Når alle fremmede vekster skjæres over samme kam

Mer hensynsfullt

Forbud mot generiske planter importert fra tyske og hollandske planteskoler, som i dag kommer med tusenvis av trailere, vil kunne erstattes av ny produksjon av norske kortreiste planter, som vil gi økt omsetning for norske planteskoler, fortsetter Stange. 

Det er viktig å etterspørre norske arter for å gi grunnlag for ny vekst i grøntanleggsbransjen, som på 40 år har krympa fra 150 planteskoler til 40, skrev Stange i et debattinnlegg hos Arkitektur i sommer. Norske planteskoler sørger på denne måten for at norske planter er en del av en nasjonal beredskapsplan med å ha tilpassede planter. 

– Det kan ikke være noen negative konsekvenser? 

– Nei, jeg syns ikke det. Det er bare bra. Vi kommer ikke til å savne tuja. Vi kan bruke viltvoksende barlind i stedet. 

Ved å bruke hjemmehørende arter vil vi være mer hensynsfulle mot norsk natur, sier Stange.

– Når du setter deg ned og leser, art for art, og begrunnelsene som ligger bak, og hva målet er, så er det veldig fine ting. Det er ikke radikalt. Det vil ikke innskrenke vår frihet noe, tvert imot, jeg tenker vi får et bedre samfunn. 

Når de ville plantene hentes inn fra naturen og dyrkes som prydplanter, svarer de med å bli ekstra vakre. Gjennom 50 år har nordiske gartnere og plantekjennere samlet inn de aller beste plantene i eliteplantesystemet for nordisk klima, påpeker Stange. Han mener de som er kritiske til forbudslisten ikke kan ha lest begrunnelsene. 

– Eller så kjenner de ikke norsk flora godt nok, sier Stange, og viser stolt til sitt prosjekt Klosterenga park i Oslo, der det utelukkende er brukt planter fra norsk plantegeografi. 

Mister mulighet til å vurdere

Jorun Hovind har vært med og skrive høringssvaret fra NMBUs Institutt for landskapsarkitektur (ILA). Her belyser de konsekvensene av forslaget til den utvidede forbudslista. ILA er langt mer kritisk til forslaget enn Stange. 

– Den viktigste innsigelsen er at hvis det blir så mange forbud som foreslått, så mister vi som bransje muligheten til å gjøre miljørisikovurderinger for planter som skal brukes til grøntanlegg, sier Hovind. I henhold til Forskrift om fremmede organismer skal alle planter til grøntanlegg miljørisikovurderes. 

Formålet med forskriften er «å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører eller kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet.» I forslaget til utvidelse som nå foreligger, vil i tillegg til mange nye planter, de fleste av plantene som i dag krever tillatelse for utsetting, forbys fullstendig. 

Mange av plantene Miljødirektoratet foreslår forbudt er i Fremmedartslista 2023 gitt risikokategoriene høy risiko, svært høy risiko og potensielt høy risiko. Imidlertid er det slik at selv om en plante har svært høy risiko, er den i mange tilfeller kun en fare for naturmangfoldet hos enkelte naturtyper eller steder hvor det vokser ville planter den kan krysse seg med. 

Alpeklematis og skogranke

For eksempel har alpeklematis kun potensiell negativ økologisk effekt i Øyer i Gudbrandsdalen, hvor det er risiko for at den hybridiserer med den viltvoksende skogranke. Alle andre steder kan alpeklematis brukes uten fare for naturmangfoldet. Et annet eksempel er sølvbusk, kategorisert med svært høy risiko. I henhold til Fremmedartslista 2023 er negativ effekt knyttet til tilstandsendringer i naturtypen sanddynemark.

Eksemplene viser at dersom plantene forbys, vil fagfolk miste muligheten til miljørisikovurdering, og således bruk av disse plantene der de ikke gjør skade. 

– Vi er selvfølgelig enige med formålet, at man skal være føre var og ikke bidra til at fremmede planter blir forstyrrende for naturmangfoldet. Men som eksemplene viser med forbud mister landskapsarkitekter og andre fagfolk som planlegger planter til utearealer muligheten til å vurdere om den enkelte planten kan brukes eller ikke på det enkelte prosjektstedet. Det er veldig uheldig, sier Hovind. 

