Prosjekt / Helse
Veien inn til Drammen fra Oslo-siden er nokså majestetisk. Når man passerer åsryggen ved Liertoppen, folder byen seg ut – en av Norges raskest voksende bymessigheter. Mellom elv og fjord, Trettekollen og Strømsåsen, bor rundt hundre tusen mennesker. Med den interkommunale planen Fjordbyen Lier og Drammen fra 2010 er ambisjonen å øke tallet ytterligere. Visjonen lyder: «Fjordby der folk, fjord og fremtid møtes» – en setning som har åpnet for at gamle industriarealer kan få nye liv som bolig, hotell, restaurant og, ikke minst, sykehus.
For det nye sykehuset er alt annet enn minst. Femten år etter Fjordbyen-planstart er det dette som møter blikket først når man kommer over heia fra Oslo: de enorme hvite og brune volumene på Brakerøya, signert Link Arkitektur, Ratio og Bølgeblikk. Den 23. oktober åpnet Kronprins Haakon et splitter nytt lokalsykehus som skal være lokalsykehus for innbyggere i Drammen kommune, Lier kommune og deler av Asker kommune (Røyken og Hurum), samt deler av Holmestrand kommune (Sande). Sykehuset vil ha områdefunksjoner for hele Vestre Viken, med over en halv million innbyggere . Sykehuset vil ha ca. 4000 arbeidsplasser og ca. 400 000 pasientopphold (sum av innlagte og dagpasienter) i året.
Tomten på Brakerøya ligger på et tidligere industriområde, delvis oppfylt mot fjorden, som en del av et enormt satsningsområde for byutviklingen i regionen. Samtidig er det mye med de nyeste sykehuskompleksene i Norge som kan minne nettopp om de avanserte maskinene fra den gamle industrien, den gang de drev med blant annet trikotasje og lyspærer på steder som Brakerøya. Sykehusbygg er enormt komplekse byggeoppgaver i spagaten mellom fag, teknologi og folkehelse. Med sentralisering av helsetjenester og påfølgende dimensjonering av byggene som skal tjene store områder av landet, tenker man kanskje ikke på dem som arkitekturprosjekter først og fremst.
Bygningsvolumene dekker til sammen 129 000 kvadratmeter. Sykehusarkitektur er krevende i seg selv, og her er mye bygget i høyden for å redusere fotavtrykk på tomten, energiforbruk og interne avstander. På innsiden av bygget ser man likevel mange eksempler på at Link & co har gått løs på oppgaven med arkitektonisk innlevelse. Pasientvern og trivsel har vært styrende for romløsningene. Enerom langs lange korridorer gir kontroll og privatliv, mens store vindusflater, lyse materialer og fjordutsikt skal bidra til ro og helbredelse.
Dette er arkitektur med røtter i et gammelt sunnhetsideal fra tiden der tuberkulosen herjet: At lys, luft og natur er en del av medisinen. Når tiden i sirkulasjonsarealet kanskje faktisk er den mest fremtredende romlige situasjonen for mange av dem på jobb i bygget, bør det også trekkes frem hvordan arkitekt har arbeidet med å bryte ned det kunstige skillet mellom opphold og sirkulasjon. Naturmaterialer, lamper og andre interiørkomponenter bidrar til å gjøre de sterile rommene lunere.
Burde det ligge her?
Klossene ligger der som gigantiske, nærmest Minecraft-forenklede, kubistiske tolkninger av skjørt-og-bluse-hus, når man kommer over heia. Men bak de stramme formene skjuler det seg et av Norges mest komplekse byggeprosjekter på mange år – teknisk, arkitektonisk og funksjonelt. Ambisjonene har vært høye for bærekraft, fleksibilitet og pasientkomfort. Likevel er det ofte de usynlige systemene – lufting, oppvarming og kjøling – som virker å få mest kjærlighet i offentlige prosjekter av denne størrelsesordenen. Nye Drammen Sykehus er bygget for passivhusnivå og energimerke A. Ventilasjonen er avansert og energieffektiv, utviklet for å redusere driftskostnader og forbedre inneklimaet.
Sykehuset står som et monument over moderne helsearkitektur – et sted der energieffektivitet, teknologi og pasientkomfort skal møtes. Men de store, kantete volumene i glass, stål og betong minner oss også om at slike prosjekter formes av mer enn idealisme: de springer ut av et kompromiss mellom økonomi, byråkrati og teknikk – og av vår tids idé om hva et sykehus skal være. Et monument i kraft av sin størrelse, ja – men et som også vegrer seg for å fremstå monumentalt. I stedet bærer Nye Drammen sykehus, og den generelle, nye helsearkitekturen en nøkternhet, en soberhet og en anonymitet i sin utforming.
Brakerøya-prosjektet kan vanskelig sees som et vellykket bygrep i en «Fjordby der folk, fjord og fremtid møtes». Til tross for sin strategiske plassering som bro mellom Drammen sentrum og Lierstranda, fremstår sykehuset som en lukket øy, men det er det også gode helsefaglige grunner til at det skal være sånn. Sykehus kunne kanskje vært sett som en generator for byutvikling med tomta den har fått, men byggets funksjon og innhold krever mye skjerming av arealer. Krav til taushetsplikt, innsyn og ivaretagelse av mennesker i sårbare situasjoner er en viktig funksjon.
Det er få funksjoner i et sykehus som naturlig henvender seg ut i et urbant miljø. Derfor er det også verdt å stille spørsmål ved om så komplekse, omfattende, store byggeprosjekter - som et sykehus som dette er - bør plasseres i en bykontekst på denne måten. Samtidig har Link lagt inn en siktlinje mot fjorden gjennom sykehusets vestibyle. Aksen er åpen for publikum og knytter fjorden til et større turområde.
Sykt stort
Arkitektene har skjøtet oppgaven godt utfra betingelsene som foreligger, men det er langt større politiske og økonomiske strukturer som deler forfatterskap for offentlige bygg i denne skalaen. Kan et så omfattende volum utformes etter menneskelig skala uten å tape rasjonalitet i budsjettpostene? Fasaden mangler dybde, rytme, kommuniserer lite med omgivelsene, og enda mindre med byen den er ment å tjene. De flate, monotone volumene gir ingen reell overgang mellom offentlig byrom og institusjonens indre liv.
Det handler ikke om at Link har forsømt sin oppgave, men at oppgaven med å legge så omfattende sykehusbygg i sentrumsbebyggelse er for vanskelig. Slik føyer det nye sykehuset seg inn i rekken av store offentlige bygg som deler den samme nøkterne, nesten aseptiske utformingen, arkitektur der funksjon, drift og budsjettdisiplin har forrang foran form og fortelling. Noen ganger holder det lenge med en forseggjort sittebenk, som kan tilby en lomme av menneskelighet i en ellers tårnende sterilitet, men ikke alltid.
Brakerøya-anlegget framstår som et teknisk anlegg mer enn et sosialt sted. Rommene rundt sykehuset – gangveier, adkomstsoner og oppholdsarealer – virker foreløpig mer som restarealer enn som bevisste byrom. Mye gjenstår å se når resten av Brakerøya-prosjektet er realisert, med den omfattende Drammen Helsepark, et innovasjonssentrum for helse- og teknologinæring.
Denne typen nøytralitet har lenge vært idealet i norsk helsebygging: trygg, rasjonell, «tidløs». Men den skaper også en form for anonymitet. Byggene blir verken monumenter eller møteplasser, men store, lukkede maskiner for helseproduksjon. Nye Drammen sykehus fremstår derfor både som svært imponerende og symptomatisk – et prosjekt som løser enorme tekniske og funksjonelle oppgaver, men som samtidig glipper på det mest menneskelige: evnen til å skape rom for identitet, varme og tilhørighet i byen det står i.
Rasjonell, universell og atter fremmedgjørende: Den hvite og brune blokkarkitekturen kunne like gjerne stått i Stavanger, Bodø eller på Hamar – et uttrykk for nasjonal standardisering snarere enn stedlig forankring. Logistikken er forbilledlig, men den menneskelige opplevelsen uteblir. Resultatet er et bygg som er teknisk briljant og arkitektonisk korrekt, men som svikter som del av byens vev. Det nye sykehuset i Drammen demonstrerer hvor vanskelig det er å forene ingeniørens rasjonalitet med arkitekturens poetiske dimensjon – det stedet hvor bygget skal møte livet utenfor.
Spørsmålet er ikke om Drammen trengte et nytt sykehus, det trengte man. Men hvilken type bygg fikk byen, og hva kunne den fått? Med en slik størrelse er monumentalitet uansett vanskelig å unngå. I stedet for å gripe det som en arkitektonisk mulighet, har man dempet den til stillhet.
