I dovre-kubbenes hall

I kontakt med det viktigste

Ah, det å gripe om en øks! Finnes det noe i verden som kan vekke virketrangen i et menneske på samme måte? Å kjenne det perfekt balanserte skaftet i hånden. Tyngden av øksehammeren som stumt, men insisterende krever et dagsverk av deg. Og kjenner du ikke da trangen til å svare? At det å kjenne igjen og hente ut de beste trærne, behandle dem slik det kreves og selv bygge våre hus av dem, er det arbeid vi er skapt til å vie dagene våre til? At det er her vi burde bruke kreftene, at det er med grepet om øksen vi arkitekter burde øve hånden og hodet på samme tid? 

Slik har i alle fall jeg det. Noen håndverker er jeg på ingen måte. Men siden jeg er født i 1980, er jeg i det aller minste del av en generasjon der spader og spett, økser og ljåer, er redskap jeg vokste oppe med. Og hvor stor var ikke gleden og stoltheten da jeg som åtteåring rykket opp fra en gammel hagesigd til en nykvesset øks, da vi ryddet i villniset rundt bestemors hus i Gausdal? Min far, skoggangsmannen og 68’eren, har det på samme måte. Og hans far? Min farfar, den bleke, distanserte arkitektprofessoren?

Jo, jeg tror han også visste hva det var å gripe om en øks. For i sin utmerkede bok «Om stygt og pent», skriver han det nemlig slik: «(…) vi tenker på om skaftet er passelig til bladets tyngde, om det er en tømmerøks eller en til å knerte småved med … det vil si, vi tenker det ikke en gang, vi fornemmer det med kroppen som en rent instinktiv reaksjon». 

Jo, slik snakker en mann som har felt et tre. Uten at det er noe særskilt med det. Så langt tilbake som man kan huske har dette vært en selvsagt ting. Akkurat som du vet hvordan du tenner et bål. Spar jord. Renser fisk. 

Helt til i dag. 

En tapt generasjon

«Vi står i en krisesituasjon.» Det var omtrent det første Steinar sa til meg da jeg kom til Hjerleid. Siste stopp før Dombås og Dovrefjell. Rett ved det stedet der Grimsdalen skjærer opp fra Nord-Gudbrandsdalen, en av landets flotteste seterdaler og porten inn til Rondane nordfra. Vi er i hjertet av landet, hjertet av tradisjonene våre.

Men altså like fullt i en krisesituasjon, viser det seg. En krise som befatter en rekke samfunnsforhold. Men mest prekært fra Steinars ståsted, som lærer ved en av de siste skolene vi har for tradisjonshåndverk, måten vi oppdrar den oppvoksende generasjonen på. 

– Vi får dem inn her som seksten– syttenåringer. Og så har de knapt tatt i et redskap. De kan ingen ting, mange av dem! Og om de skal lære seg bygging, ja så har de mistet ti år med øving sammenlignet med hvordan det var før. 

Steinar peker på at det i musikk, idrett og dans er vanlig at de som blir gode starter alt i fem-seksårs alderen. Og at håndverk egentlig burde inn allerede i barnehagen. 

– Så hvordan i all verden skal vi klare å få tatt igjen det? Det er ikke nok å legge inn i doble skift, for de klarer jo knapt å stå gjennom én enkelt arbeidsdag. For det er ikke bare det faglige det skorter på. Det går jo på det fysiske også, for mange av dem. De blir jo dødsslitne hvis vi holder på i skogen! 

Ordene hans treffer meg hardt. Ikke mest på vegne av meg selv, jeg er som sagt del av en ute-lekende generasjon, og selv om jeg aldri kunne drømt om en håndverks-karriere den gangen de valgene skulle tas, er jeg vant til å jobbe. Nei, det som får meg til å svelge og se ned, er tanken på barna mine. Ville jeg overlatt min snart ti år gamle sønn til en øks og et tre som skulle kvistes? Nei. Aldri i verden. 

– I dag er det attpåtil enda større krav til materialkunnskap enn tidligere, fortsetter Steinar.

