Omsorgens estetikk

Å kjenne forskjellen - Med egen kropp

– Altså, det glemmer de ikke, sier Ragnhild Aslaksen.

– Jeg opplevde at dette enkle grepet vakte stor begeistring og forundring. Det å oppleve det på kroppen er noe helt annet enn å bare prøve å forestille seg det. Ganske utrolig at kun et slikt tynt stoff som beskriver en grense kan endre opplevelsen fullstendig. 

Aslaksen tenker tilbake på episoden, som ble et viktig skritt på veien til en dypere forståelse av pasientperspektivet i organisasjonen. Jeg har invitert henne til en samtale for å få vite mer om utviklingen av St. Olavs hospital i Trondheim, påbegynt i 1997 og ferdigstilt i 2013.

Som helt fersk arkitekt var jeg engasjert som hennes assistent i en tidlig fase av sykehusprosjektet, men mye har skjedd siden. St. Olavs hospital har senere fått internasjonal anerkjennelse og vunnet flere priser for innovativ arkitektur som forener natur, bymiljø, ansatte og pasienter på en ukonvensjonell måte. Arkitektur, natur og kunst er brukt som en aktiv og integrert del av pasientbehandlingen. 

St. Olavs hospital og Ragnhild Aslaksens rolle og praksis er interessant både i debatten rundt estetikk og arkitekturens virkning på helse og velvære, og i debatten om kvinners plass i arkitekturfaget. Både i Norge og internasjonalt stilles det nå spørsmål ved hvilke fortellinger og idealer som har fått dominere i faget og om etablerte forestillinger om hva det betyr å praktisere arkitektur.

Som offentlig ansatt arkitekt i Helse Midt-Norge representerer hun en annen inngang til arkitektfaget enn den tradisjonelle, «byggende» arkitekten, som tradisjonelt har vært mest synlig i faglige sammenhenger.

Hvordan arbeidet Aslaksen og prosjektorganisasjonen med å innlemme pasientperspektivet? Og kan det at hun er kvinne – med egne kroppslige erfaringer med helsevesenet – ha påvirket hennes faglige tilnærming?

En annerledes arkitektrolle

Ragnhild var NAL-oppnevnt jurymedlem i konkurransen om utforming av sykehuset, og var svært motivert til jobben som fagansvarlig arkitekt for prosjektet. 

BGE: Hva innebar rollen som fagansvarlig arkitekt i prosjektorganisasjonen? 

RA: Jeg hadde en annen rolle og påvirkningsmulighet enn som engasjert rådgiver. Viktigheten av arkitektkompetanse under programmeringen kan vanskelig overdrives. Mye blir annerledes når man kjenner de arkitektoniske mulighetene og begrensningene mens programmeringen foregår. 

– Sykehusprosjektet skulle foregå over mange år, og gruppen FRISK som vant prosjektet (Niels Torp, Nordic, Pål Kavli) ble engasjert til deler av første byggetrinn, de øvrige måtte ut på delkonkurranser. Jeg hadde ansvar for eller bidro i de fleste konkurransene som involverte formgivere. Den første var engasjering av landskapsarkitekt Asplan Viak som ble gjennomgående og organisert direkte under byggherre. 

– Min rolle og arbeidsoppgavene i organisasjonen endret seg hele tiden etter hvilken fase prosjektet var i, men hovedfokus var hele tiden å sørge for at prosjektets grunnkvaliteter og visjonen ble holdt i hevd, gjennom ulike faser, arkitektgrupperinger, utskiftning av prosjektledere, entreprenører, kontraktsmodeller. Ble arkitektrollen for eksempel i en totalentreprise for svak i forhold til entreprenør måtte jeg be prosjektleder om kompenserende tiltak for å gi arkitekten nødvendige midler og spillerom til å få realisert prosjektets kvaliteter. 

