Unge designere: – Vi må gå vår egen vei

Et nytt volum

– Det har vært et stort savn blant designere, at man plutselig ikke hadde noen internasjonale arenaer. Vi er avhengige av internasjonale samarbeid, for den norske industrien er for liten til at det blir nok jobb i Norge. De internasjonale arenaene gjør deg synlig både i inn- og utland, sier designer Kristine Bjaadal. 

Hun er en av flere designere som sparket i gang Volum på rekordtid før sommeren. Debututstillingen i sommer viste arbeider fra ti norske designere og kunsthåndverkere. Kontrasten til ferdigvareindustriens utstilling er stor

– Volum representerer en mer eksperimenterende side av bransjen. Bak initiativet står flere designere som i årevis jobbet med Norwegian Presence-utstillingene. Bjaadal jobbet de to siste årene for Doga som ekstern prosjektkoordinator. 

Norwegian Presence oppstod som et samarbeid mellom Norwegian Crafts, Norwegian Icons, designkollektivet Klubben og Jotun, og ble første gang arrangert i 2015, etter initiativ fra Norwegian Crafts, med støtte fra blant andre Utenriksdepartementet og Innovasjon Norge. Klubben for norske formgivere ble startet i 2011 av Victoria Günzler, Sara Polmar og Sverre Uhnger, og arrangerte flere store utstillinger. Alle medlemmer i Klubben var norske designere og formgivere. Bjaadal er en av dem. 

– Doga kom inn i arbeidet med Norwegian Presence etter hvert, først med hjelp med presse, og deretter med prosjektledelse, forklarer Bjaadal.

Men så sa samarbeidet stopp. Eksportsatsing var ikke lenger del av Dogas mandat.

– Men vi var flere som tenkte som så: i stedet for å sitte og være fortvilte over at Norwegian Presence ikke finnes lenger, kan vi ikke bruke den samme energien til å skape noe annet? sier Bjaadal.

«Ikke vårt mandat»

I år feirer Doga seg selv, i anledning Doga-merkets 60-årsjubileum. Dette markeres gjennom året med blant annet debattkvelder, og i april var det norsk møbelindustri som skulle under lupen. Og den kvelden var det som om noe lå og ulmet. På spørsmål om hva Doga-merket har betydd for ham, svarte designer Torbjørn Anderssen, som sammen med Espen Voll har mottatt merket flere ganger, at han ikke visste om det hadde betydd så veldig mye.

I løpet av kvelden ytret designere som Jonas Stokke og Anna Maria Øfstedal Eng frustrasjon over Dogas manglende evne til å hjelpe unge norske designere i gang og etterlyste mer konkrete og relevante tiltak som ville komme designerne til gode.

Etter at Doga ble til gjennom en sammenslåing av Norsk Form og Norsk Designråd i 2014, har det stadig blitt reist spørsmål om hvilken rolle stiftelsen egentlig skal ha. I jubileumsåret har kritikken tilspisset seg.

«Det er ikke vårt mandat», svarer administrerende direktør Tor Inge Hjemdal hver gang Doga får kritikk for noe de ikke gjør, som å opprette og forvalte stipendordninger eller arrangere internasjonale utstillinger. Arkitekt Ida Messel skrev i sommer i Nordisk revy for arkitektur at «Doga har designet bort seg selv». Designer Andreas Engesvik har tidligere uttalt til Arkitektur at han tror Doga er på vei ut bakdøra og inn i Innovasjon Norge.

Spørsmålet brer seg: Hva er egentlig mandatet til Doga?

- Monner for lite

– Når Doga sier at de ikke skal hjelpe designere, mens regjeringen sier at de skal øke eksporten innen ferdigvareindustrien, så sitter vi jo der og lurer på hvordan de skal få til det. Og til slutt er det fristende å rope høyt. Nyutdannede designere blir så vidt anerkjent og får betalt før de må kaste inn håndkleet. Derfor trenger vi en egen fagorganisasjon, som er nysgjerrig og frampå, sier designer Anna Maria Øfstedal Eng. 

