tar med studentene ut i skogen og lærer dem om skogens økologi i Norge, og jeg lærer dem å bruke dette til å lage byskoger. Det reflekterer den trenden vi er i nå og hva de trenger å lære, sier hun.

At det ble akkurat på NMBU og i Norge hun havnet, var litt tilfeldig.

– En nåværende kollega som hadde forskningstermin i Sheffield da jeg var der, og som jeg holdt kontakt med, tipset meg. Hun sa det var en god avdeling og en spennende tid i Norge nå, og hun hadde rett! 

Mere ja, mindre nei

Og det bringer oss tilbake til de norske plantene. Miljødirektoratet har nylig foreslått en liste på 97 fremmede arter som de ønsker å forby, for å beskytte det norske biomangfoldet. På listen står det en rekke planter som er for selvfølgeligheter å regne i norske parker og hager, som for eksempel syrin og villvin.

– For et press, sier O’ Halloran.

– En norsk landskapsarkitekt skal planlegge blågrønn infrastruktur, lage regnbed og grønne tak og får lister over hvilke planter de ikke får lov å bruke. Det kommer et press fra økologer på å gjøre noe, og på den andre siden har du en bitteliten planteskole-sektor som skal prøve å levere dette plantematerialet, uten noen insentiver fra myndighetene.

Hun rister på hodet og sukker.

– Jeg skulle ønske det ble investert i løsninger som sa hva man kan gjøre, hvilke muligheter man har, ikke hva man ikke får lov til å gjøre.

Hun merker det allerede på studentene.

– Jeg underviser landskapsarkitekter helt i starten av karrieren, og allerede i første forelesning går hånda opp: «er det lov å bruke den planten der?». De er allerede redd for å få problemer, i stedet for å kunne bli inspirert av noe fordi det er vakkert og vokser godt. Det dreper gleden! 

Trenger støtte fra myndighetene

Tidligere på dagen har O’ Halloran overvært presentasjonen til en masterstudent som hadde skrevet om 30 norske regnbed. 

– Hun gjorde en kjempegod jobb med å sammenligne og sammenfatte erfaringene fra de ulike prosjektene. Det blir så tydelig at det er de samme plantene som går igjen, at alle ser på hverandre, og at de samme feilene gjentas. Det er helt nødvendig at hele bransjen begynner å samarbeide, med støtte fra myndighetene, hvis man skal løse disse utfordringene. 

– Hvor skal man begynne? 

– Det trengs forskning og utprøving for å få stedegne eller norske planter til å fungere. Man må gi penger til produsenter som kan dyrke fram en bredde. Det er ikke så mye å ta av i norsk flora som gir variasjon hele året gjennom, og i hvert fall ikke av det vi har tilgang på hos produsenter i dag. 

At stedegne planter automatisk gir god biodiversitet og rikt insekts- og dyreliv, er hun ikke enig i. 

– Pollinatorer elsker blomsterløk om våren. Og det er jo ikke sånn at løkplanter plutselig sprer seg om de står i et bed midt i en by. Jeg skulle ønske vi kunne være såpass pragmatiske, sier O’ Halloran.

Hun understreker også behovet for en overordnet strategi og planlegging. 

– Paris har utviklet en glimrende måte å planlegge det de kaller renaturing av byen på. Det handler ikke nødvendigvis bare om å erstatte noe med noe annet. Det er også helt essensielt at man forstår at en mer naturalistisk beplantning likevel krever skjøtsel, og ikke bare litt skjøtsel heller. Vi må lære opp folk i å ta vare på slike beplantninger og i å utforme dem som noe vakkert og gjennomtenkt. Bare da får vi med oss befolkningen på en annen estetikk. 

– De siste årene har Oslo blitt fylt opp av pallekarmer og plantekasser rundt omkring hvor det ser ut som om noen bare har slengt oppi stauder uten noen annen grunn enn at disse plantene står på riktig liste. Det appeller ikke så veldig?

– Nei, det gjør ikke det. Det kan ikke løses så enkelt. Her i Københavngata bør vi få opp skilt, så folk vet hva det er vi prøver på. Også bør man generelt gjøre prosjektene i større skala. Jeg syns det er fine staudebed i Ruseløkkveien for eksempel, eller foran Sommerro. Men der er det jo gjort med et visst omfang.

Må ha håp og gi håp

O’ Halloran sier at faget er i en eksperimenteringsfase, og at hun heier på alle som bidrar til det og tør å teste noe nytt. 

– Og jeg mener det er så viktig at landskapsarkitekter er til stede under utplanting. Og at de drar tilbake til prosjektene på befaring og ser hvordan det går ett år etterpå. Det må settes av tid og penger også til det. 

– Hva syns du natur og landskap i byen skal gjøre? 

– Mange tenker at Oslo har fjorden og marka, og at alle kan oppsøke den naturen. Men det er slettes ikke alle som kan eller gjør det, så vi må også ha grønne lunger i byen. Og vi må lage noe som er vakkert, for disse landskapene i byen utgjør en så stor del av folks hverdag. I møte med klimaendringer og omveltninger må vi ha håp, og vi kan også gi håp, gjennom å lage gode steder. 

Ordet rewilding er hun ikke så begeistret for. «Når var byen egentlig vill?», spør hun.

– Jeg tror det viktigste er at vi hele tiden husker på hvor vi er. Og spør oss hva et sted trenger. Det er ikke sikkert vi trenger å dyrke mat på taket eller gjenskape mikrosystemer fra omkringliggende natur. Jeg mener byen trenger trær og skygge og natur i stor skala. Og skjønnhet.