Ja, men hva lærer egentlig disse IARK-studentene ...?

Basert på de studentarbeidene vi fikk tilsendt, ser det for meg ut som om KMD er en håndverksskole, Kristiania er et profesjonsstudium, mens KHiO driver kunstundervisning. Hvordan stemmer det med din oppfatning?

Kristiania:

Det stemmer godt med hvordan Kristiania selv beskriver sitt (bachelor og) masterprogram i design. Programmet sett under ett har en tydelig profesjonsrettet profil, med mål om å utdanne kandidater til selvstendige profesjonsutøvere. Samtidig som det er en kunstnerisk og forskningsbasert tilnærming, har studiet en sterk kobling til profesjonen slik den utøves i dag og i fremtiden.

KMD:

Vi har et eget emne i BA-løpet der studenten skal få praksis hos aktører i bransjen, og vi har jobbet over tid med ulike arkitekt- og designkontorer slik at studentene har et variert utvalg av bedrifter de kan kontakte. Vi har også studieturer der studentene besøker ulike bedrifter i bransjen, alt i fra arkitektkontorer til produksjonsbedrifter. Jeg vil også trekke fram forelesningsrekken Design in context der toneangivende designere blir invitert til å forelese om ulike emner som ofte ser på design i et større og samfunnsmessig perspektiv.

KHIO:

Vi åpner opp for og søker aktivt samarbeid med ulike profesjonelle aktører gjennom hele utdanningsløpet. Siden KHiO har en særlig bredde innen kunstnerisk kompetanse, oppfordrer vi både fagansatte og studenter til samarbeid mellom ulike kunstneriske disipliner. Samarbeid søkes både nasjonalt og internasjonalt og vi har et betydelig utvekslingsprogram med ledende utdanninger rundt omkring i verden.

Hva slags planer har dere fremover for å ruste studentene deres for et fagfelt i stadig endring, der temaer som tverrfaglig samarbeid, medvirkningsprosesser og brukerkontakt stadig oftere fremheves som en sentral del av det å arbeide som interiørarkitekt?

Kristiania:

Vi er et ganske nytt program og skal fortsette med den programbeskrivelsen vi har en stund fremover. Det er mulig vi gjør om studieplanen på master til engelsk for å få en større bredde i studentgruppen. Når det gjelder tverrfaglig samarbeid og medvirkning tenker jeg at vi er der vi skal være. Flere av studentene har arrangert workshops med målgruppen de jobber med, og andre har deltatt som frivillige i miljøer som er tema for deres undersøkelser. Det er viktig for oss at de ikke sitter på pulten sin og tror de kjenner samfunnet, de må ut av huset og være aktive i den verden de skal designe for. 

KMD:

Vi har flere emner som gir studentene introduksjon til og erfaring med ulike designprosesser, herunder ulike typer samarbeidsformer og medvirkningsprosesser. Dette er en viktig del av studiet. Det vi er spesielt oppmerksomme på, er behovet for valgemner som gir rom for ytterligere spesialisering.

KHIO:

Vi ønsker å utdanne robuste designere for fremtiden som evner å stille kritiske spørsmål, utvikler selvstendige uttrykk, ser nye muligheter og bidrar til nye diskusjoner og samarbeid som kan lede faget videre.

En hånd takk

Masterprosjektet «En hånd, takk» undersøker hvordan hjelpemidler kan utformes med både funksjon og estetikk i fokus, slik at de oppleves som en naturlig og integrert del av hjemmet. Tematikken er særlig aktuell i møte med en aldrende befolkning og en politikk som legger vekt på at vi skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Resultatet er U-serien, en flerfunksjonell møbelkolleksjon designet for et liv i endring. Møblene fungerer både som hjelpemidler og som vanlige møbler til hjemmet. De er laget for å kunne tas i bruk før behovet oppstår, og være til stede hvis livet plutselig endrer seg, enten på grunn av alderdom, ulykker eller andre uforutsette hendelser.

I etterkant mottok oppgaven Statsbyggs studentpris for interiørarkitektur 2025.

Til barnet

Begrepet barndommens rike brukes ofte om våre første leveår, og kan beskrive følelsen av at barndommen tilhører en annen tid. Da jeg var liten, var skogen barndommens rike. Der laget vi våre egne regler, bygde hytter av kvister og løp fritt mellom trærne. En tid der kropp og sinn utvikler seg i samspill med omgivelsene. Kanskje var det i slike øyeblikk vi begynte å bygge det Astrid Lindgren omtaler som «en varm, hyggelig verden inni seg. En verden som gir styrke om livet blir vanskelig». 

I dag tilbringer barn store deler av skoledagen sittende, ofte på møbler som begrenser bevegelse. Dette påvirker hvordan de opplever skolehverdagen og hvordan de tar til seg læring. Prosjektet utforsker hvordan møbeldesign kan bidra til å skape en mer lekbasert læringssituasjon som støtter barns fysiske behov og deres trivsel.

Når vi ser på barndommen som en tid for lek og utvikling, ser vi at den rommer mye mer enn bare forberedelse til voksenlivet. Vi har kanskje en tendens til å forstå barndommen nettopp slik, som et mellomsteg på veien. Men denne forståelsen kan gjøre det vanskeligere å møte barnets behov og trivsel her og nå. I skolen kommer dette til uttrykk i en prestasjonskultur, der læring ofte vurderes ut fra nytteverdi snarere enn barnets trivsel.

Resultatet består av tre laminerte former som kan kombineres på ulike måter og dekke forskjellige behov. Disse danner en serie skulpturelle møbler som gir rom for fri sittestilling, bevegelse og lek, samtidig som de også egner seg til aktiviteter som tegning og skriving. Møblene er lette å flytte på, slik at barna selv kan omorganisere dem etter behov. De har et åpent formspråk, som ikke legger tydelige føringer, og kan derfor tolkes fritt og få ulike roller i lek. 

Jeg håper prosjektet kan bidra til en samtale om hvordan vi utformer skolens fysiske omgivelser, og hvilke verdier som ligger til grunn når vi designer for barn.

Smaker blåbær blått?

Smakar blåbær blått? er eit masterprosjekt som undersøker korleis fargar påverkar sansing, forventing og oppleving i møte med matemballasje. Prosjektet tek utgangspunkt i det levde møtet mellom auge, lys og materiale – og stiller spørsmål ved kva fargar eigentleg gjer med oss. 

Gjennom filosofiske refleksjonar, kunstnarlege metodar og designeksperiment har eg utforska farge som eit relasjonelt og sanseleg fenomen, snarare enn eit objektivt val. Eg har sett på korleis farge verkar i kontekst og som aktiv medspelar i korleis me sansar, tolkar og smakar eit produkt. 

Resultatet er ei rekkje prototypar, eksperiment og refleksjonar som peikar på korleis me kan tenkje nytt om fargebruk i design – og korleis me som designarar kan utvikle større medvit rundt farge som språk og sanseleg erfaring.

Bolig for fremtiden

Masterprosjektet omhandler tilrettelegging av privatboliger for alderdom, med fokus på å gjennomføre utbedringer før behovet oppstår. Resultatet «Bolig for fremtiden» er en håndbok rettet mot privatpersoner, som forklarer hva tilrettelegging er, hvordan man kan gå frem, hvorfor det er viktig og når det lønner seg å starte planleggingen. Den inneholder konkrete tips og anbefalinger for hvert rom, i tillegg til å vise en eksempelbolig utformet ut ifra disse. 

Tilrettelegging blir ofte sett på som «unødvendig og fjernt». Målet med prosjektet har dermed vært å gi folk kunnskapen, inspirasjonen og motivasjonen de trenger for å fremtidssikre hjemmet sitt. Det har vært viktig å skape et verktøy som er brukervennlig, lettforståelig og optimistisk. Prosjektet ble tildelt Statsbyggs studentpris for interiørarkitektur 2025. 

Ideen bak prosjektet startet i 2022, da mormor falt. Hun fikk behov for ulike hjelpemidler og vi i familien ble nødt til å fjerne og flytte møbler, fjerne gulvtepper og andre snublefarer, montere støttehåndtak og håndløpere. Alt dette mens hun var på sykehuset. Hjemmet hennes endret seg brått til noe mer institusjonelt, noe som førte til en refleksjon rundt hvordan interiørarkitekter kan bistå personer og pårørende gjennom aldringsprosessen og gi dem større valgfrihet, mer tid og bedre muligheter for å finne løsninger som passer for dem.

Skogsreder i kreftrehabilitering

Masteroppgaven utforsker hvordan helsefremmende interiørarkitektur og friluftsterapi kan bidra til bedre livskvalitet for kreftpasienter og deres pårørende i rehabilitering. Med bakgrunn i Kreftforeningens rapporter, tar prosjektet utgangspunkt i udekkede behov for fysisk, sosial og psykososial støtte. Gjennom naturbasert tilnærming til design søker prosjektet å skape omgivelser som fremmer trygghet, mestring og rekreasjon. Målet har vært å vise et helhetlig, naturterapeutisk rehabiliteringskonsept. Jeg har fordypet meg i temaer som friluftslivterapi, shinrin-yoku (skogbading) og hvilke fysiske og psykiske behov som oppstår i møte med og etter en kreftdiagnose. Nøkkeltemaer i oppgaven er restorative naturomgivelser, livskvalitet, rekreasjon og fysisk aktivisering. 