– Og da må du ha trening med verktøy. Ellers blir du stående der og pirke, da ser det ut som om det er beveren som har vært der. Jeg ser det igjen og igjen, de skulle vært med et halvt års tid i skogen og jobba før de begynte her. Men slik er det ikke. De har ikke tatt i øksa før de kommer hit.

Fortid. ...Eller fremtid?

Det er en paradoksal følelse å befinne seg på Hjerleid. Man vet jo aldri hvilken fornemmelse man får av å besøke et nytt sted. Jeg hadde kanskje halvt ventet at det var fortiden jeg ville møte her på Dovre. Steinar er jo født rett etter krigen. Hele livet har han arbeidet med et fag jeg husker som en slags anakronisme fra min egen skolegang. Med to formings-lærere som foreldre, er jeg jo oppdratt til å se verdien i alle former for kreativt arbeid, være seg tegning, søm eller sløyd. Men relevansen av å høvle, lime og spikke handlet liksom ikke om kunnskap som kunne brukes til et yrke da jeg var liten. Jeg tenkte mer på det som en hobby-virksomhet. I beste fall grunntrening til et yrkesliv i kreative bransjer som reklame eller design … eller arkitektur. Men å leve av å lage ting av tre i det moderne Norge jeg skulle bli en del av? Nei, det slo meg ikke som en mulighet. Man hadde jo fabrikker til sånt. 

Når jeg ser Steinar og kollegaene hans med øksene sine, er det plutselig som om det er tankegangen min fra midten av 1990-tallet som var et blindspor. Økt industrialisering, enkle løsninger, billig modulbyggeri. Alt dette har liksom noe fortidig over seg. Mens Hjerleid med sitt fokus på kvalitet og lokal kunnskap oppleves som … fremtiden? 

Det er kanskje et ønske like mye som en antagelse. Men om så hadde skjedd ville det vært en enorm triumf for et fagmiljø som på mange måter har kjempet flere tiår i motbakke.

Hjerleid handverkskole ble etablert tilbake i 1886. Husflid og bondekultur var del av en sterk nasjonal bevissthet, og som del av denne bevegelsen gav ekteparet Haldor og Randine Hjerleid penger til opprettelsen en «Håndgjerningsskole for gutter» på Dovre. Det var mange slike etableringer på denne tiden, ikke minst for å ta vare på tradisjonelt håndverk i møte med den gryende industrialiseringen. 

Skolen vokste med nye linjer og flere elever i årene fram mot krigen. Under okkupasjonen bygget tyskerne en leir for å trene opp Nasjonal Samling-ungdom, men krigen var over rett før anlegget ble tatt i bruk, og i årene etter ble husflidskolen supplert med yrkesskole med mekaniske fag i lokalene tyskerne etterlot seg. Skolen stod slik sterkt i flere år, men fra Reform ’94 og frem til 2015 fulgte tyve år med nedgang. Hjerleid passet ikke inn i en ny skolestruktur, flere linjer ble flyttet og lagt ned, helt til den videregående skolen ble helt avviklet. 

Parallelt ned avviklingen, vokste samtidig en ny modell fram. Da treskjærerutdanningen ble lagt ned i 2003, hadde ingen skoler i Norge lenger utdanning i dette faget. Stiftelsen Norsk kulturarv søkte om å få etablere en friskole i de samme verkstedene som den videregående skolen hadde brukt, og slik startet skolen i dagens form, med godkjenning for inntil 105 elever i tradisjonshåndverksfag.

Hvor er arkitektene?

Når jeg går fra avdeling til avdeling sammen med Steinar i dag, er det i et miljø der undervisning og bedrifter lever side om side i det som må kalles en slags lokal næringspark for håndverksrelatert virksomhet. Men også et nasjonalt kraftsenter med nedslagsfelt langt utover Nord-Gudbrandsdalens grenser. 

Hos Motved står Njål Andreassen bøyd over limklemmene og arbeider med erstatninger for veggelementer som skal skiftes ut på Dovre stasjon. Både han og partner Even Hansen er utdannet ved Hjerleid, og i tillegg til å jobbe med hus, samarbeider bedriften de har etablert nå med en rekke designere og møbelprodusenter fra hele Østlandet.

Steinar selv driver Dovre Håndverksenter, som er tømrerfirmaet med utspring fra skolen. Og når jeg står der og ser på arsenalene av høvler og huggjern og heltre, kan jeg ikke annet enn å spørre meg hvorfor jeg ikke har vært her før. Eller i det minste hvorfor jeg ikke ble introdusert for det som måtte finnes av lignende miljøer da jeg studerte ved AHO. 

– Altså: Hvorfor valfarter ikke norske arkitekter til Hjerleid?

– Det er i ferd med å skje allerede, smiler Steinar. 

– Arkitektstudentene fra AHO, for eksempel, var her for bare 14 dager siden. Og de ble jo frelst, da. Så vi prøver jo å få lagd et mer omfattende kurs. Nå var de her i to dager, og det er bra. Men jeg tenker nok det at disse arkitektene skulle vært her lenger og blitt introdusert for noe enda mer praktisk. De var i skogen, men det var bare for å se på. De var med til saga, men det var bare for å se på.

Steinar er klar på at studentene selv burde være med og jobbe. Felle trær. Sage selv. Se hvor materialet kommer fra før de arbeider med hva det kan bli til. 

– De har altfor dårlig grunnlag for å vurdere hvordan man skal ta vare på de gamle husene. Bare selve historien om materialene: Er det saget håndsag eller båndsag, oppgangssag eller sirkelsag? spør Steinar retorisk. – Det må arkitektene lære seg, altså! 

Budsjord som klasserom

I tillegg til tømrer, er det linjer for tradisjonsmaling, smed og tekstilkunst på Hjerleid. Og treskjæring, der lærer Jonny Vindfjell understreker hvor viktig fagmiljøet her på Dovre er, ikke bare for Gudbrandsdalen, men hele Norge. Han viser for eksempel fram den originale døpefonten fra Gamle Aker kirke i Oslo. Den er mett av dage og skal erstattes med en kopi. Der både selve karet, men også trefiguren som holder den oppe, skal lages på nytt.

Men det er ikke bare i de mange verkstedene på selve skoleområdet at undervisningen foregår på Hjerleid. Det kanskje viktigste klasserommet ligger i lia på den andre siden av E6’en, snaue ti minutters kjøretur unna, i form av det gamle gårdstunet Budsjord. 

Å bli med Steinar opp hit og gå mellom de gamle husene, oppleves nesten som å bli introdusert for familien hans, så stor er kjennskapen til mange av bygningenes mest intime hemmeligheter. Gjennom flere tiår har Hjerleid tatt med studenter og andre kursdeltagere hit for å lære hvordan man tekker tak med never og torv eller skifter en sliten stokk i et gammelt laftehus. 

Og om tilknyttingen til arkitektfaget og håndverket ikke var åpenbart fra før, blir det i alle fall særlig tydelig her. For gården tilhører ingen annen en arkitekt og professor Erik Langdalen, som kjøpte den i 2012. Da han befi nner seg på elvecruise på Nilen(!) den dagen det er befaring, kan han ikke selv delta, men på telefon uken etter forteller han at han med dette kjøpet trådte inn i et pågående og omfattende restaureringsprosjekt. 

– De fleste husene er fra 1700-tallet og de eldste skriver seg helt tilbake til 1600-tallet. Selve tunet har sannsynligvis ligget der allerede fra 900-tallet, sier Erik. Han forteller at gårdbrukerne som drev stedet frem til rett etter andre verdenskrig var barnløse, og selv om den neste eieren drev kafé, pilgrimsovernatting og antikvitetshandel, har tiden på en måte stått stille siden 1950-tallet. 

– For meg er Budsjord en blanding av et arkitekturprosjekt og et personlig prosjekt. På starten av 2000-tallet hadde jeg nettopp startet kontor, men etter at LY arkitekter ble oppløst, ble jeg frustrert av å sitte midt i Oslo med mindre prosjekter for private oppdragsgivere.

