– Det skulle ikke være noe loppemarked

Kartlagt, vurdert og implementert

Direktoratet har nå gått fra rundt 9000 kvadratmeter til rundt 4000. Da trelastlageret plutselig dukket opp som en mulighet, så de umiddelbart at det var riktig på mange måter, mener Hjermann. Nå gikk man fra store kontorer til åpne løsninger uten faste plasser. Selv ikke sjefen selv, riksantikvar Hanna Geiran, har eget kontor i de nye lokalene.

– Vi jobbet mye med bruker- og funksjonstilpasning av arbeidsarealene, men vi fikk også en gyllen mulighet til å plassere biblioteket i sentrum av bygningen, i et signalbygg som hadde fredning. Det passet så bra på alle måter.

Iark samarbeidet med Mellomrom arkitekturpsykologi, i brukerprosessen, og hadde bare ett år til prosjekteringen.

– Du kan tenke deg, Dronningens gate 13 var fullt av møbler, kunst, ting, objekter fra en 30 år pluss lang historie, et arkiv fullt av alt mulig. De som jobber i Riksantikvaren er jo lidenskapelige fagfolk med et sterkt eierskap til det de forvalter. Det var en morsom og krevende prosess, sier Hjermann.

Resultatet ble et stort gjenbruksprosjekt. Ifølge Hanna Geiran er 70 prosent av møbler og inventar gjenbruk. 

– Alt av møbler og utstyr ble kartlagt, vurdert og implementert i interiørkonseptet vi hadde etablert. Det ble en veldig helhetlig løsning, sier Hjermann.

Det er i stor grad pulter og oppbevaringsmøbler som er nye. Understell er i stor grad beholdt, men bordplater er byttet for at det skal se helhetlig ut, og for å ha riktige formater i nye, åpne romløsninger.

– Det er også litt andre krav til ergonomi på arbeidsplassen i dag.

Mer tilgjengelig

Å finne et sted der man fikk plass til bibliotek og arkiv var også viktig. Bibliotekets nye, sentrale plassering har ført til en økning i intern bruk på 60 prosent. I tillegg har også publikums bruk økt. Hvem som helst kan nå avtale tid og besøke biblioteket, som altså er gjort mye mer tilgjengelig.

Det opprinnelige trelastlageret stod ferdig rundt 1910, tegnet av Harald Kaas, og var i bruk som trelastlager fram til 1990-tallet. Bygningen ble fredet i 1997, men brant i 2003. Kun en liten bit av fasaden stod igjen.

I 2009 gjenoppstod bygningen bak fasaden i ny drakt, som moderne kontorlokaler, tegnet av Arcasa arkitekter, med store tresøyler og mye glass i både vegger og tak.

Søylene er en slags parafrase av konstruksjonen i det gamle trelastlageret, mener Riksantikvaren.

– Dette er et bygg med en veldig tydelig identitet, samtidig som det gir rammer for dette aktivitetsbaserte arbeidskonseptet som veldig mange har, sier Geiran.

Det er et bygg som i sin form inviterer til transparens, hvor samfunnsoppdraget til Riksantikvaren er godt synlig i løsningene, mener Hjermann.

Fortida gjør framtida rikere, er Riksantikvarens slagord. Men underveis i prosessen måtte de ansatte i organisasjonen minne interiørarkitektene på at de driver med mer enn bare lusekofter, stavkirker og bunader.

– Det er industri på Svalbard, det er nedlagte gruver, det er operaen i Oslo og det er verneverdig natur. Det er en rikholdig og mangfoldig arv de forvalter, og det ville vi ha med inn der, samtidig som det er folk som skal jobbe der og utføre alle sine funksjoner.

– Det var nok en del i organisasjonen som var skeptiske eller spente til å sitte så aktivitetsbasert. Det er også gode muligheter til å trekke seg tilbake til skjermede rom. Tilbakemeldingen er at det fungerer veldig godt. 

Fortsatt funksjonelt

Gjenbruk gjelder ikke bare møbler. Da planløsninger og plassering av funksjoner ble tegnet ut, ble dette i stor grad også tilpasset det eksisterende, for i størst mulig grad slippe å flytte vegger og den slags. Alle glassfelt ble bevart for å settes opp igjen og gjenbrukes. Et nydelig kalkstensgulv ble renset og pusset.

Et tregulv var ødelagt og måtte fjernes, men et område med kubbegulv kom til syne og ble restaurert. En trapp ble flyttet, for å få bedre logistikk og flyt mellom første og andre etasje, og indre og ytre sone.

Det var på et tidspunkt snakk om å ha åpne himlinger, men det ble funnet å være lite hensiktsmessig, så himlinger og teknisk infrastruktur er i stor grad beholdt.

Bygningsmessig ble det i veldig stor grad hensyntatt eksisterende struktur. Og på det funksjonelle plan, så ble alt som fungerte videreført, av møtebord, arbeidsbord, kontorstoler, møteromsstoler, loungemøbler, og så videre og atter videre.

– Det var mye forskjellige møbler. Noen ting har historisk verdi, som det store møtebordet fra Christian Michelsens første regjering, som ble satt i stand. Det er noen andre objekter som også er der fordi de er gamle. Men veldig mye er også gjenbrukt fordi det fortsatt er funksjonelt.

En holdningsendring

Parallelt jobbet interiørarkitektene med et konsept med farger, materialer og estetikk, som samtidig også ble tilpasset det man hadde til rådighet.

– Noe ble bare støvsugd og sendt over, mens andre ting ble trukket og stoppet om, sier Hjermann.

Blant møblene som fikk ny ham var noen gamle Laminett- stoler som de fleste har et forhold til, men som har blitt behandlet som et stebarn i mange år.

– Huff, de kan ikke brukes, tenker man kanskje først, men de ble trukket om og ble kjempefine.

Selv om man tar vare på så mye som mulig, handler det likevel om å skape en ny helhet, understreker Hjermann.

– Det skulle ikke være noe loppemarked. Det skal henge sammen. Dette er mer og mer blitt en generell tilnærming. Du må vite veldig tidlig hva du har, og du må ha en holdning som er at i utgangspunktet skal man ha med seg tingene sine. Når du selger leiligheten din, så tar du jo med deg møblene dine når du flytter, og så får du det til å funke i en ny leilighet. Det er ikke verre enn det.

Men det er logistikk og krever inventering, påpeker hun.

– Men det er ikke så lenge siden det ikke var vanlig å tenke sånn?

– Nei det er helt riktig. For 10 år siden tenkte man, vi skal flytte, da kan vi kjøpe alt helt nytt! Men der har det skjedd en holdningsendring, både blant oss som fagutøvere, men også i samfunnet. Det er en annen måte å tenke på. Nå måler vi og heier på gjenbruksandelen i prosjekter, og skammer oss litt hvis den ikke er høy.

For Iark er dette blitt en selvfølge, mener Hjermann. Ifølge henne drar de også nytte av å være et større kontor med flere parallelle prosjekter, når man for eksempel har møbler til overs i ett prosjekt, som man ikke har plass til å ta med videre, men som kanskje kan brukes i et annet prosjekt som pågår samtidig.

– Det kan vi organisere da. Vi har ikke noe med kjøp og salg å gjøre, men vi kan sette folk i kontakt med hverandre.