Hun bedyrer at hun er takknemlig for alle midler hun mottar, men at det monner for lite. 

– Det som finnes av støtteordninger, som Dogas og Utenriksdepartements Stikk-ordning, er så lite, men den eneste lille støtten vi har. Og Dogas DIP-midler går som regel til eksisterende industri. Som fersk designer går alle pengene du har tilegnet deg gjennom frilansjobb til verksted, prototyper og utstillinger. Du investerer alt tilbake til firmaet, og du tar sjeldent ut lønn, så få har råd til å investere i egen leilighet lenger, sier hun. 

I likhet med mange andre norske designere stiller Eng spørsmålstegn ved Dogas pengebruk og hva som egentlig kommer ut av det. 

– Det jeg tror mange designere sitter og føler på, er om pengene Doga sier de bruker på design faktisk kommer faget til gode. For oss ute i feltet kommer det noen små drypp, mens de store satsingene ser ut til å forsvinne inn i systemet. Det er fint med visjoner og rapporter, men jeg etterlyser en tydeligere kobling mellom ressursene og faktiske arbeidsvilkår, stipender og langsiktig utvikling for norske designere med norsk industri, sier Eng. 

Om man som designer kunne søke om produksjonsstøtte og få materialutgifter dekket, så ville bare det gjøre mye mulig for både enkeltdesignere, designbransjen og norsk industri generelt, som igjen ville gitt penger inn i norsk økonomi og verdiskaping til landet, mener hun. 

– Det er ikke så komplisert egentlig. Tar man ikke vare på designerne, så blir det ingen norsk ferdigvareindustri. Det ser det ikke ut til at Doga eller Norsk industri forstår, så vi må gå vår egen vei. 

- Faller mellom flere stoler

Hvorfor har ikke norske designere organisert seg før? Kristine Bjaadal tror det handler mye om hvordan designere blir lønnet. 

– Det skyldes i stor grad royaltymodellen, som du ikke finner hos arkitekter, grafiske designere eller fotografer. Vi jobber ganske likt kreativt som dem, men modellen for hvordan vi får betalt for jobben vi gjør er helt annerledes. Du investerer masse egentid i det kreative arbeidet og håper at noen vil like det og at det kan selges. Mange utøvere innen kunstformer som billedkunst eller litteratur kan søke arbeidsstipend, men vi kan ikke det heller. Vi blir ikke definert som kunstnere fordi det ferdige resultatet er et kommersielt produkt, men arbeidsprosessen er veldig lik den kunstneriske, sier Bjaadal. 

– Selv om mange absolutt ser behovet for en bransjeorganisasjon, og at dette på sikt kunne gjort vilkårene bedre, er det vanskelig å finne tid og samle krefter til å organisere seg når all ledig tid går med på å stable egen firmaøkonomi på beina, sier hun. 

Den observante leser vil kanskje på dette tidspunktet innvende, «men hva med NIL, er ikke de en organisasjon for norske møbeldesignere da?». Og det er de jo, på papiret. Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening er det fulle navnet. Men ifølge norske designere, har NIL hverken økonomiske eller faglige muskler nok til å arbeide for deres gruppe. 

– Man faller mellom flere stoler. Dogas mandat er ikke å være en medlemsorganisasjon eller en fagforening. NIL skal på papiret være en organisasjon for møbeldesignere, men jeg har opplevd selv at de ikke forstår vår del av bransjen godt nok og mitt inntrykk er at det derfor er veldig få møbeldesignere som er medlem av NIL, men mindre de også jobber med interiør, sier Bjaadal. 

Hun mener en viktig oppgave for en bransjeorganisasjon vil være å måle og synliggjøre verdiskapningen som uavhengige designere bidrar til, slik at man har konkrete tall å bruke i fagpolitisk arbeid.