Langdalen-slekten er fra en gård som ligger bare noen kilometer sør for Budsjord, der Eriks far og bestefar vokste opp. Så da Budsjord dukket opp for salg, slo han bare til. 

– Jeg hadde ikke noen plan, men jeg så umiddelbart at dette var et helt unikt sted. Jeg fikk noe støtte, det fantes midler til restaurering og ikke minst var det et fantastisk håndverkermiljø her oppe. Det ble både et slags byggeprosjekt og et identitetsprosjekt for meg. Ja, et skifte i hele mitt profesjonelle fokus.

Et skifte i norsk arkitektur

– Det har jo også gått veldig bra for deg i det siste med seiere i konkurranser på løpende bånd. Spiller Budsjord en rolle i denne suksessen? 

– Gjennom å jobbe med Budsjord fi kk jeg bygget opp en bevarings- og transformasjonskompetanse med lokal forankring, og sammen med engasjementet mitt på AHO fikk jeg erfaringer langt utover det jeg ville fått ved å bare jobbe i Oslo med nybygg.

Langdalen peker på at Astrup-tunet, Haslum krematorium og PoMo i Trondheim er veldig ulike prosjekter, men at det han har tatt med seg fra Dovre kanskje best kan beskrives som en holdning snarere enn en type arkitektur. Der det å jobbe tett med håndverkere, materialer og en form for økonomi som ligger «uendelig langt unna en enebolig i Vettakollen» har preget hvordan han nærmer seg alle typer byggeoppgaver.

– Du slo på en måte gjennom med Hamsun-senteret, som du gjorde i regi av Ly arkitekter sammen med Steven Holl. Siden har du for eksempel undervist i transformasjon av modernistiske bygg på AHO. Kan du si noe om hvordan dette henger sammen med å jobbe tradisjonelt på Dovre? 

– Det å jobbe med istandsetting og utvikling av tømmerhus i Gudbrandsdalen er veldig annerledes enn å jobbe for eksempel med transformasjon av modernismens bygningsarv. Men felles for disse er at de peker mot et oppgjør med arkitektenes tradisjonelle tilnærmingsmåte til byggeoppgaven, og en ny forhandling med det tradisjonelle kulturminnevernet i begge feltene. Det har skjedd et skifte, sier Langdalen. 

– Oppgjør? Skifte?

– Ja. På den ene siden har antikvariske fagmiljøer måttet ta innover seg at kulturminner må kunne brukes, og transformeres for å bevares, ikke bare vernes. Samtidig som arkitekter har måttet lære seg det språket og den verdisettingen, metodene og terminologien, som kulturminnevernet bruker. Transformasjonsoppgaver utfordrer fagets tilnærmingsmåter, metoder og språk.

Langdalen mener at håndverksteknikker og materialforståelse faller mange arkitekter ganske naturlig, bare de får sjansen til å praktisere det. Mens det å jobbe tett med antikvariske myndigheter og argumentere for endring og med dette ta vernefaget på alvor, krever mer øvelse og utdannelse enn den tradisjonelle utdannelsen har tilbudt.

– Det handler på en måte om å lære seg å innta rollen som det eksisterende byggets advokat, sier Langdalen. 

Fra håndverk til tradisjonshåndverk

Hvis Langdalen er advokaten, må Steinar være rettens fremste sakkyndige. Og når han skritter rundt mellom klientene sine på Budsjord, er det lett å se at forsvaret har en god sak når man skal argumentere for disse bygningenes egenverdi og rett til videre liv. 

Som del av Pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim er Budsjord siste stoppested før den harde etappen over Dovrefjell. Da vi er på besøk, ligger rommene kalde og ubrukte, med halvt oppredde senger, og venter på at vårsesongen skal komme i gang. Det er enkel losji, ikke minst den som er plassert i tidligere driftsbygninger, der det spartanske preget av laftede tømmervegger med mose som eneste isolasjon, bare brytes av noen få, moderne grep: Et moderne vindu i ett hus. Et støpt gulv i et annet. 

Mellom bygningene går Steinar og forteller. Og det er fascinerende å høre hvordan han gjennom et langt liv har holdt på med det samme – samtidig som verden har endret seg ganske radikalt rundt ham. Og med det, holdningen til faget hans.