Mange av de foreslått forbudte plantene har egenskaper som, der de ikke gjør noen skade, er viktige, understreker hun. Dette er planteslag som gjennom forskning og bruk har vist seg frodige og velfungerende, bidrar til trivsel og glede og er kostnadseffektive med tanke på skjøtsel. Flere av plantene er en viktig del av norsk kulturarv, har viktige romdannende effekter og er nødvendige byggesteiner i naturbaserte løsninger, som håndtering av stadig økte nedbørsmengder.

Oppdragsgiver tør ikke ta sjansen

Hvilken risikokategori en fremmed art vurderes til er avhengig av artens invasjonspotensial (hvordan og hvor raskt den kan spre seg) og økologisk effekt (hvilken skade den kan gjøre på naturtyper, ville planter m.m.). Institutt for landskapsarkitektur påpeker i høringsuttalelsen at invasjonsaksen og aksen for økologisk effekt ikke er uavhengige. Det illustreres ved at selv om en plante i Fremmedartslista er vurdert til ikke å ha noen økologisk effekt, plasseres den i «potensielt høy risiko» fordi den har høyeste score på invasjonsaksen. Det gjelder for eksempel kornvalmue. 

– Det syns vi er litt rart, at du kan ha potensielt høy risiko når det ikke er kjent at den kan gjøre skade. 

Ifølge Hovind er det viktig å skille mellom fremmede arter og skadelige fremmede arter. 

– I stedet skjæres alle nå over én kam, selv om de kanskje har høy risiko bare ett sted i landet. Når man hører ordet fremmed blir mange skeptiske. 

Dette fører til at mange byggherrer og saksbehandlere i det offentlige setter som premiss i bestillingen at de ikke vil ha fremmede arter i prosjektet. 

– De vil ikke ta sjansen, sier Hovind. 

Etter høringsrunden har NMBU-representantene, sammen med andre representanter fra bransjen, vært i møte med Miljødirektoratet, for å legge frem sine synspunkter. Her var beskjeden at direktoratet stoler på de faglige vurderingene som gjøres, men at de i henhold til naturmangfoldloven ikke har andre virkemidler enn forbud overfor de private. 

I dag er nemlig krav om miljørisikovurdering omfattet offentlige prosjekter og store grøntanlegg, men ikke privatpersoner. Hvis en fagperson planter i en privat hage, må vurderingen gjøres, men ikke hvis en privatperson gjør det selv. 

I stedet for forbud som virkemiddel, mener Hovind at man må sørge for å opplyse befolkningen, og nå ut med bedre informasjon til privatpersoner: Ikke kast hageavfall i veiskråninger og den slags, der det er potensial for at det sprer seg. ILA understreker hvor stor betydning gleden av arbeid med planter i hage, på balkong og i fellesarealer har for mange. Arbeid med plantene, som i stor grad er fremmede, kan bli negativt om man får følelsen av eller er redd for å gjøre noe galt med ensidig negativt fokus på fremmede planter. 

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Hvis man ikke skal bruke fremmede arter i det hele tatt, må man bruke de viltvoksende, såkalt stedegne, de som vokser i naturen på stedet. Problemet er at disse ikke alltid er vant til de urbane forholdene de skal inn i, sier Hovind. 

– Det er litt sånn «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», å komme fra «ødemarken» og inn i Oslo. Disse plantene vokser i naturen og er tilpasset det, så blir de plutselig revet opp og plassert i et område hvor det bare er harde flater, asfalt, gatestein, forurensning, vindtunneler og tråkk. Der trives de kanskje ikke, og da får du fort økte kostnader til vedlikehold, skjøtsel, kanskje til og med å plante på nytt igjen.

Det er fint å bruke ville norske arter, men vi har lite erfaring med å bruke disse i byer, mener Hovind. Derfor trengs det mer forskning, i stedet for å slutte å bruke fremmede arter, og kun bruke ville planter. Det bør brukes både ville planter og fremmede planter, som er tilpasset vokseforholdene og oppfyller intensjonen med anlegget. 

Stadig nye forbud gir stor usikkerhet for planteskolene i Norge, påpeker Hovind. 

