Spikke, sage, lime, banke

- Vanskelig å forstå hverandre

Etter noen år som ren håndverker, havnet Støwer på Bergen Arkitekthøgskole. 

– Og der var jeg ikke den eneste med håndverkerbakgrunn. Det er jo en veldig praktisk orientert skole, med grove lokaler, som oppfordrer til 1:1-arbeid. Og jeg kunne komme inn med generell studiekompetanse. Her møtte jeg flere andre som hadde interesse for begge fagene.

Han har tro på effekten av å øke samarbeidet mellom arkitektutdanningen og tømrer- og håndverksfagene i yrkesskolen.

– Avstanden gjør det vanskelig å forstå hverandre. Det er en fordel å snakke begge «språk», å kunne zoome inn og ut. Når jeg lager bestillingstegninger, for eksempel, kan jeg høre fra en blikkenslager at de ser at tegningene er laget av noen som vet hvordan metallet kan bøyes, vet hva som skal skje i neste steg, i utførelsen. All slik gjensidig forståelse skaper mer tillit.

– Men jeg vil også si at jeg syns det er imponerende hva mange rene arkitektkontor får til håndverksmessig, uten den bakgrunnen. Så praktisk bakgrunn er ikke avgjørende, sier Støwer. 

Ut mot havet

En av medstudentene på BAS som delte Støwers håndverksinteresse og -bakgrunn var Espen Folgerø, og etter endt utdannelse jobbet de sammen med Marina Bauer og Mari Myklebust i to år i Opaform. 

– Der ble det mer arkitektarbeid enn bygging, men vi hadde jo etter hvert en del muligheter til å utføre også. Og da kjente jeg hvor godt jeg trivdes med å gjøre det praktiske arbeidet, at jeg ville gjøre mer av det.

I tillegg lengtet Støwer hjemover til Trondheim, og slik ble egen praksis født. 

– Men jeg tok med meg måter å jobbe på som jeg lærte i Opaform, og et fokus på robusthet og kort vei fra råmaterialer til ferdig resultat, sier han.

Mange av prosjektene han jobber med er tilknyttet kystlandskapet. Det høres nesten ut som han tilbringer mesteparten av arbeidstiden i skjærgården. 

– Jeg har jobbet med en del naust, for eksempel. Det er veldig gøy, fordi du står litt friere med tanke på utførelse enn du gjør med en enebolig med mange tekniske krav. Det håndverksmessige er mer givende med en enklere typologi. Når du jobber i distriktet er det ganske tillitsbasert også, og du får kontaktpersoner i kommunene som gjør deg tryggere i søknadsprosesser. Også er det ofte mulig å få flere oppdrag i samme vågen – har du gjort ett byggeprosjekt, så kan det være flere som satser på deg fordi du gjorde en fin jobb hos naboen. Og de ville kanskje ikke hyrt arkitekt egentlig, sier han. 

– Hva får de på kjøpet da, sammenlignet med å hyre inn en tømrer? 

– Jeg kan komme med forslag, i form av skisser, som de ofte ikke har spurt etter. Hehe. Men jeg mener forslagene kan tilføre noe mer. Jeg har en vilje til å lage noe nytt og litt spennende, og det kan skje på byggeplassen. En håndverker gjør en skikkelig jobb og er grundig, men tenker kanskje ikke så mye rundt form, materialer og hva som skaper gode rom inne og ute. Som arkitekt kan du lese forholdet til omliggende bygningsmiljø og velge løsninger i 1:1 på stedet, som også kan finjusteres og endres der og da. Jeg bygger ofte direkte utifra skissegrunnlag, uten arbeidstegninger, og det gir en lavere sluttkostnad for oppdragsgiver.

«Hus må tåle å stå ute om natta»

Tilpasning til tomt og landskap og rehabiliteringsprosjekter er noe av det mest givende å jobbe med, forteller Støwer. 

– Jeg liker å tilføre nye ting til eksisterende bygg. Da dukker det opp detaljer som du ikke ville ha sett selv, og som du kan ta med deg videre i andre nybygg. Du kan lære om løsninger og teknikker som noen andre har brukt før deg, hvordan noe er skjøtet sammen for eksempel. Og hvis du ikke får tak i en bygningsdel, så kan du forenkle den, men på en helt ny måte. Det er et puslespill med mange ulike historiske lag.

Lokale løsninger, gjerne med lang historikk og tradisjoner, er ekstra fascinerende. Som at drivtømmer i brygger og rorbuer, impregnert av sjøvannet, tåler det salte og våte lokal klimaet ekstra godt. 

– Jeg synes det er interessant å hente erfaring og inspirasjon når jeg jobber ute i eksisterende bygningsmiljø. Hvordan ting er gjort og hvordan de er blitt etter mange års bruk. En trenger nødvendigvis ikke malmrik furu som kledning på en vindfull plass på kysten, men i et stille smau i Trondheim er det viktigere. BAS-grunnlegger Svein Hatløy sa at «hus må tåle å stå ute om natta». Det har jeg alltid med meg, sier Støwer.

Økt bevissthet om de negative sidene ved overforbruk av tre, betydningen av et mer bærekraftig skogbruk og tilhørende knapphet på gode materialer gjør også at man må skape gode, tilpassede løsninger, fremhever han.

– Før var man veldig opptatt av å bruke de beste materialene på riktig sted og dårligere materialer i deler som man enklere kunne skifte ut. Det er et godt prinsipp. Kledning er derimot noe som er lett utskiftbart og som egentlig bare er en beskyttelse, ikke sant. I dag er det overforbruk av malmfuru for eksempel i kledning. Ofte kunne et prosjekt vært løst med mer luft og tynnere materialer. Jeg gjør en del sånne forsøk. For eksempel kan du bruke den billigste sorten gran fra Byggmakker, legge den med glattsiden ut, med tynnere bord, og øke luftinga litt bak, så det rekker å tørke på veldig kort tid etter nedbør. Jeg prøvde det i et prosjekt. Nå er det gått 11 år og treverket er like hardt. Og det er ubehandlet.

Gi det videre

For Støwer er drømmesituasjonen å jobbe ca. 50/50 som arkitekt og håndverker. Arkitektarbeidet er i hovedsak lagt til vinterhalvåret, mens håndverksarbeidet foregår mest i sommerhalvåret. Ofte med musikk på øret – NRK Klassisk ved tegnepulten og Motorpsycho i verkstedet.

I dag er han på vei til en villa i dragestil på Jeløya, som trenger noen reparasjoner. Aller helst skulle han hatt et par kollegaer som ville jobbe med samme fordeling mellom arkitekt og utførende.

– Det hadde vært gøy å få gi noe av det jeg selv fikk i læra videre, å få være den personen for en annen som Kristiansen var for meg. Han tok seg jo veldig god tid til å lære meg opp. Jeg var heldig. Og kanskje var det enklere å være lærlingbedrift da enn det er nå. Men jeg tenker av og til på det.