– Da jeg først startet opp her som tømrer på 1960-tallet, var de vanligste oppdragene å bygge hus for folk rundt omkring her på Dovre. Nye boliger og garasjer og slike alminnelige ting. Nå har det ikke vært bygd en ny bolig her oppe på mange herrens år. Alt vi gjør nå, er å restaurere, sier han.

– Så du har gått fra å være håndverker til tradisjonshåndverker. Ikke ved å forandre faget, men fordi samfunnet har endret seg? 

– Jo. Men deler av faget har også endret seg. 

Det Steinar sikter til, er en annen siden ved krisesituasjonen han snakket om tidligere. Men denne gangen er det forholdene i norsk skogbruk han sikter til. Som han mener rett og slett er til hinder for at vi har gode nok materialer til å bygge med. 

– En moderne hogstmaskin bruker omtrent 45 sekunder på å hugge, kviste og laste et tre. Slik kan du rydde mellom 100 og 200 kubikk på en dag. Det er helt enormt! Og det blir vi imponert over. Men hva vi hugger for noe. Hvordan det blir kappet til. Hva det brukes til! Det er knekkende likegyldig, alt handler om økonomi og penger, sier Steinar. 

Kort sagt handler det om at de saktevoksende trærne man brukte tidligere ganske enkelt ikke finnes lenger. Nede på Hjerleid viste han meg tverrsnittet av en stokk fra et laftehus fra 1700-tallet, der han hadde talt til over 300 årringer. 

I dag er det ganske enkelt ikke materialer av samme kvalitet tilgjengelig.

VI bygger ikke nytt - Men kanskje det er en god ting?

Når Steinar først forteller om hvordan han pleide å bygge hus, men nå bare tar vare på dem, føles det først usigelig trist. Som om både faget og bygde-Norge er i ferd med å dø foran øynene på oss uten at vi er i stand til å gjøre noe med det. Men på en annen side: Ligger det ikke noe håpefullt i dette? Kanskje er det bare bra at de fl este husene nå er bygget, og at både arkitekter og håndverkere har som sin fremste oppgave å ta vare på dem? 

Være seg en gammel fjellgård fra 1700-tallet eller et husbankhus fra 1970-tallet. Eller en brutalistisk blokk i Oslo for den del: Et hvert hus, uansett hvordan det var bygget og med hvilke materialer, vil fortjene et videre liv der både romlige løsninger, teknisk utførelse og kvaliteten på nye materialer ideelt sett er av høyeste kvalitet. Det handler om å forvalte, ikke utvide bygningsmassen. Av rent praktiske hensyn til bruk og bærekraft, og ikke mest gjennom kulturminnevern, slik situasjonen på mange måter har vært frem til nå. 

Om man ser slik på det, vil plutselig håndverkeren være vår viktigste ressurs. Der verdiskapningen i langt større grad vil skje gjennom ivaretagelse og foredling, ikke bruk og kast. I dag skjer det i utvalgte prosjekter, som når Langdalen arkitektkontor samarbeider med Motved om å sette i stand Dombås kirke. Men det er ikke noen grunn til at denne typen samarbeid skal begrense seg til slike prosjekter. 

– Så hva er overføringsverdien fra det å ta vare på en historisk kirke til byggebransjen som sådan? 

– Vel, den må foregå på to nivåer, svarer Langdalen. 

– For det første må vi promotere kvalitet til bolig kjøpere og huseiere. Vi må få dem til å innse at det lønner seg å velge andre løsninger enn gips og hyllevarer. Husene varer lenger, vi tar bedre vare på dem, og siden vi ikke lenger kan rive så mye som før, så er dette også god økonomi. 

– Og for det andre? 

– Det andre nivået er mer komplekst. Det er en endring av selve byggeindustrien, der håndverkerne i stor grad er redusert til montører. Vi må få kvalitet inn i industriproduksjonen og byggebransjens systemer. Det er utfordringen vi må jobbe med. Det er dette vi må endre, avslutter Langdalen.