– Klarer vi å bygge gode nok sykehus, eller gjennomfører vi bare «gode prosesser»?

Sykehusarkitektur i helseforetakenes tidsalder

I 2025 står en rekke nye sykehus ferdig, alle ektefødte barn av helseforetaksmodellen. De kommer samme år som flere politiske partier tar til orde for å skrote hele modellen. Ikke bare fordi de ferdigstilte nybyggene blir utskjelt, men ved en grunnleggende mistillit til foretakenes ledelse og byråkrati så vel som pasientbehandling. 

Arkitektur har snakket med flere fortvilte sykehusarkitekter, som føler at handlingsrommet for å oppnå kvalitet forsvinner i alt fokuset på prosess og økonomi. 

– For vår del, er de nye sykehusene økonomisk ruin.

Det er Erik Høiskar, tillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus (OUS) og overlege i anestesi, som er bekymret. 

Byggingen av nye OUS er i gang og styret i Helse Sør-Øst har vedtatt å selge Ullevål sykehus, selv om samtlige fagforeninger ved OUS og 7 av 10 partier i Oslo bystyre var mot de nye sykehusplanene. Nye Rikshospitalet og Aker i Oslo, som er sykehusene Høiskar sikter til, har en forventet prislapp på over 50 milliarder. Med slike verdier i spill, havner den arkitektoniske kvaliteten lett i skyggen av framdriftsplaner og budsjetter. 

Hvor har det blitt av handlingsrommet til sykehusarkitekten? 

– Arkitekter engasjeres ikke for å stille vanskelige spørsmål, sier arkitekt Christian Dahle. 

Han har vært med på å tegne sykehus på oppdrag fra både det offentlige og det private, blant annet Haukeland sykehus for Helse Vest og Haraldsplass diakonale sykehus for stiftelsen av samme navn, begge i Bergen. I dag er han også leder for Rådet for byarkitektur i Oslo kommune. 

– Du møter to ulike holdninger fra byggherres side. En diakonal stiftelse har med seg sitt formål hele veien i prosessen: «Hvem er vi til for?». Og de lar det være førende for hva som skal bygges. Det offentlige har ofte ikke den innstillingen, sier Dahle.

– Prosessene blir så store at de får sin egen logikk: «Vi har allerede brukt så mye penger og tid at det er for sent å stoppe nå», sier arkitekten, som mener det er snakk om fremmedgjøring satt i system. 

– Vi må spørre oss selv: gir alt arbeidet som nedlegges resultater? Klarer vi å bygge gode nok sykehus, eller gjennomfører vi bare «gode prosesser»? 

– Alt skulle omsettes i penger

Arkitekt Tor Winsnes har jobbet med sykehusarkitektur og -planlegging hele karrieren, blant annet for Nordic, Oslo- sykehusene og for Per-Johan Eriksen og Bengt Espen Knutsen. Som ansatt i Eilif Holtes Holteprosjekt var han med på å utarbeide de første planene om å bygge dagens rikshospital på Gaustad. 

– Det var i jappetiden, hvor alt skulle omsettes i penger. Noen mente at det var for dumt at Rikshospitalet skulle sitte på en tomt så sentralt i Oslo som Holbergs plass.

Gaustad var et naturlig sted, med tilknytning både til universitetet og til Gaustad sykehus. Det tok likevel lang tid å sikre politisk flertall og finansiering, forteller Winsnes. 

– Sykehuset ble mindre og mindre, men resultatet ble til slutt rimelig bra. Problemet var at det ble bygget sånn at det var låst for utvidelse. 

Det var særlig Senterpartiet som den gang presset størrelsen ned. De ville ikke ha noe landsdekkende elitesykehus i Oslo.

– De ville spre de landsdekkende spesialitetene på regionssykehusene, men det var jo ikke mulig, enkelte spesialiteter er det jo ikke marked for overalt, sier Winsnes, før han retter på seg selv: 

– Eller marked, det er jo ikke riktig uttrykk. Det er ikke pasientgrunnlag for det. 