Fra pasientfokus til pasientperspektiv

BGE: Pasientens behov stod i sentrum i utviklingen av St. Olavs. «Pasientfokus» er gjerne noe som nevnes i visjonsdokumenter, men gjennom prosjektutviklingen er det mange behov som skal ivaretas, blant annet økonomi, tekniske forhold og drift. Så ender det ofte med kompromisser og at pasientbehovene likevel kommer litt lenger bak i prioriteringene. Hvordan jobbet dere med dette? 

RA: Sykehusets struktur og rom hadde «arbeidsplassen» som utgangspunkt, og i mindre grad rom for behandling og tilfriskning. Jeg så det som min oppgave å forstå og inspirere til mer vekt på de kvalitetene som var bra for pasienten, det vil si gode og avslappende oppholdskvaliteter med avgrensning av det private rom. 

– Det var ikke enkelt å få kommunisert at et pasientfokusert sykehus kan være noe ganske annet enn et arbeids- og ansattorientert sykehus med tanke på arkitektoniske løsninger. Mangelen på relevante løsninger viser seg på alle designnivå, men er mest påtrengende i de nære omgivelser der pasienter oppholder seg og får behandling. Som pasient har man et uttalt behov for ro og privatliv, det vil si mulighet for relevant avgrensning av et personlig rom. Dette var vanskelig å kommunisere, alle mente deres løsninger var pasientfokusert, det var som å adressere et blindpunkt. 

– På seminaret som prosjektorganisasjonen hadde på Røros laget jeg et foredrag om de planlagte formveilederne for prosjektet, og kalte foredraget «fra pasientfokus til pasientperspektiv». Som avslutning på foredraget gikk vi fra seminarrom til direktørens hotellrom og alle i organisasjonen måtte inn og ligge i sengen og trekke for forhenget og merke forskjellen på å ha sitt eget rom og ikke ha sitt eget rom. 

BGE: Det å skape en felles forståelse for hva pasientperspektivet innebærer krever kontinuitet på tvers i ulike faser og med ulike deler av prosjektet. Hvordan jobbet du med det? 

RA: Vi utviklet et rammeverk som kunne ivareta kvalitetene som allerede lå i prosjektet. Jeg jobba jo tett sammen med Marte [Lauvsnes], som er sykepleierutdannet. Hun hadde akkurat samme målsetning med pasientfokus, og hun kunne masse om det, for hun hadde jo jobba i sykehus i 20 år. Og så deltok jeg i arbeidet med regulerings- og delreguleringsplaner, og der fikk vi jo festa noen av prinsippene, sånn som gaterom og grøntarealer og ubebygde arealer i hvert kvartal, som var viktig for strukturen. Dette for å sikre at de ikke bare ble bygd sammen og strukturen og romflyten ble ødelagt.

– Altså, mange prosjekter blir så endret etter konkurransen at konseptet blir et helt ugjenkjennelig. Så organiserte jeg arbeidet med utvikling av helhetsplaner og formveiledere for ulike designnivå – landskap, bygg, interiør – og hadde ansvar for kunstnerisk utsmykking. Jeg ledet og deltok også i tverrfaglige delstudier av noen av sykehusets områder med spesiell interesse for pasientfokus; sengeområder, fødeavdeling og intensivplasser. Jeg arbeidet tett sammen med sykehusplanleggerne der de fleste hadde klinisk bakgrunn, og sammen med arkitektene påvirket vi utviklingen av «pasientorienterte løsninger».

Brukermedvirkning i sykehusprosjekter

BGE: Hvordan jobbet dere med brukermedvirkningen underveis i prosjektet? 

