En bulldoser i interiørarkitekturens tjeneste

Taus kunnskap

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening fyller 80 år i år, og har fått ny president. Som en slags bursdagsgave skrev interiørarkitekt Maisam Mahdi før sommeren i Arkitektur at «NIL opererer i en kommunal saksbehandlingsfart», og etterlyste kampvilje fra dem som er satt til å forsvare en yrkesgruppe som i dagens marked er i en svært utsatt situasjon. 

Etter en ukes tid kom svaret, og det var omtrent det første vi hørte fra Jeremy Williams, den nye NIL-presidenten, en 65 år gammel tidligere snekker fra Bristol i England, som i dag er dosent ved høyskolen Kristiania.

I stedet for å vise til en smørbrødliste over alle tiltakene NIL har gjort og gjør, må vi snakke om hva som egentlig er problemet, mener Williams.

– Den definisjonen du gir er det de fleste tenker at interiørarkitektur er. Men det er det ikke. Og det er ikke deg det er noe galt med, det er vi som ikke har klart å formidle hva vi egentlig driver med. Det skyldes at vi kommer fra en lang tradisjon for taus kunnskap, hvor man ikke har brukt ord, men drevet med learning by doing.

Williams var som sagt snekker, før han tok kunst- og håndverksskolen, og har siden jobbet 15 år som interiørarkitekt ved en rekke arkitekt- og interiørarkitektkontorer. Han har også sittet seks år i European Council of Interior Architects, hvor han som del av en internasjonal gruppe har forsøkt å definere og kartlegge hva interiørarkitekter har til felles og hva fagutøvere trenger fra utdannelsen.

Atmosfære

Interiørarkitekturfaget handler om å skape estetisk passende, overbevisende og vellykkede rom, og å forstå menneskers behov og ønsker knyttet til atmosfære, sikkerhet og trivsel, med ansvar for miljøets framtid.

Slik lyder definisjonen han har vært med på å utarbeide. 

– Poenget er at det handler om mennesker. Forskjellen fra sivilarkitektur eller landskapsarkitektur er at vi jobber med folks interaksjon med rommene som omgir dem. Det kan handle, og det gjør det ofte, om det som er på innsiden av bygningene. Det handler ofte om materialitet, farger og komposisjon, men i sin kjerne handler det om hvordan vi opplever omgivelsene. Vi har en fenomenologisk tilnærming, hvordan vi sanser og opplever et rom. Dette er det vi som lærere prøver å få studentene til å forstå, sier Williams. 

Han er enig i kritikken. 

– Vi gjør ikke en god nok jobb, fordi vi ikke er gode nok til å si hva vi gjør. Men vi er også en liten organisasjon, vi er halvannen fulltidsansatt, sier Williams, og påpeker at NAL til forskjell er en organisasjon med om lag ti ganger så mange medlemmer.

– Og politisk arbeid er ikke det mest interessante for interiørarkitekter. Men det er samtidig lett å skyte fra utsiden. Det er mye vanskeligere å engasjere folk fra innsiden.

Ung vind

2023 kartla en arbeidsgruppe bestående av blant andre tidligere president Ragnheidur Björnsdottir hvordan NIL kunne bli en attraktiv interesseorganisasjon, også for unge medlemmer. Hovedbudskapet: utvikle en organisasjonskultur som appellerer mer til unge medlemmer.

Williams mener organisasjonen nå er på god vei. 

– Det utgjør en stor forskjell at det utdannes så mange flere nye interiørarkitekter, etter at Kristiania for 10 år siden kom som et tilskudd til KHiO og UiB. 

Hvert år tar Kristiania nå inn 50 bachelorstudenter, og i vår gikk også første kull med masterstudenter i interiørarkitektur ut fra skolen.

– Nå har vi en god mulighet for å få mange nye medlemmer.

Utdanningen på Kristiania er dessuten en ren interiørutdanning, ikke en kombinasjon med møbeldesign, påpeker Williams, før han presiserer: 

– NIL representerer begge yrkesgrupper, men møbeldesignerne er ufattelig stille. Det er de som er vanskeligst å engasjere. 

Den store økningen i antall studenter handler om at det er et stort marked for interiørarkitekter, påpeker Williams. Og mer skal det bare bli, ettersom samfunnet blir bedre til å ta i bruk eksisterende bygninger. Og det passer interiørarkitektene godt, mener Williams. Gjenbruk har nemlig alltid vært i deres kjernekompetanse.

Blant vårens masteroppgaver ved Kristiania var det lett å spore et tydelig samfunnsengasjement. Dette er også en tendens som vil gjøre interiørarkitektenes arbeid viktigere og mer synlig, mener Williams. 

– Vi har klart å formidle til studentene ideen om at design kan skape kvalitet i folks liv, heller enn penger. I kjernen av utdannelsen er ideene om bærekraft, sosial bærekraft og universell utforming.

Mangler møbeldesignerne

Tidligere i år gikk Andreas Engesvik ut og kritiserte Doga for å ikke gjøre nok for møbeldesignerne, selv om organisasjonen soler seg i glansen av vellykket norsk design. Flere møbeldesignere Arkitektur har snakket med påpeker at de heller ikke føler seg representert av NIL, en organisasjon med for lite penger og innflytelse til å få til noe. 

– Vi representerer begge to, fordi utdannelsen i Bergen og Oslo har vært kombinert. Guttene gikk møbeldesign og jentene interiørarkitektur, men det skillet har begynt å bli hvisket ut, og konsekvensen er at det er få ferdig utdannede møbeldesignere. Og det er veldig vanskelig å leve av å være møbeldesigner. Det er en mer kunstorientert retning, og de er ikke så interesserte i å engasjere seg i NILs politiske arbeid. 

Det er en enorm svakhet at de som er viktige og underviser i møbeldesign ikke er NIL-medlemmer, mener Williams. 

– Det er en diskusjon vi bør ta opp, om NIL egentlig representerer møbeldesignere, eller om de bør være representert av noen andre.

Arkitekturpolitikk og forbilder

Gjennom arkitekturpolitisk plattform er NIL involvert, sammen med de andre arkitektorganisasjonene, i å utarbeide en felles arkitekturpolitikk.

Også her understreker Williams at det er avgjørende at man får fram hva faget egentlig handler om. 

– Vi må bort fra ideen om at interiørarkitektur er en samling objekter, at det handler om overfladiske ting, og formidle at det handler om å skape rom som skaper verdi, ikke nødvendigvis økonomisk, men sosialt, for dem som trenger det. Vi må også få fram at vi har en høy kompetanse i adaptiv gjenbruk, som kommer til å bli stadig mer aktuelt.

Men hvordan få dette fram? I arkitektbransjen ser man ofte at de gode eksemplene kan spille en viktig rolle i å synliggjøre nye måter å arbeide på. Tenk bare på gjenbruksprosjektet KA13 (Mad), eller boligprosjektet Wesselkvartalet (Vigsnæs+Kosberg), som nylig mottok Statens arkitekturpris. Hvor er de gode interiørarkitekturforbildene? 

Svaret burde kanskje være i NILs årbok, en påkostet og pent innpakket bokutgivelse som kommer hvert år, og som dokumenterer de viktigste arbeidene fra landets interiørarkitekter. 

Men også her har det kommet kritikk. NIL-årbokens nåværende format får ikke fram verdien i interiørarkitekturen tydelig nok, sa tidligere jurymedlem for årboka, Malin Skjelland Eriksen, til Arkitektur i 2023. 

Og der Williams snakker løfterikt om interiørarkitektenes gjenbrukskompetanse, er fortsatt et stort flertall av prosjektene som løftes fram i årboka innredning av stilige hoteller og kontorlokaler for bemidlede klienter. 

– Det er veldig mange flotte, glossy bilder i årboka. På den ene siden er det jo det mange har lyst til å se, fine bilder av fine interiører. Jeg tror ikke vi skal gå bort fra det, det er nok vårt beste vindu utad. Samtidig er det en bjørnetjeneste for oss selv, fordi det representerer ikke den sosialt orienterte retningen blant de unge. Årboka henger litt igjen i de prosjektene de etablerte interiørarkitektene jobber med, og som er en viktig inntektskilde for dem. 

En bulldoser

Det er likevel viktig at man også formidler det konseptuelle og avantgarde som interiørarkitekene driver med, framholder Williams. 

– Definisjonen du ga av interiørarkitektur, den er veldig bundet opp til årboka. Det er der du har den fra. Men vi trenger å utvide den forståelsen. 

– Men hadde det ikke vært bra å få det progressive inn i årboka også, som jo er vinduet utad, og i prosjektene man viser fram? 

– Jo. Men man må choose your battles, medgir Williams. For igjen å vende tilbake til Williams' åpningspoeng, om at interiørarkitektene ikke er flinke nok til å formidle hva de gjør, er en av hans hjertesaker å få etablert et phd-program i interiørarkitektur ved Kristiania. 

– Slik vil man kunne bli bedre på å formidle og ikke minst utvikle faget og samtalen om det.

Da han ble spurt om å være president, svarte han: Jeg er en bulldozer, jeg kommer bare til å provosere alle, forteller Williams og ler. 

– Men det er også derfor jeg vil gjøre dette, og likevel prøve å ikke være for dominerende, men å være mer diplomatisk og tilbakeholden. 

– Det er kanskje også litt bra for NIL med en bulldozer nå? 

– Det var det valgkomiteen sa også: Det er akkurat det vi trenger!