– Konsekvensen kan bli at planteskolene gir opp. Det vil føre til økt import, ja sågar at norske viltvoksende planter må importeres. Import fra sydligere strøk øker faren for at nye plantesykdommer og nye skadedyr følger med som blindpassasjer på plante eller jordklump. Satt på spissen kan spørsmålet bli: Hva er verst for norsk natur – norskproduserte fremmede planter med dokumentert liten økologisk risiko eller norske arter produsert i utenlandske planteskoler. 

Begrensende for kontorene

Det er bra å ha fokus på å passe på problematiske invasive «pøbler» i floraen, men diskusjonen går for langt og er for ensidig tenkt, mener Jan Bernigeroth, som er landskapsarkitekt i Bjørbekk & Lindheim. Det foreslåtte forbudet vil påvirke kontorer som deres helt konkret, ved at det blir en ytterligere begrensning i valgmuligheter, mener han. 

Han er dessuten skeptisk til å kalle alt som ikke vokser vilt i Norge for fremmede arter, som har en negativ klang, uten å skille mellom de som ikke «oppfører seg», og de som er med og beriker. 

– Vi må tenke på at noen fremmede arter gir mye ekstra, og det er ikke prydfaktor og herlighetsverdi, de har også lenger blomstringstid, og det er planter folk er godt kjent med, sier Bernigeroth. 

En stor ulempe ved bruk av utelukkende stedegen norsk flora er at de fleste arter dessverre blomstrer bare om våren og tidlig sommer. Ser man på Klosterenga park, som Rainer Stange har vært med og utforme, basert på stedegne arter, så er sesongen for blomstringen stor sett avsluttet i midten av juli.

Men det er fortsatt flere måneder igjen der folk vil bruke parken, påpeker Bernigeroth. 

– Fremmede arter er en viktig del av repertoaret vi har som landskapsarkitekter. 

Ulike undersøkelser fra Tyskland viser at en artsrik kombinasjon av lokale og fremmede planter gir størst positivt utslag i antall insekter. 

– Hvis man tillater både stedegne og fremmede arter, får man større variasjon.

Klimautfordring

Bernigeroth er også opptatt av å se saken i sammenheng med klimaendringene. 

– I Tyskland har man de siste årene sett mer og mer i byer og parkanlegg at veletablerte trær sliter. Høyere temperaturer og lengre tørkeperioder påfører trærne betydelig stress og reduserer vitaliteten. Trærne krever mer vedlikehold som fører til større samfunnskostnader. I verste fall dør disse trærne mye tidligere. 

Da må man se på alternativer, og det er som oftest ikke stedegne arter, men treslag som er knyttet til et mer sammenlignbart klima, som i Sør-Europa. Det testes og utprøves for tiden aktivt nye løsninger i tyske byer for å finne nye løsninger og fungerende arter. 

Norge er, på grunn av sin størrelse, dessuten ikke et land som investerer mye eller har kultur for planteutvikling, understreker Bernigeroth. Verken trær, busker eller stauder utvikles i stor grad. 

– Ser man på katalogen til VXTR, den største staudeprodusenten i Norge, har de 400 stauder. En mellomstor tysk planteskole har 3-5000. Så vi har allerede bare en brøkdel av utvalget, og hvis vi nå da setter begrensningene for strengt, så er spørsmålet hva som er igjen til eventuell klimatilpasning. 

Det er dette som er Bernigeroths bekymring, at vi begrenser oss for mye, og innfører nasjonalt forbud på grunn av regional risiko enkelte steder. 

– Med utgangspunkt i klimaargumentet ditt, blir det ikke da fristende å spørre om vi bare må gi opp tanken om stedegne arter, hvis alt uansett er i bevegelse og stadig må tilpasses? 

– Ideen om stedegne arter i Norge er i utgangspunktet litt konstruert. Alt som er dokumentert fra før år 1800 regnes som stedegen, hjemmehørende norsk, men hvis det er akkurat litt etter 1800, så er det en fremmed art. Det virker merkelig og burde etter min oppfatning diskuteres på nytt. 

– Vi må passe på at vi ikke bruker invasive «pøbelplanter» som tar over, men ellers må vi tenke mer dynamisk og litt mer fremtidsrettet, mener Bernigeroth. 

– La oss prøve å være litt mer åpne for å finne gode, robuste og også nye løsninger for et klima i endring. Bruk av gamle og nye fremmed arter er etter min oppfatning essensielt i denne kommende transformasjonsprosessen.