Men kanskje er nettopp marked blitt den riktige formuleringen, i en tid der nettopp pengene styrer alt. 

Når man nå har kommet i den fortvilte situasjonen at Rikshospitalet skal bygges ut, så må man altså rive og bygge nytt på et sted som ikke er beregnet for tilbygg, mener Winsnes.

– Noe vakkert, som er ment for dem

I januar 2024 oppstod det debatt i Arkitekturs spalter om framtiden til Gamle Gaustad sykehus. Sykehuset, som åpnet som landets første statsasyl i 1855, var resultatet av et tett samarbeid mellom svogerne Herman Wedel Major og Heinrich Ernst Schirmer. Major var lege og Schirmer arkitekt, og sammen formet de et sykehus hvor stillhet, grønn natur og aktivitet skulle bidra til tilfriskningen.

Ifølge de ansatte ved Gaustad i dag, har psykiatrien som fag, og kanskje mennesker for øvrig, en tendens til å løpe i sirkler. «Forskningen har endelig klart å ta igjen den godeste Major», skrev de i Arkitektur. Prinsippene som var førende for utformingen av Gaustad, har igjen fått fokus i moderne psykiatri. 

– På Gaustad møter pasientene noe vakkert, som er ment for dem. Arkitekturen og uteområdene betyr mye, for mange føler ikke at de fortjener å ta opp en plass i psykiatrien engang. Men gjennom byggene blir de tatt på alvor og vist ærbødighet, sier Kristin Lie Romm. Hun er seksjonsleder og spesialist i psykiatri, og var blant avsenderne for det opprinnelige debattinnlegget.

Utenfor vinduet hennes øverst på sykehusområdet er byggeplassen til det nye Rikshospitalet godt synlig.

– Det er vanskelig å forstå omfanget på forhånd. Da de begynte med veiarbeidet fjernet de ikke epletrærne med en gang, og vi tenkte at det ikke ble så ille. Men nå er så mye borte, sier Romm.

– Vi får den dårligste plasseringen

Romm og kollegaene syns det er skuffende at alle pasientene nå skal flyttes fra Gaustad sykehus til nybygg på Aker og Ila. 

– Du får følelsen av at «nå skjer det igjen». Psykisk helsevern får den dårligste plasseringen, nederst mot Sinsenkrysset, fordi vi ikke har så store tekniske krav til arealene. Men vi vet at omgivelsene har svært mye å si for tilfriskningen til denne pasientgruppen. På Aker blir det bare oppbevaring, sier Romm.

De ansatte ved Gaustad ønsker at de gamle sykehusbyggene transformeres og gjenbrukes til pasientformål, eventuelt i kombinasjon med nybygg. Helse Sør-Øst har på sin side uttalt til Arkitektur at de ønsker å bruke byggene og arealene på Gaustad sykehus til administrative og merkantile formål. 

– Vi har sittet i mange medvirkningsmøter, men medvirkningen oppleves ikke reell. De nye arealene på Aker er ikke tegnet ut fra noen funksjonsbeskrivelse fra oss. Jeg er sikker på at sykehusledelsen har ønsket å bygge et godt nytt psykiatrisk sykehus, men når vi overhodet ikke blir hørt på hva vår pasientgruppe trenger, så avslører det en systemfeil, sier Romm.

Etterlysning: Mandat

De ansatte ved Gaustad sykehus fikk etter hvert et mandat til å undersøke muligheten for videre behandling av deler av pasientgruppene i de eksisterende byggene. En gruppe fra Klinikk for psykisk helse og avhengighet leverte rapport i april hvor de utredet muligheten, men et halvt år senere venter de fortsatt på en vurdering av rapporten hos sykehusledelsen, og vet ikke når de kan vente å få svar. Det har heller ikke Arkitektur fått klarhet i, etter å ha stilt spørsmål om status til kommunikasjonsavdelingen ved OUS. 

– Hver gang vi sitter stille i båten og venter, så går andre sider av prosessen videre, og til slutt får man kanskje beskjed om at det er for sent å gjøre noe med, sier Romm, som mener det vil være et veldig stort tap om Gaustad ikke kan gjenbrukes til kliniske formål. 

– Om noen år kan vi komme til å si «tenk at vi ga fra oss Gaustad, at vi solgte Dikemark». Vi får aldri noe slikt igjen. Da vil man jo gjøre alt man kan nå for at pasientene skal få bli, sier Romm.

Det humanistiske sykehuset som forsvant?

I siste bind av det store, nye historieverket Norsk arkitektur, som omhandler perioden 1980 til i dag, skriver Ulf Grønvold om Rikshospitalet på Gaustad, som stod ferdig i 2000. Arkitektene i Medplan klarte den gang å kombinere god arkitektur med en menneskevennlig målestokk og samtidig løse de strenge funksjonskrav som stilles til et avansert universitetssykehus. Idéen bak ble sammenfattet i begrepet «det humanistiske sykehuset», en lav, horisontal bebyggelse som bryter med maktuttrykket i den vertikale organisasjonen fra 1950- og 1960-årenes sykehus. 

Når sykehuset bygges om vel 20 år etter, er ikke myndighetene lenger interessert i de opprinnelige intensjonene, skriver Grønvold. «Målestokken endres drastisk, og ankomstplassen skal fylles med høyblokker. Kontrasten til det humanistiske sykehus’ menneskelige målestokk kunne ikke vært større». 

Heller ikke Winsnes vet hvor mye som blir igjen av det såkalt humanistiske sykehuset. 

– Det blir veldig tett. Humanismen lå mye i at det var god utsikt fra sengerom, god kontakt med naturen. Særlig forholdet til Gaustad sykehus, en perle og et kulturminne. Den overgangen blir helt ødelagt. Og det blir mye blokkeringer. Den nye barneavdelingen blokkerer utsikten mot øst. Så jeg vil si det er en vesentlig forringelse. 

En finansieringsmodell til besvær

Etter å ha jobbet med sykehus helt siden 1970-tallet, og stadig fulgt utbygging av nye sykehus tett, er det ingen tvil om hva som primært har endret seg, mener Winsnes. 

– Det er tydelig at økonomistyring har blitt en mye viktigere faktor. De administrerer seg bort i denne finansieringsmodellen.

Før helseforetakene var sykehusene politisk styrt. Dette skapte også mye bråk, understreker Winsnes. 

– I Oslo måtte disse stakkars direktørene på Aker stå skolerett for byråden nesten annenhver dag. Jeg skjønner godt at Stoltenberg ville ha et så eksplosivt felt som helse på avstand. Hvis ikke må politikerne bare sitte og styre det hele tiden.

Utfordringen i foretaksmodellen, er imidlertid finansieringen. Sykehusene får bevilgninger, men må spare dem til egenkapital for å låne resten fra staten til å investere i bygg og utstyr. 

– Det blir så mye spill med de pengene, og man får en masse stillinger som bare skal passe på at pengene beveger seg i riktig retning hele tiden. Det er ganske frustrerende.

Ikke nok penger

Å gå tilbake til en forvaltningsmodell der man har en sykehusplan som legges ut fra behov, og med et eget budsjett for drift, bør være veien å gå, mener Winsnes. 

– Det er veldig provoserende sånn som det skjer i dag. Ta sykehuset i Kirkenes, som er blitt redusert med 25 prosent i prosessen fordi de ikke har penger. Da får du et veldig dårlig sykehus. Det blir mye stress, og mindre effektivt, når du skal presse inn for mye i et lite sykehus. Østfold er kanskje det beste eksempelet. 

Og alle de nye sykehusene: Stavanger, Drammen, Møre og Romsdal, er alle redusert i størrelse, ikke grunnet behov eller funksjoner, men fordi det ikke er nok penger. 

Bygninger er i seg selv ikke noen stor del av totalbudsjettet til et sykehus. Det er drift og utstyr som koster penger. 70–80 prosent av kostnadene går til personale, påpeker Winsnes. 

– Det er relativt marginale summer som er utslagsgivende. Det er veldig rart. Selv om de selger Ullevål sykehus til 8-9 milliarder, så er det fire måneders drift av OUS, som har et driftsbudsjett på opptil 30 milliarder i året. Så skal man sitte og knipe og selge for 8 milliarder, som er penger du bruker opp med en gang? 

Tenk på et tall

De tillitsvalgte ved OUS deler bekymringene for den økonomiske modellen som ligger til grunn for de nye sykehusene. 

– Vi har stilt oss så utrolig dårlig. I løpet av et tiår skal vi bygge nye sykehus for mange milliarder kroner, og vi må kutte i driften, blant annet ved å fjerne tusenvis av årsverk. I stedet kunne vi ha rehabilitert mye, og bygget nytt litt og litt. Det er hinsides all fornuft, sier OUS-tillitsvalgt Høiskar.

Ansatte og tillitsvalgte ved OUS mener det ikke er grunnlag for å lykkes med disse planene. 

– Helse Sør-Øst og Sykehusbygg har regnet seg fram til en gevinstplan med årlige gevinster, som egentlig bare er triksing med tall ved å forlenge med noen år til du får det tallet du ønsker deg. La meg si det sånn: Vi skal oppnå omtrent halvparten av gevinstene før byggene står ferdige, og vi er ikke i nærheten av å realisere en vekst i vår produksjon, sier Høiskar.

– Sitter igjen med risikoen

– OUS eier sine egne bygg, men det er Helse Sør-Øst som bygger de nye byggene. Sykehusbygg har ansvaret for byggingen, og de samhandler med Helse Sør-Øst. Sammen fatter disse to helseforetakene beslutninger og styrer prosessene, som vi til en viss grad får medvirke i. Men det er foretakene som skal ivareta våre innspill. For Helse Sør-Øst handler alt om å komme i mål på tid og budsjett, og de fjerner areal for å klare det. 

Til slutt overtar OUS de nye byggene, men innen da har man endt opp med dyre og til dels dysfunksjonelle bygninger, som sykehuset ikke har råd til å finansiere, mener Høiskar. 

– Og det er OUS som sitter igjen med risikoen. Vi betaler renter og avdrag til staten, så vi har renterisikoen og finansieringsrisikoen, og vi har i tillegg driftsrisikoen, i uhensiktsmessige bygg.

På andre siden av bordet

Hanne Hemsen og Nina Kristiansen er ansatte i Sykehusbygg og jobber i prosjektorganisasjonen til Helse Sør-Øst, med ansvar for gjennomføring av sykehusprosjektene i Oslo. Hemsen kom for to år siden fra jobben som prosjekterende arkitekt i Nordic, hvor hun blant annet jobbet som arkitekt i konseptfasen med Aker sykehus-prosjektet. Nå sitter hun på andre siden av bordet, og følger opp prosjekteringen fra byggherresiden, først og fremst på Aker, men også de andre OUS-prosjektene. 

Nina Kristiansen er prosjektsjef samhandling i prosjektorganisasjonen til Helse Sør-Øst. 

– Styringsmodellen til Helse Sør-Øst innebærer at det gis et prosjektmandat som prosjektorganisasjonen skal svare ut. Sykehusbygg har fått i ansvar å utarbeide både standarder og veiledere og å planlegge og gjennomføre sykehusprosjekter med kostnad over 500 millioner, med basis i vedtak og mandat fra eier. Vi har ansvar for å utvikle konseptene, ivareta reguleringen, svare ut arkitekturen, byggets møte med bydel, ansatte, pårørende og pasienter. 

I starten leder arkitektene an i hele utformingen av byggene og sammenhengen med basis i funksjonskravene og det programmet som skal løses, påpeker Hemsen. 