På bena på rekordtid

Tilbake til København og Volum. Ideen startet rundt et middagsbord i vår hvor en gruppe samarbeidspartnere for den første utstillingen feiret tiårsjubileet til Norwegian Presence. Under middagen kom det fram fra kuratorene Kråkvik & D’Orazio at utstillingsplattformen Other Circle kunne tilby utstillingslokale under 3 Days of Design.

Et par dager senere ble det holdt et møte mellom Jannicke Kråkvik, Sara Polmar, Sverre Uhnger, Poppy Lawman og Kristine Bjaadal hvor et mulig utstillingsprosjekt ble diskutert og prosjektgruppen ble etablert. Møtet ble holdt fredag 9. mai, søknaden utarbeidet gjennom helgen og sendt til UD på mandagen, som innvilget søknaden på onsdagen. 

– Det setter vi så stor pris på, for det viser at UD også ser viktigheten av slike utstillinger. Søknaden var kjærkommen fra deres side. De ser at det er viktig å løfte fram flere sider av bransjen. Så da ryddet vi kalenderne og kjørte på, med kun seks uker til utstillingsåpning.

Bjaadal tok rollen som prosjektleder. Omhu stod for utstillingsdesign. Kråkvik & D’Orazio ledet kurateringen. Volum hadde åpen utlysning på Instagram, og fikk inn søknader fra over 50 søkere, cirka 60 arbeider totalt. 

– Det måtte være ferdige arbeider, eksisterende prototyper, og det skulle ikke være vist for mye fra før. Vi ga en veldig kort søknadsfrist, så i tillegg til bidragene vi fikk inn, fikk vi også mange eposter fra folk som ikke hadde mulighet til å søke, men bare ville heie og si at de gjerne søker hvis anledningen kommer igjen. Så vi fikk bekreftet at det er et behov der ute. 

Ti arbeider ble valgt ut, og gruppen forsøkte å velge en bredde i objektene, forteller Bjaadal. 

– Mange av bidragene ligger et eller annet sted mellom kunsthåndverk og industridesign. Noen av prototypene er ganske produksjonsklare, mens andre ting er mer unikater og ligger midt mellom. Vi ville vise en bredde i feltet, og tok med noen som har vært med i gamet en stund og noen man kanskje ikke har hørt om før, forteller hun.  

- Kommer norsk produksjon til gode

– Hvordan var responsen? 

– Veldig god! Flere av utstillerne har fått veldig bra leads. Det er for tidlig å si noe om hvor det leder, men det virker som det har kommet helt konkrete samarbeidsmuligheter ut av det også. Vi fikk også en del presse, blant annet fra Dezeen-redaktør Amy Frearson, som trakk fram Volum som en av sine fem anbefalinger under festivalen.

– Fikk dere besøk av norske bransjefolk? 

– Det gjorde vi. Vi fikk overveldende positiv respons fra de fleste i bransjen, med unntak av noen representanter fra Norsk industri og Innovasjon Norge. Vi ble fortalt at de ikke så behovet for disse utstillingene. Og det har jeg dessverre opplevd før også, at Norsk industri er negative til den typen initiativer som jeg representerer. Det er veldig synd, for jeg mener at selv om vi har forskjellige målgrupper og mål, så har vi det samme overordnede målet: å fremme norsk designbransje og styrke bildet av Norge som en design-nasjon, sier Bjaadal, og legger til:

– Jeg er enormt glad for at UD forstår hensikten og ser verdien av slike initiativer og skulle ønske at Norsk industri kunne gjøre det samme.

Hun tror de ulike partene vil ha godt av å støtte hverandre og dra i samme retning. 

– Vi blir møtt med utsagn som at «å støtte norske designere skaper ikke arbeidsplasser i Norge, det er penger ut av vinduet». At det min del av bransjen representerer ikke skaper jobber. Jeg vil heller si at vi jobber med ulike virkemidler mot ulike målgrupper, men begge deler er med på å styrke den norske designindustrien. