Koffer Itj? PoMo og Nye Hjorten Teater

Our magic hour

Dette spørsmålet har forfulgt meg siden veiledningen. Og det var også med meg til Midtbyen i Trondheim, der jeg går nedover Dronningens gate og får øye på et stort bueformet neonskilt i regnbuefarger med ordene: «Our Magic Hour».

Det er installasjonen av den sveitsiske kunstneren Ugo Rondinone på taket til PoMo, Trondheims nye museum for moderne kunst og samtidskunst, tegnet og transformert av Erik Langdalen Arkitektkontor med interiører designet av India Mahdavi Architecture and Design.

Allerede før jeg når frem til den tidligere posthallens varsomt bevarte fasade, introduseres jeg altså for kunstens handlingsrom: sameksistens, historie, fantasi, tid og tidsånden.

For sammenkoblet med museet ligger Nye Hjorten Teater, tegnet av Skibnes Arkitekter og med interiør av Anemone Studio. Ikledd flere tusen unike konkave og konvekse røde fliser i keramikk, plantes umiddelbart tanken om sceneteppets evige invitasjon til fiksjonens frigjorte drømmeverden.

Tilblivelsen

Bak utviklingen av Kulturkvartalet i Trondheim sentrum står E. C. Dahls Eiendom, i samarbeid med blant andre Skanska og de nevnte arkitektpraksisene. Det hele begynte høsten 2018, da Monica og Ole Robert Reitan introduserte ideen om et kulturkvartal i Trondheim. 

Men spørsmålet om hva en by egentlig trenger meldte seg for initiativtakerne allerede i 2012, under åpningsfesten for Astrup Fearnley Museet i Oslo. De tok entusiasmen for et byutviklingsprosjekt med kultur som hovedpulsåre med hjem til Trondheim. 

Her kom de frem til at den gamle posthallens jugendstil allerede representerte noe nytt og moderne. Og like etter kom ideen om å gjenopplive Trondheims gamle Hjorten Revy- og Varietéteater, som holdt det gående i nesten hundre år fra 1867 til 1955, i en sveitservilla fra samme tidsperiode.

PoMo

Posthallen ble tegnet av arkitekt Karl Norum, og åpnet i 1911. Huset ble mottatt med stort engasjement, og i en artikkel i Aftenposten fra året etter spørres det «Hvor lenge skal det vare, før landets hovedstad faar et posthus, som er saa rummeligt og moderne som postgaarden i den gamle stiftstaden i Trøndelagen?». 

Filosofen Hegel var for lengst død da jugendstilen inntraff. Men når jeg står utenfor bygget, blir jeg nok en gang konfrontert med rådet fra veiledningen, altså hvorvidt konstruktiv pragmatikk og fantasifull symbolikk alltid vil forbli motsetninger. Et postkontor og et moderne museum – hvordan kan det forenes?

Et jugendbygg er en sårbar konstruksjon og fordrer en sterk teknisk, historisk og stilistisk forståelse i en transformasjon. I 2020 ble Erik Langdalen Arkitektkontor tildelt arbeidet med å transformere det ikoniske bygget, og i 2021 kom India Mahdavi Architecture and Design også inn i prosjektet.

«Et transformasjonsprosjekt er som en byggeprosess i revers», skriver Erik Langdalen i teksten «PoMo i sirkulasjon», som del av museets utgivelse Drømmen, Historien, Museet. Det innebærer ifølge ham et parallelt fordypningsarbeid mellom utprøvende demontering og arkivanalyse, der målet er å kartlegge sammenhengen mellom alle elementene. 

Det har PoMo lykkes med. Referansene til da bygget fremdeles var et posthus er verken påtrengende eller tilsidesatt, men bevart både i byggets konstruksjonsprinsipper og gjennom detaljer fra den tidligere bruken – uten at det forstyrrer museumsopplevelsen.

Den moderne arkitekturen vekter like mye som de historiske referansene. 

Den største styrken til PoMo er harmonien mellom noe man i utgangspunktet ikke ville trodd at kunne forenes. I museets hovedsal, den gamle posthallen, står for eksempel tretten joniske søyler, fremdeles med referansetunge detaljeringer til postvesenet og Trondheims historie, slik Norum tegnet dem. Dette gir rommet et postmoderne preg, som visker ut skillet mellom samtidskunst og arkitektur. 

Hadde det ikke vært for transformasjonens tekniske kvaliteter, ville slike refleksjoner blitt flakkende og tomme. PoMos arrangering av sammenhengen mellom alle elementene hviler støtt på en teknisk, historisk og formsikker forståelse.

Nye Hjorten Teater

I ni år var Bærum Barneteater mitt andre hjem. Selv om det var stas å spille Hakkebakkeskogen hvert tredje år, er det jeg sitter igjen med som voksen, minnet om en frihet til å utforske kreativitet i et mangfoldig miljø. Spesielt innen improvisasjonsteater er utforskning helt avgjørende. Til tross for Kulturkvartalets raske tilblivelse, vitner Nye Hjorten Teater om en liknende tilnærming. 