– Da har de en veldig sentral rolle. Når konseptfasen blir besluttet og man går videre i forprosjekt, er vi opptatt av at man ikke begynner på nytt, men viderefører og detaljerer ut materialet som lå i konseptfasen. I gjennomføringen søker vi å gjøre minst mulig endringer, sier Kristiansen. 

– Viktig med kontinuitet

Tidligere var det ofte mye flytting av ansvar, endring av mannskap og ulike grupperinger, men med så store prosjekter som de jobber med nå – særlig nye Aker og nye Rikshospitalet – er det viktig med kontinuitet i prosjektledelsen ved hver faseovergang, forklarer Kristiansen. 

– Det har vært en av suksessfaktorene. 

Likevel skjedde det også her et skifte i prosjekteringsgrupper ved forprosjektfasen. Etter avholdt konkurranse om prosjekteringsoppdraget fra forprosjekt, med opsjon på gjennomføringsfasen, vant et nytt team oppdraget for Nye Rikshospitalet. Mens teamet som hadde utviklet konseptet på Rikshospitalet ble nummer to i konkurransen og fikk ansvar for videre prosjektering av Nye Aker.

– Vi opplever likevel at de som prosjekterer nå føler et sterkt eierskap til prosjektene, selv om de ikke var med i konseptfasen, legger Hemsen til. 

Kristiansen understreker at formålet med konseptutredningen er å få fram et grunnlag for å velge det konseptet som gir de beste økonomiske og virksomhetsmessige rammene. 

– Skal skape bygg som er varige, som virker og er vakre

Arkitekturen har en stor plass i de nye sykehusene, selv om man hører veldig mye om kostnader og effektivitet, understreker Hemsen. 

– Vi skal skape bygg som er varige, som virker og er vakre. Så vil jeg likevel si at det som trumfer alt, det er at det virker. Altså funksjonaliteten. Det er viktig fra konsept til detaljering, at det er et maskineri som bidrar til at pasienten blir fort frisk og ansatte får gode arbeidsvilkår. Det er arkitekturens oppgave å smelte sammen form og funksjon, sier hun. 

– Arkitekter vi har snakket med som tegner offentlige sykehus i Norge mener de har et marginalt handlingsrom til å skape god arkitektur som kommer de ansatte, pasientene og de pårørende til gode. Hvilket handlingsrom mener dere selv at arkitekter har i disse prosessene? 

– Vi har fått et mandat, og det betinger at vi leverer innenfor det mandatet, og innenfor de funksjonelle og økonomiske rammene. Hver fase leverer en rekke funksjonskrav. Alle fagene, være seg arkitektur, eller de tekniske fagene, har det handlingsrommet de skal ha i de ulike fasene. Det gjelder å forstå hvilken fase man er i, sier Kristiansen.

Hun mener arkitektene har et veldig stort handlingsrom, og at arkitekturen understøtter god pasientbehandling, gode arbeidsmiljøer og god forskning.

– Handlingsrommet har endret seg

Hemsen mener likevel at handlingsrommet over tid har endret seg. 

– Når du ser på det som har blitt bygget over hele Norge i dag, så er det store enheter. Man velger løsninger hvor veldig mye er samlet på ett sted. Man har valgt å trekke psykisk helsevern ut av skogen og inn på sykehuset, og sett at fysisk og psykisk helse henger sammen. Det gjør at det blir store anlegg, og det gir litt andre premisser enn vi kanskje hadde for 15–20 år og endre lenger til siden, da det var mer små sykehus rundt om i landet. 

Også kravene til effektivitet har blitt høyere, mener hun, og viser til Ullevål sykehus i dag, som med sine mange paviljongbygg med små, spredte operasjonsavdelinger ikke fungerer effektivt verken for personal eller pasient.

– Vi har hatt store løft på sykehusbygging, som har gjort at vi har måttet jobbe annerledes med tanke på planlegging og gjennomføring. Vi må få mest mulig ut av de prosessene vi kjører i hver fase, legger Kristiansen til.

