Håndverk og hodeverk

Myten om «vedlikeholdsfritt»

– Vi har for få, helt klart. Vi har for få. 

Svein Bjørberg er ingeniør, emeritus på NTNU og forteller entusiastisk om håndverksskolen Hjerleid på Dovre, som han har vært med å stable på beina igjen etter utfasing med Reform 94, sammen med Senter for bygdekultur og andre viktige aktører. 

– Hvis vi ser på utdanningen av lærlinger og håndverkere nå for tiden, så er den ofte veldig basert på det moderne byggeriet.

Bjørberg ønsker seg bedre kjennskap til eldre håndverk over hele fjøla, og det holder kanskje ikke med opplæring på Dovre, kurs på Røros og et knippe andre læresteder. Maleryrket trekker han fram, murarbeid som nesten er utradert og hva med blikkenslagerne? 

– Blikk er jo et av de viktigste detalj-elementene for å holde uvær utenfor, sier Bjørberg.

– Hvorfor ikke bare akseptere at byggeriet fornyer seg og gå videre? 

– Det største potensialet for bærekraft i tiden fremover ligger i måten vår å ta vare på og videreføre eksisterende bygningsmasse. Da må vi også ivareta at vi har håndverksfolk som mestrer disse bygningenes anatomi. 

– Kan vi ikke heller bare bygge «vedlikeholdsfritt», som det heter, og slippe å tenke på det? 

– Min påstand er at hvis noen kommer og prøver å selge meg et produkt eller en bygningsdel, og sier at dette er vedlikeholdsfritt, så betyr det at det ikke går an å holde det vedlike i utgangspunktet. At det heller må kastes enn å repareres, kan det bety.

Sette standaren

– Jeg hadde ikke peiling på gamle bygg, og de hadde ikke det de heller. 

Bjørberg minnes da han kom inn som konsulent for Veritas-prosjektet til Lund & Slaatto på 1970-tallet. Det sto eldre bygningsmasse på stedet som han ville beholde og videreføre.

– Så kom Nils Slaatto opp til meg og ba meg lage budsjett. Da startet det. For det var fort gjort å bomme. Fram til 1970-tallet var de fleste fokuserte på nybygg, og hadde ikke satt seg inn i «gamle byggs anatomi», sånn han forklarer det. 

– Vi måtte sette i gang og lære oss dette her. Og så fikk jeg et større prosjekt med ombyggingen av Victoria Terrasse like etterpå. Vi brukte lærdommen til å bli stadig flinkere på å lage budsjetter. 

Foruten Bjørbergs engasjement på NTNU, har han jobbet i Multiconsult siden 1966. Han har vært aktiv i Fortidsminneforeningen i en årrekke og er ihuga håndverksentusiast. 

– Så balla det på seg, vet du. Jeg synes det var kjempespennende. Så hadde jeg en sjef som var veldig glad i gamle bygninger. Han fikk lurt meg inn i Fortidsminneforeningens eiendomsutvalg, og etter mye samarbeid med Riksantikvaren ble det mer og mer om gamle bygg. 

Bekymret doktor

Bjørberg rutsjer energisk gjennom svingene. Om det er arkitekten eller ingeniøren som har ansvar når man driver med gamle bygg, er det ikke noen klare grenser for. Fra nittitallet underviste han på begge fakulteter, lærte begge å stille diagnosen. Men hva er det egentlig vi snakker om her? 

Standardisering, så klart! Det viser til å etablere en «standard» eller fremstille, forme et industrielt eller teknisk produkt i ensartet type! Kanskje ikke så kunstnerisk berikende?

– Når du driver med eksisterende bygg, så har du en modell i 1:1, og det er unikt, slår han fast.

– Ta Byfornyelsen for eksempel, hvor vi måtte kartlegge og lage tilstandsvurdering av byggene fordi Husbanken forlangte det. Da systematiserte vi det, og lagde en norsk standard for dette.

– Måtte dere inn i veggene, da? 

– Nei, det er mer at du er byggets fastlege egentlig, som leser det du kan se. Og som også kan ta enkle prøver og lese symptomer på hva som foregår inni byggene. 

Det er ikke for å tegne opp noe retrospektiv over Bjørbergs omfattende karriere, at vi har denne samtalen, for det skal handle om byggefeil: en slags tilstandsrapport over tilstandsrapportene. Følger vi medisin-analogien, vil kompetansen til å stille diagnosen svekkes på den ene siden. På den andre kommer bygninger til verden med feil i DNAet, forklarer Bjørberg. 

Sirkulær-visjonen

I gamle dager var det krav om praksis om man skulle begynne på teknisk ingeniørskole. Bjørberg var på byggeplass og satte opp rekker på Brattlikollen, var med i snekkerlag og murerlag. Nå er han redd avstanden mellom tegnebrettet og byggeplass er for stor, og ønsker byggets «hatt og frakk» velkommen tilbake i bevisstheten til alle rundt møtebordet. 

– Det er også en mangel på kunnskap hos de som bestiller det. Og så har du ikke minst manglende kunnskap hos arkitekter og rådgivere om gamle bygninger. 

Han har kommet over mange urovekkende byggefeil i de tilfellene han har vært huket inn som sakkyndig i bygge-rettssaker, og det dreier seg ofte om vann – råte og sopp under utstikkende altanganger. 

– Det som gir oss utfordringer er ikke materialene i utgangspunktet, men det er detaljene, sier Bjørberg.

Standardisering og bedre håndverkskompetanse går hånd i hånd også for å spare avfall og unødvendige kostnader. Det handler om å reparere i stedet for å bytte ut, og det er mye å hente i den gamle byggetradisjonen. Samtidig peker han ut et punkt i dagens byggenæring som er særlig svakt. 

– Hvor mange arkitekter og rådgivere er med på den videre prosjekteringen? Det gjøres internt og gjerne i en totalentreprise. Og hva gjør en totalentreprenør for å maksimere inntjening? Jo, de småshopper rundt omkring for å få tak i de billigste produktene. Og så skrur de sammen bygget. Og hvordan disse produktene jobber sammen, det kan man jo lure på av og til, stusser Bjørberg. 

– Resultatet er at det ofte blir feil. Og så gir det utslag i synlig skade først etter mange år.

Ingen andre å skylde på

– Vi standardiserer så langt vi kan alle konstruktive og tekniske løsninger der vi kan begrense risiko for feil, forteller teknisk sjef i JM, Fred Solvik. JM er en av Norges største prosjektutviklere av bolig, hovedsakelig med delte entrepriser. 

– I tillegg til materialer, standardiserer vi i leddet av samarbeidspartnere som rådgiver og arkitekter. Når JM vet hvordan vi bygger og selv tar hånd om alle deler av utviklings- og byggeprosessen, muliggjør det å rette opp feil der årsaken ligger, slik at vi unngår å gjøre samme feil neste gang. 

– Det er et stort ansvar som hviler på skuldrene til en enkeltaktør?

– Vi har ingen å skylde på, nei, og vi er bevisst vårt ansvar, svarer han kontant. – JM har et totalansvar. 

Men kan standardisering gå for langt? I fjor gikk daværende leder av Oslo Arkitekturtriennale i strupen på JM for manglende arkitektoniske kvaliteter i prosjektet Grefsen stasjon. Da ble det også kjent at JM opererte med noe som het «De 10 bud» i byggeprosjektene sine, som Pagh mente vitnet om (u)kultur i deler av byutviklingsbransjen. 

– Det viser hvordan mange boligområder og nabolag produseres maskinelt, som en form for tredimensjonale regneark. Noen mener sikkert det er frekt av meg å kritisere dårlige prosjekter, dårlige utviklere og dårlig offentlig styring. Jeg mener det er frekt på en helt annen skala å bygge 1000(!) boliger uten å skjenke arkitektur, innhold og fellesskap en tanke – og uten å gi noe som helst tilbake til byen, skrev Pagh i en kommentar i Arkitektur, og diskusjonen løp deretter som en pingpong-ball mellom ham selv og administrerende direktør Hilde Vatne i tiden etterpå. 

Hilde Vatnes kommentar i saken var bl.a. at boligbygging ikke er en endimensjonal øvelse – i tillegg til å tenke på utforming og nabolag må kjøperne kunne ha råd til boligene samt bli fornøyde med boliger og bomiljø. 

– Vi har noe vi internt kaller prosjekteringsanvisninger, som er et sett av anvisninger og standarddetaljer som vi styrer på, forklarer Solvik. – Anvisningene standardiserer på forhold som er viktige for å unngå byggefeil, men som også gjør utførelse på byggeplass lett å utføre.

– Men er du kjent med kritikken, som går på manglende vektlegging av arkitektur?

– Jeg skjønner jo godt at man stiller spørsmål, så kan man være enig eller uenig, men jeg skjønner jo at ting kan bli kjedelig om byggene blir for like. JM standardiserer ikke på hvordan bygget skal utformes arkitektonisk. Prosjektene står fritt til å utforme og tilpasse byggene lokalt.

– Om man vil byggeskader til livs, så er det enklere å redusere skader hvis man har å gjøre med et standardisert byggesystem og løsninger som er enkle å utføre.

Enklere utforming?

Jo vanskeligere utforming, desto større risiko for å gjøre feil, sier Solvik i JM. Og feil er noe vi bør være bekymret for.

– Cirka 10 prosent av det byggebransjen i Norge omsetter for går tapt på grunn av byggefeil. Det handler om kostnader, men til fukt er det også knyttet et helseaspekt. Det er den største utfordringen, som vist i Sintefs utredning. 

– Halvparten oppdages underveis i byggeprosessen før bygget er ferdig og overlevert til kundene, legger han til. 

Har vi gått fra snekkere til montører i søken etter redusert byggetid? Solvik er ikke bekymret for at en stor grad av standardisering og prefab-løsninger svekker forventninger til utførende håndverkskompetanse over tid. 

– Det vil fortsatt være behov for håndverkere på våre byggeplasser. Prefabrikkering av enkelte deler av bygningene reduserer derimot risiko for feil og muliggjør boliger til en pris som våre kunder har råd å betale for. Uten av det går ut over kvalitet eller arkitektonisk utforming.

– Hvordan spiller overhengende markedsmekanismer og effektivitetskrav inn på byggefeil?

– Det er et generelt ønske om å kunne oppnå redusert byggetid. Vi arbeider strukturert med dette gjennom blant annet standardiserte fremdriftsplaner. Dermed oppnår vi å gjøre hele prosessen trygg slik at det blir god nok tid til å gjøre arbeidet med kvalitet og i riktig rekkefølge hver gang, sier Solvik.

Må tåle litt feil

Noen som har fått både anerkjennelse og formelle utmerkelser for det de får til av håndverk og arkitektur, er Gartnerfuglen, et arkitektkontor i Oslo som gjør små og mellomstore prosjekter. Skala er en nøkkel for det de får til. Men behøver det være sånn?

– Det er veldig stor forskjell på de små prosjektene og de store prosjektene, sier partner Astrid Rohde Wang. 

– Når vi sender tilbudsmateriale til våre små prosjekter, så er det sjelden noe snakk om entrepriseform på utførelse, eller noe sånt. Da er det jo mer sånn «å ja, er dette alle tegningene av hva du tenkte her», så etableres det en kommunikasjon hvor alle egentlig bare jobber med å få til det beste prosjektet. Det blir naturlig fordi vi har tegnet en del detaljer allerede til tilbudsfasen, legger hun til. 

– Men er det prinsippet oversettbart til større, mer omfattende prosjekter, eller er det for vanskelig å se for seg? 

– Jeg vet ikke, svarer hun litt ut i luften. 

Rohde Wang vektlegger viktigheten av å etablere gode samarbeid tidlig, og at de på den måten er flinke til å få til spesielle løsninger til veldig lav pris. 

– Vi vet hvordan huset skal være eller hva slags vesen huset skal ha. Også snakker vi kanskje – før vi går veldig langt inn i prosjektet – enten med de som skal utføre det, eller med de som skal levere materialene. 

– På den måten kan vi enkelt legge opp planen for entreprenøren når vi skal hente inn tilbud.

Noe alle kan klare

Det kan også gå den andre veien, en fleksibilitet som gir armslag til gode resultater. 

– Det hender at vi heller snakker med en entreprenør og hører hva de får til, og hvilke leverandører de jobber med, hva slags erfaring de har med å montere brukte elementer vi har funnet på Finn også videre. Så finner man en måte de kan jobbe på og tilpasser detaljprosjektet til det, sier Rohde Wang. 

– Vår erfaring er at de prosjektene hvor vi tar den kontrollen, og noen betaler oss noen timer for å være en slags prosjektleder, eller vi har nok timer i detaljprosjektet, så blir prosjektet betydelig billigere og ekstremt mye bedre, enn de gangene vi tegner prosjektet i ramme og gir det til en entreprenør. Alltid, hver gang, konstaterer hun. 

Menneskekontakten på tvers av de ulike delene av byggeprosjektet virker uvurderlig for Gartnerfuglens suksess. Det handler om å bygge ned fordommer, skape tillit og lytte – sette pris på håndverkerens kunnskap og erfaring – ikke la sin arkitektoniske visjon stå i veien for det.

– Men handler det bare om en god relasjon til en med kompetanse, eller må man inn og bygge opp den kompetansen selv også? Hvordan har dere jobbet med det? Må dere kunne muring for å tegne Ungen, for eksempel? 

– Vi kan jo alt, men så må man ha respekt for at alle entreprenører kan forskjellige ting, da, sier Rohde Wang.

Forskjellige leverandører spiller inn, eller personlige ting: Noen har en håndverker som synes det er veldig lett å gjøre noe, eller på den annen side har man ikke noen som kan gjøre en sånn type løsning, forklarer hun. 

– Vi tegner jo alltid løsninger som vi tenker at alle kan klare, konkluderer hun.

Blame game på papir

– Men merker dere noe til at det generelle håndverksnivået har sunket blant utførende? At det man kaller håndverker, har blitt til en mer passiv «montør»? 

– Ja kanskje, men så har jeg også tenkt at veldig mange håndverkere aldri har fått sjansen til å gjøre noe fint, eller få bruke tid på en detalj, sier arkitekten med et smil om munnen. Fasadematerialet kommer «derfra», har «denne innfestningsløsningen», fordi bedriften kan «garantere for det», ramser hun opp. 

– Garantiene… Det er faktisk en sånn blame game på papir. Hvis det går galt, så skal «i hvert fall ikke jeg ta ansvaret for det». 

Arkitekturen Gartnerfuglen tegner baserer seg aldri på sånne systemer. Aldri, aldri, aldri, gjentar Rohde Wang.

– Vi baserer det på hvordan du fører et materiale inntil et annet, og det får enhver håndverker til.

Hun forteller at de har vært borti mange byggherrer som bygger det meste selv, uten særlig formell kunnskap annet enn en glødende interesse for å få det til mest mulig riktig. Noen ganger må arkitekten inn i møtet og krangle litt og bedyre at «dette får du til». 

– Og hvis man tegner detaljer med nok margin, så er det egentlig bare maskinen det går på …

– Detaljer med nok margin: nettopp, ja! 

– Ofte tør ikke håndverkere å prøve, for de er vant til at brukeren eller kunden klager hvis ikke betongstøpen blir perfekt. De er bare redde for å bli saksøkt, sier hun. 

– Noen tar til orde for mer regelverk for å utradere feilmarginen helt i byggeriene. Er det kanskje en tredje vei å akseptere litt feil? 

Det er selvfølgelig forskjell på visuelt nivå og funksjonsnivå når det gjelder feil, og forskjell på hva konsekvensene er, medgir arkitekten, men: 

– Det er jo også ganske vanlig å ha hytter som har stått i 50 år, som farfar bygde, et sted hvor man må ordne litt etter hvert, eller gjøre om på. Det er ikke så alvorlig.

Alvorlig blir det først når man skal bygge Nasjonalmuseum, sier hun avslutningsvis. 

– Ikke sant? Da er det plutselig en politisk sak, eller en straffesak i ytterste konsekvens!

– Da er det ikke så rart at «ti bud» for bygging erstatter spesielle håndverksløsninger?

– Det kan jeg skjønne, for det er jo de som får all dritten hvis det er noe som går gærent. De kan gå konkurs, og mange mennesker kan miste arbeidsplassen sin. Det er jo et kjempeproblem. Så egentlig må jo alle involverte være villige til å tenke annerledes, konkluderer Rohde Wang.