RA: Det er to hovedgrunner til at man har brukermedvirkning. Det ene er organisasjonsdemokratiet og prinsippet om medbestemmelse. Og det andre er å samle nødvendig kunnskap om det man skal prosjektere på de ulike designnivå. Og de to tingene, de har lett for å blande seg på en veldig uhensiktsmessig måte, der det er de brukerne som har mest makt som får påvirke, ikke nødvendigvis de som kan mest om, eller har den rette kunnskapen om det vi skal utforme. Jeg er veldig opptatt av at man er oppmerksom på dette i programmeringen, og var opptatt av å få pasienten i tale. Det er jo veldig mye informasjon som en pasient ikke gir fra seg når de er pasienter på sykehuset. De møter jo personalet der i en krisesituasjon, ofte. Det viste seg at ved å etablere forum der pasienten er likeverdig, kommer det mer, og noen ganger helt annen, informasjon på bordet med hensyn til deres behov. Så det å etablere rom der de forskjellige perspektivene likeverdig kan komme til orde, var viktig. Og så må det verifiseres, selvfølgelig, resultat og løsning, etterpå. Arkitekten bærer et stort ansvar i å forklare brukerne konsekvensene av de valgene man gjør underveis. Så vidt jeg vet er St. Olavs Hospital det første offentlige sykehusprosjekt i Norge med formalisert pasientmedvirkning i alle ledd av prosessen. Pasientmedvirkningen bidro blant annet til at enerom ble en gjennomgående løsning, noe som var nytt i offentlige sykehus for 25 år siden. 

BGE: Det må jo ha vært mye diskusjoner rundt dette med enerom, rundt arealbruk, kapasitet, logistikk. Én ting er pasientperspektivet, men hvordan fikk dere gjennom enerom som prinsipp? 

RA: Det var kontroversielt. På den tiden hadde sykehus stort sett 4-sengsrom. Sammen med arkitekt Helge Myking, som var inne tidlig i prosjektet, gjorde vi en øvelse og fant at når du har bare enerom, så er det flere rom du ikke trenger. Du kan både undersøke pasienten, ha samtaler og ha pårørende på samme rom, og man slipper å flytte på pasienten. Siden det er en universitetsklinikk var det dessuten noe ekstra areal fordi det foregår undervisning der, og undervisningen kan også foregå uten å flytte pasienten.

BGE: Så utviklet dere det såkalte «sengetunet»?

RA: Enerom og sengetun er to sider av samme sak, en løsning som skal forbedre forholdene både for pasienter og personale. Enerommet er den opplevelsesmessige tryggheten for pasienten, men tilgangen på personale, og korte gangavstander, er jo like viktig. Den løsningen vi fant var å lage kompakte «tun» av enerom, der du bare kunne ha døra åpen og så hadde du kontakt med personalet på arbeidsstasjonen i midten. Idealet her var blant annet hentet fra Planetree-modellen og deres «clusters». Nå blir ofte enerom dessverre ikke kombinert med sengetun. Det blir som hotellkorridorer med lange gangavstander for personalet, og man mister viktige deler av konseptet. Altså, korte gangavstander og god tilgang på personale er jo like viktig.

Bruk av miljøpsykologi

BGE: Kan du si noe om hvordan dere brukte kunnskap fra miljøpsykologi i prosjektet?

RA: Jeg opplevde status quo innen sykehusbygging som grunnleggende feil med tanke på pasientorienterte løsninger, men manglet begreper for å bygge bro til programmeringen. Én ting var å kommunisere viktigheten av å få grunnleggende arkitektoniske kvaliteter inn i sykehuset, slik som daglys og utsikt, orienteringsmuligheter, gode rom og overflater. Her fikk jeg stor hjelp av min kollega professor Birgit Cold ved NTNU og hennes fag «Omgivelsesestetikk» som samlet forskning omkring arkitektonisk kvalitet og preferanser. Mye er hentet fra miljøpsykologien, men inkluderer også emner fra sosialantropologi og sosiologi, hjerneforskning, persepsjonspsykologi, nevropsykologi, nevrofenomenologi, estetisk/kunst teori og filosofi. 

– Roger Ulrich og hans evidensbaserte arkitekturforskning var også kjempeviktig for å identifisere og kvantifisere virkningen av arkitektoniske kvaliteter som daglys, utsikt og kunst for pasienters - og personalets - helse. Ved å måle virkningen på områder som liggetid, bruk av smertestillende, oppkall til personale, generell tilfriskning og opplevd velvære, gjorde han forskningsfunn som ikke kom frem av spørreundersøkelser. Pasienter og personale var altså ikke bevisst hvordan omgivelsene virket på dem.