Alt kan standardiseres

Det er en annen ting Hemsen mener har endret seg: Man skal ikke lenger finne på noe nytt hver gang. 

– Det kan jo føles som en begrensning. Vi vet nå for eksempel at ensengsrom er best for pasient og pårørende, så det er blitt standard over hele landet. Da får ikke arkitekten lov til å lage varianter med flersengsrom. 

Sykehusbygg har utviklet et verktøy kalt Standardromkatalogen, som er en samling standardiserte funksjonsbeskrivelser med bygningsmessige og tekniske krav til de vanligste rommene i sykehus. Kanskje er dette verktøyet noe av bremseklossen for hvor mye moro en sykehusarkitekt kan ha det.

Man har også funnet ut hva som for eksempel er den mest optimale operasjonsstuen. 

– Det er noen fastlagte legobrikker som man har å jobbe med. Man kan ikke bare dele brikkene i to eller doble dem. Det er et puslespill med klare rammer, men jeg vil ikke si at det begrenser arkitekturen, sier Hemsen. 

– Med tanke på alt som står på spill på et sykehus, så er det veldig forståelig at man optimaliserer standardløsninger og så videre. Samtidig er jo arkitektur alltid et svar på en spesifikk tomt. Er det ikke av og til at de effektive løsningene kræsjer med hva som passer best i situasjonen? 

– Jo, og da er det arkitektens oppgave å løse det, sier Hemsen, og viser til at selv om mye er standardisert, så blir likevel de nye sykehusene også seende ulike ut, med Drammen og Stavanger som eksempler på variasjonen. 

– Når prosedyren for en hjerteoperasjon har konsensus internasjonalt, så kan man spare ressurser på å spesifisere materialvalg og romstørrelse i hvert prosjekt. Det er virkelig en gevinst for hele bransjen, og man får frigjort tid til å jobbe med hvordan et bygg skal utvikles, som kan gi egenart, legger Kristiansen til.

– Må fornye byggene om noen tiår

Ansatte og tillitsvalgte ved OUS har i flere runder etterlyst et mer bærekraftig perspektiv fra helseforetakenes side, og en vurdering av potensialet i å rehabilitere mer og bygge mindre nytt, forklarer overlege Høiskar. 

– Gjenbruk og transformasjon er høyt oppe i samfunnet og arkitekturen, men det ser vi lite vilje til fra helseforetakene. Det er ikke bare at nybygg er lite bærekraftig, men det bygges jo dessuten på en måte som gjør at man må fornye byggene om bare noen tiår. Så det er veldig uheldig. 

At Ullevål ikke kunne videreføres til sykehusformål, tror Høiskar handler mest om tomta og behov for boligutvikling sentralt i Oslo. 

– Det er 110 000 kvm på Ullevål som kunne blitt rehabilitert trinnvis til noe bra, og det er fryktelig dyrt å bygge nytt. Samfunnsøkonomisk er vi på ville veier. Man kunne rehabilitert på Hamar også, i stedet for å bygge nytt stort sykehus også i den regionen. Men det er en del andre interesser som også spiller inn i de avgjørelsene.

Bygge nytt eller pusse opp?

Hemsen og Kristiansen peker på at transformasjon er utfordrende, fordi gamle løsninger ofte blir utdatert, med trange og lite oversiktlige rom og korridorer. Kritikerne, som Høiskar over, vil innvende at også nybyggene blir fort utdaterte og for trange.

– Man må tenke på om man kan gjenbruke bygg til andre funksjoner. Vi gjør et stort løft på Aker ved å transformere fredede bygg til bruk for inneliggende pasienter og studenter. Det gir nye situasjoner og utfordringer også, for arkitektene som skal løse det, sier Kristiansen. 

– Alle er enig i at AS Norge må tenke over om det skal være nybygg eller rehabilitering. Men like ofte må vi diskutere, hva skal byggene brukes til? Hvis det er pasienter, så kan det være at kostnadene er enda større i eksisterende bygg hvis man skal utvide korridorene og bygge sikkerhetssystemer. Enkelte ganger må byggene få et annet innhold.