Å ta sjansen på omveier i en prosess, teste ut og kompromisse, til tross for tidsbegrensninger, krever villighet til tverrfaglig samarbeid, noe byggets konstruksjon og interiør vitner om. Samarbeidet mellom Skibnes Arkitekter og Anemone Studio er blitt en uredd drømmeverden av uttrykk og arkitektonisk presisjon, jeg ikke visste at kunne oppstå i nåtidens forutsigbare arkitekturuttrykk. 

Interiøret i Nye Hjorten Teater er utvilsomt inspirert av klassiske teatersaler, art deco og art nouveau, der grunntanken øyensynlig er å skape et sofistikert og luksuriøst, og samtidig intimt og sanselig, interiør som publikum vil føle seg hjemme i. 

Forflytter man seg rundt i teateret, gjennom de små gangene, smettene, ja veitene, vil man kontinuerlig bli konfrontert med finspikkede løsninger. For i Nye Hjorten er det ikke bare interiøret som er vanvittig. 

Vinduene fungerer nærmest som vitriner som rammer inn og fremhever de skreddersydde møtepunktene mellom teateret og museet. I likhet med PoMo demonstrerer Nye Hjorten Teater en sterk byggeteknisk innsikt.

Byggene henger dessuten ikke bare sammen rent fysisk, men også som to ulike tolkninger av jugendstilen, som forfektet håndverk og materialers egenart, med en inspirasjon fra naturen og et ønske om å forene kunst og hverdagsliv.

En av de store inspirasjonene for denne stilretningen, teoretikeren John Ruskin, hadde en idé om at god kunst oppstår når tanke, materiale, teknikk og mening virker sammen. Dette reflekteres i Kulturkvartalet i kraft av møysommelig kompositorisk utforming og et vidtfavnende kulturprogram. 

Demokratisk

Dette grepet er ikke bare en kunstnerisk suksess. Besøkstallene har vært skyhøye til tross for at moderne kunst ikke er noe den gjengse trønder er blitt særlig utfordret på tidligere. For så vidt har allerede Trondheim en pulserende samtidskunstscene med mange visningsrom, men Reitan når antakeligvis langt utenfor kunstlivet med Kulturkvartalet.

Gjennom et variert program som i første øyekast kan virke sprikende, oppfordres besøkende direkte, uansett forkunnskaper, til å forhandle med sin egen forutinntatthet, en øvelse i å stole på prosessen – sentralnervesystemet for alle kunstformer.

Det eneste man trenger for å delta er en billett og et åpent sinn i møte med det ukjente. 

Eller som jeg hørte den langt forbi pensjonerte kvinnelige gjesten si til venninnen sin i møte med installasjonen «is is» av James Lee Byars: «Jah... Koffer itj?». 

Selvfølgelig er det noe paradoksalt at kunstnerbautaen Louise Bourgeois og komiker Lisa Tønne opptrer under samme tak. Avstanden dem imellom er temmelig stor. Eller er den? En slik refleksjon er i seg selv verdt besøket i Kulturkvartalet i Trondheim, både som en øvelse i kunsten, men også en medmenneskelig og demokratisk meditasjon. 

Det høykulturelles møte med det konvensjonelle har gjennomgående i moderne kulturhistorie vært en gryte de færreste tør å røre i. Når man allikevel lykkes så godt i Trondheim, koker det ned til en frigjøring fra forutinntatte holdninger, noe et hvilket som helst kreativt felt kan skrive bak øret.

Krysningspunkt

I møtet med Kulturkvartalet i Trondheim vil man komme til å undre seg over hvor man er på vei og hva man har i vente. I krysset mellom Dronningens gate og Apotekerveita, på bunnen av trappen eller i det sceneteppet går opp. Dette er to bygninger som beviser at konstruktiv pragmatikk og fantasifull symbolikk ikke nødvendigvis utelukker hverandre.

I arkitekturbransjen som i verden generelt for øyeblikket, minnes man stadig på hvor tåkelagt utsikten fremstår. Det var derfor en underlig opplevelse da jeg ble utsatt for Ann Veronica Jannsens installasjon «Amber, Pink and Wisteria» på PoMo. 

Bak en dør i polykarbonat skimtes et diff ust rosa rom. På nærmest andektig vis åpnet verten det som ble en portal til noe jeg skulle innse at jeg aldri har opplevd maken til. Jeg befant meg i et fullstendig tåkelagt rom, så desorienterende at det nærmest ikke var noen forskjell mellom å ha øynene lukket eller åpne.

Men i motsetning til når man observerer det uendelige universet bak lukkede øyne i et mørklagt rom, fremprovoserer «Amber, Pink and Wisteria» den samme opplevelsen av lukkede øyne, kun med ansiktet rettet mot sola. Troen på fremtiden finnes. 

Og verkets forklarende plakett har da også et godt forslag til møtet med en uavklart fremtid:

«Du går inn i installasjonen på eget ansvar. Installasjonen er med vilje desorienterende, og du vil oppleve svært begrenset sikt. Vi ber deg utvise forsiktighet når du går inn. Beveg deg rolig og forsiktig. Ikke løp. Pass på søylen midt i rommet. Det fi nnes kun én inngang/utgang. Hvis du ikke finner veien ut, gå opp til veggen og beveg deg langs denne til du finner utgangen.»

«Jah... Koffer itj?»