Løsningen for oppgaven er modulbaserte terapihytter i skogen tilknyttet rehabiliteringsinstitusjoner. Den modulbaserte løsningen gjør hyttene fleksible i utforming og plassering ved at de kan kombineres i ulike konstellasjoner eller plasseres enkeltvis. Terapihyttene er små bygg på ett plan og består av fire hovedmoduler i tillegg til en egen modul for toalett og entré. Hovedenhetene inkluderer et samtalerom, stillerom, familierom og hvilerom, som kan brukes som et lavstimulirom for å trekke seg tilbake uten ytre sanseinntrykk. Terapihyttene knyttes sammen med hverandre og rehabiliteringsinstitusjonen gjennom en tilrettelagt natursti, med mål om å senke terskelen for fysisk aktivitet i naturen.

Sans for naturen

Hvordan kan naturen gjøres mer tilgjengelig for synshemmede, og hvilke designvirkemidler kan fremme orientering og romforståelse? Sans for naturen er et masterprosjekt som utforsker dette fra et interiørarkitektonisk perspektiv, med fokus på veifinning, materialitet og sansning. 

Prosjektet resulterte i en tilrettelagt hytteløsning og elementer langs en sti som leder frem til hytteløsningen. Blant annet ble det utviklet taktile veivisere i form av kuler, som gjennom en gradvis skiftende tekstur, kommuniserer retning og avstand mellom de to destinasjonene langs stien. Taktile kjennemerker ble utviklet som en del av hytteløsningen og plassert ved dører, for å gjøre det mulig å kjenne igjen innganger til ulike rom, f.eks. soveenhetene. Utformingen av disse var inspirert av teksturen på bark. 

Det metodiske rammeverket bestod av datainnsamling, observasjon, fenomenologiske undersøkelser, samt kunstnerisk utviklingsarbeid. Samlet dannet dette grunnlaget for en bred kunnskapsbase i et omfattende, tverrfaglig og utforskende prosjekt. Masteroppgaven viser hvordan interiørarkitekten kan være en sentral bidragsyter i utviklingen av designløsninger, også i utendørs omgivelser.

The voice of the meterial - A romantic communion of earth and glass

Prosjektet står i et skjæringspunkt mellom design, håndverk og performance, og forestiller seg et nytt forhold mellom den som skaper og materialet. Jeg utforsker det dynamiske samspillet mellom ubehandlet jord og glass, to materialer som har en felles opprinnelse, men som er formet av helt ulike kulturelle narrativer. Basert på teorier som Jane Bennetts Vibrant Matter and Tim Ingolds Making, utforsker prosjektet det å skape noe som en multisensorisk dialog heller enn en rent menneskelig styrt handling. Jord, som ofte blir avskrevet som noe hverdagslig og livløst, blir her behandlet som en sansemessig rik, uttrykksfull samarbeidspartner. I kontrast, fremstår glass som dets forfinede, skjøre og sosialt avanserte motstykke. Interaksjonen mellom disse to substansene danner det jeg kaller et romantisk møte, en poetisk og taktil undersøkelse av kontrast, utveksling og forvandling. Et betydningsfullt aspekt ved arbeidet har vært det å finne materialer. Ubehandlet jord ble samlet inn på ulike steder i Norge og leire ble importert fra Tyskland. Hver prøve bar med seg sin egen farge, tekstur og oppførsel. Prosjektet kulminerte i en serie av stampede jordblokker, utskåret og innlagt med smeltet glass. Disse hybride gjenstandene utfordrer konvensjonelle hierarkier mellom materialer og foreslår et nytt vokabular for arkitektonisk og kunstnerisk uttrykk. Prosjektet er til syvende og sist en undersøkelse av hvordan vi kan lytte til, lære av og samskape med de materialene som former våre bygde omgivelser.

Everything could be different - A call for optimistic narratives

Prosjektet har som mål å sette perspektiv tilbake på menyen: en påminnelse til designer-kollegaer om å drømme nye drømmer for det 21. århundret. Gjennom en sekvens av fem egenartede rom, handler denne installasjonen om å avvise den drømmeløse søvnen, anerkjenne våre bekymringer for fremtiden og å våge å drømme stort igjen. Forrett-rommet ønsker designerne velkommen med varmt treverk og farger. Hovmesteren tar deg imot, pirrer appetitten din og sender deg videre til suppe-rommet. Dette rommet adresserer den nifse siden ved passivitet: det bølgende, utvaskede stoffet, den slyngende stien og det over-proporsjonerte høye rommet holder deg i sine klør. Først når du beveger deg inn i salat-rommet blir det åpenbart at den drømmeløse søvnen faller fra hverandre: papp-arkitekturen kollapser under endrings-kreftene. Via en enda smalere sti, kommer du frem til mellomrommet: endelig et rom hvor det er mulig å puste og vurdere mulighetene dine. Hvor ønsker vi å gå? De hvite veggene symboliserer blanke sider, en ny begynnelse. Når du er klar, åpner du døren til hovedretten: et rom som åpner seg opp som et camera obscura. Det rammer inn utsikten til det som ligger foran deg. Du legger merke til en designer-kollega som maler rommet, laget av lerret, i en optimistisk gulfarge. Drevet av det store utvalget av muligheter, beveger du deg mot desserten. Du blir overveldet av en behagelig følelse når du innser potensialet som ligger der: dessert-rommet er ennå ikke designet og derfor tilgjengelig for den som ønsker det.

Prokrustes' seng

I gresk mytologi er Prokrustes en tyrannisk, men ambisiøs designer. Hans visjon er å lage en seng der alle mennesker blir like. Hans metode er å strekke eller kappe mennesker til å matche sengens nøyaktige mål. God idé, men dårlig praksis eller en metafor for det absurde og tragiske i drømmen om likhet? 

Det er selvsagt vanskelig å stå imot tyranni. Enda vanskeligere å gjenkjenne tyranni forkledd som opphøyet ideal. Når intoleranse for forskjeller er loven, kan tilsynelatende vakre ideer unnslippe nødvendig analyse og bli til torturinstrumenter.

Arkitektur og møbeldesign opererer ikke i et vakuum, men er tett knyttet til idé design. Vi kan ikke unngå ideologier og søker mening, det riktige, det gode og vakre. Jeg er designeren som vil ta bevisste valg, stå for dem, er villig til å forklare og ønsker å bli forstått. 

Oppgaven fokuserer på det vanskelige ordet «likhet» fra et politisk perspektiv. Fordi jeg synes det er en relevant diskusjon også i arkitektur. Vi snakker om polarisering som om enighet var et ikke diskuterbart mål, vi velger selv-sensur fremfor påståelighet, vi opererer med moteord for å bli godkjent som relevant. 

Jeg har dessverre ikke tegnet vakre interiører for dette prosjektet. Heller fokusert på det stygge, gjemt under det tilsynelatende vakre, på motsigelser, på gjenoppstandelse av torturinstrumenter, på menneskesvakhet og middelmådighet. Jeg ville bryte forestillingen om meg, og implisitt om andre, som tilhørende de gode og uskyldige. Jeg ble til slutt i presentasjonen av min oppgave en manipulerende Prokrustes og vekket avsky. 

Sluttproduktet er en standard skumplast-madrass: myk, fleksibel, lyddempende og selvsensur-vennlig, samtidig som den gir en lun og behagelig illusjon av integritet. Håndskjært med kniv og saks. Velkommen til Høstutstillingen for å se den.

A stone spoke to me

Dette prosjektet er en invitasjon til å bryte ut av rutinene og gjenoppdage vår naturlige nysgjerrighet, frie vilje og glede. Resultatet er både en metode og et rom – et fysisk rom, en scene, et laboratorium – designet for å forsterke de magiske øyeblikkene i det vi feilaktig oppfatter som en hverdagslig og rasjonell verden. For meg har grensen mellom det virkelige og det fantastiske alltid vært uklar. Da jeg vokste opp i Puerto Rico, opplevde jeg en verden der elver, steiner og trær er besjelet. Dette prosjektet har som mål å utfordre den vestlige tendensen til å skille det rasjonelle fra det forestilte. I hjertet av dette arbeidet står tre installasjoner, hvor hver av dem tar utgangspunkt i et magisk øyeblikk langs Akerselva i Oslo: den glitrende kammen av vann øverst i fossen, de slørete skumtoppene langs strykene i elva, og en sirkel av steiner som ser ut til å dele historier med hverandre. I et konstruert rom på KHiO ble disse fenomenene abstrahert, forstørret og gjort taktile – i et rom som inviterer besøkende til å gjenoppdage sin egen by med nye øyne.