– Min erfaring var at mye av arkitekturens påvirkning går under radaren og er ubevisst, vi tenker ikke på hvordan det ser ut for eksempel på en fødestue eller et behandlingsrom, men det påvirker oss likevel på en ubevisst måte. Føler vi oss velkommen, er vi trygge, har vi lov å være  er? Bygger estetikken opp om dynamikk og stress eller er det rolig og avslappet? Hvem gir rommet autoritet og trygghet til? 

BGE: Du er opptatt av relasjonen mellom kropp og rom?

RA: Et seminar om en terapeutisk metode kalt kroppsdynamisk analyse som var utviklet i Danmark gav meg en aha-opplevelse i forhold til hvordan vi mennesker inntar rommet og lager avgrensninger for å føle trygghet og velvære. Kontroll over egne grenser er et avgjørende begrep innen miljøpsykologien, og jeg etablerte en pedagogikk der jeg lånte begreper herfra for å forklare betydningen av å etablere nødvendige grenser for pasienter og ansatte i sykehuset. Alle mennesker har et grunnleggende behov for å kontrollere og ikke være hjelpeløst overgitt til omgivelsene uten mulighet for avgrensning og beskyttelse, feil temperatur, støy, dårlig lukt, andres privatliv. Jeg synes for eksempel diskusjonen om kontorløsninger mangler noe av denne kunnskapen. 

BGE: Birgit Cold var en pioner innen miljøpsykologi i norsk sammenheng, og samarbeidet tett med sosialpsykolog og professor ved NTNU, Arnulf Kolstad. Hvordan var samarbeidet med Birgit? 

RA: Hun var jo en fantastisk brobygger og åpnet virkelig arkitektfaget mot andre kunnskapsfelt. Jeg mener hun har kartlagt et felt som manglet. Miljøpsykologien er en ganske stor del av det, men hun peker jo også, som tidligere nevnt, inn mot flere emner som har viktig kunnskap å bidra med for vår forståelse av hvordan arkitekturen og de fysiske omgivelsene virker på oss. Hun hjalp meg konkret ved å lese formveilederne og å finne aktuelle forskningsreferanser.

En kvinnelig tilnærming?

Ragnhild ble involvert i sykehusprosjektet mens hun var gravid med sitt andre barn og etter at hun hadde hatt et fem ukers opphold på sykehuset med sitt første barn, som var for tidlig født. Hun forteller at det sjokkartede møtet med det nedslitte og triste sykehuset i Trondheim ga en sterk motivasjon for å jobbe frem et pasientfokusert sykehus. Kjønnsdimensjonen i arkitektfaget er et interessant, men vanskelig tema.

Flere mener at kjønnsdiskusjon i arkitektfaget enten er upassende eller irrelevant, som Arkitetur-redaktør Gaute Brochmann skriver i et essay i forbindelse med Nasjonalmuseets utstillingen av Kari Nissen Brodtkorbs livsverk. Han påpeker likevel at det finnes noe Brodtkorb selv anser som «en mer feminin tilnærming basert på empati, omsorg og kroppslig erfaring.» 

BGE: Kunsthistoriker Wenche Findal, som i boka "Mindretallets mangfold" har skrevet om kvinner i norsk arkitekturhistorie, mener å se at kvinner registrerer menneskelige behov på en annen måte enn menn gjør, og at vi kanskje oftere enn menn setter brukeren i sentrum. Er det sånn at siden vi blir gravide, føder og ammer - kanskje oftere er påvirket av hormonelle svingninger og i kontakt med egne behov og egen sårbarhet - også lettere vil være interessert i andres behov og andres sårbarhet? 

RA: Diskusjonen omkring kjønn, egenskaper og identitet er et minebelagt felt. Men biologisk får kvinner og menn to veldig forskjellige kjemiske hormoncoctails som uten tvil påvirker vår personlighet. Men det vil ikke si at vi er hjelpeløst overlatt til den dimensjonen. 

BGE: Det kan fort bli litt svart-hvitt? Det kan være like store forskjeller innad i kjønnene som mellom dem? 

RA: En balansert person har kontakt med både kvinnelige og mannlige egenskaper, og da blir ikke grensene mellom mann og kvinne så absolutte, selv om det biologisk- kjemisk er klare forskjeller. Jeg har virkelig fått mye ut av å studere Jungs utlegning om arketyper, det positive og negative mannlige og kvinnelige. Utgangspunktet er det samme som i Taoismen, helheten, Tao kan deles i Yin og Yang. Målet er et system i balanse der begge egenskaper gjensidig beriker hverandre, og både kvinner og menn har tilgang til begge deler. En analogi som beskriver forskjellen på kvinnelig og mannlig bruk av energi, kan ta utgangspunkt i behandling av egg. Det kan knuses, vi tilfører sterk varme over kort tid og lager speilegg. Dette kan sees som mannlig bruk av energi. En kvinnelig kan være at vi tilfører svak varme over lang tid og kan ruge ut en kylling!

– Feil energibruk fører til spill og lidelse. Noen ganger er det bruk for rask avklaring – andre ganger trengs tid, empati, tålmodighet og evne til å romme flere perspektiver samtidig. Det mannlige splitter opp og analyserer, er logisk og lineært, det kvinnelige setter sammen, syntetiserer, samler og er syklisk. Arkitekturfaget er i seg selv både mannlig analyserende og kvinnelig og syntetiserende, det samler og transenderer mange ulike interesser og fagfelt. I et jungiansk perspektiv finnes det kvinnelige og mannlige i både positiv og negativ utgave. En undertrykt kvinnelighet blir kvelende, intrikat, uklar og passivt manipulerende. Negativ mannlighet blir utfarende, destruktiv og ødeleggende. 

BGE: Interessant. Det er altså ikke så skarpe skiller, begge kjønn har tilgang til både «mannlige» og «kvinnelige» egenskaper. Poenget er å finne balansen. Det kan virke som vi lever i en tid med mye negativ mannlighet … 

RA: Det har blitt klart for meg at det kvinnelige prinsipp ikke er særlig verdsatt i vår kultur og i moderne arkitektur. Vi lever i en verden som utforsker og utnytter langt over evne, med kortsiktighet, overproduksjon, fokus på alt vi ikke trenger, og alt for høyt tempo. Det er skrikende behov for det langsiktig bærekraftige, ivaretagelse av liv, helhet, sans for det langsomme og sykliske. Det kvinnelige er i underskudd i forhold til helheten, og det har jeg gjerne villet arbeide for å rette opp på. 

Nyskapende og inkluderende

Ragnhild Aslaksen og menneskene bak St. Olavs hospital behandlet ikke brukerne som en abstrakt størrelse, men som mennesker med kroppslige og følelsesmessige behov som ikke lar seg fange eller formidle i tabeller eller enkle regnestykker. Med fagkunnskap, dedikasjon, kreativitet – og ikke minst riktig mandat – skapte Ragnhild forståelse for disse dimensjonene, og sikret kontinuitet og helhet i sykehusutviklingen gjennom de over 15 årene sykehusprosjektet varte.

Tilnærmingen skapte grunnlag for nyskapende og inkluderende sykehusløsninger, og ble i 2014 belønnet med DOGAs innovasjonspris for universell utforming. 

Samtidig har sykehuset blitt mer enn et sted for spesialisert medisinsk pasientbehandling. Gjennom visjonære politiske vedtak, god planlegging og en prosjektorganisasjon som evnet å ivareta helhetsperspektivet gjennom et mangfold av bidragsytere, har prosjektet bidratt til å skape en ny, levende bydel. Dette sikret Trondheim Kommunal- og moderniseringsdepartementets pris for landets mest attraktive by i 2015.

I sin omtale av St. Olavs hospital i Arkitektur N året etter, løftet Erling Dokk Holm nettopp frem de sterke bykvalitetene. Han peker på at den store kvaliteten ikke ligger i bygninger som er «unike, visuelt utagerende og oppsiktsvekkende», men at arkitektene har klart å forene de tekniske og medisinsk-faglige kravene med gode byplanidealer.