– Vi vet at det er diskusjoner faglig om dette, men vi forholder oss til beslutningene som er tatt, sier Kristiansen. Hemsen stemmer i. 

– Beslutningene tas og så må man forholde seg til det, det er klart. Men kunne man ikke også sett for seg at arkitektene hadde noe å bidra med til beslutningene på et tidligere stadium? 

– Det er veldig viktig at de faglige diskusjonene er tverrfaglige. Men spørsmålet er når de skal tas. Skal de tas i et prosjektløp, hvor man er avhengig av tidsfrister, framdrift og forutsigbarhet? Eller skal de tas utenom, til neste prosjekt, i en offentlig faglig diskusjon? Å diskutere dette i Arkitektforum for helsebygg, for eksempel, det tenker jeg er legitimt og veldig bra for utviklingen, sier Kristiansen.

– Kunne involvert arkitektene mer

Men opplever legene og sykepleierne at de får overlevert bygninger som vil bidra til trivsel og helbredelse, når de nye sykehusene står ferdig? At medvirkningen i hovedsak oppleves som en skinnprosess blant de ansatte, tror ikke Høiskar arkitektene kan klandres for. 

– Veldig mye er jo bestemt allerede, både når arkitektene og vi ansatte kommer til orde. Jeg syns arkitekter er kreative og prøver å finne løsninger, men det er dette handlingsrommet som er snevert. Jeg ser for meg at om vi heller rehabiliterte, i flere trinn, så ville det både blitt billigere og vi kunne involvert arkitektene mye mer, og dratt nytte av deres kompetanse på en helt annen måte. 

Ikke minst oppleves det frustrerende, ifølge sykehusarkitekter som Arkitektur har snakket med, at måneder med detaljeringsarbeid kan være til ingen nytte, i det man i neste runde får beskjed om å kutte mange millioner fra budsjettet.

Når helseforetakene skal spare penger og begynner å knipe på arealene, får det også store konsekvenser for de ansatte, forteller Høiskar. 

– Du ser det på fjorårets nybygg ved Radiumhospitalet, hvordan bygget skaper elendige arbeidsforhold. Det er mange gode tekniske rom og prioriterte områder er godt løst, men går du opp på sengepostene som er tegnet etter Standardromkatalogen, så er det helt grusomt. Der sitter ansatte med hodepine i lukkede rom uten dagslys. Femseks ansatte, inne på trange kott. Og det er splitter nytt, sier overlegen. 

Slike arbeidsforhold kan igjen føre til behov for å utrede nye måter å jobbe på, i et forsøk på å gjøre de nye byggene mer funksjonelle for de ansatte – men også en slik utredning koster penger, påpeker Høiskar.

– Nye måter å jobbe på kan være uhensiktsmessig både faglig og økonomisk. I tillegg kan situasjonen kreve ombygginger som er dyre, eksempelvis ved å bygge om sengerom til kontor eller ved at man må oppføre helt nye tilbygg, som på Kalnes, sier han. 

«Morsommere å klippe snorer enn å pusse opp»

Professor Kristian Gundersen ved Universitet i Oslo skrev nylig i Aftenposten om det kommende Livsvitenskapsbygget, som også delvis eies av OUS. Bygget skal åpne i 2026, og prislappen er over 13 milliarder kroner. Gundersen stiller seg tvilende til at det nye bygget blir like godt å arbeide i som de gamle byggene på Blindern kunne blitt, om man heller tok vare på dem og la til rette for videre bruk. «Jeg skjønner at det er morsommere å klippe snorer enn å pusse opp, selv om et nybygg har et enormt klimaavtrykk», skriver han.

Og apropos den dagen snora skal klippes for nye OUS: 

– De skryter så fælt av resultatet når disse nye sykehusene står ferdig. Det gjør det litt ekstra provoserende for oss som skal bruke bygningene, og kanskje ikke syns det ble så vellykket, avslutter Høiskar.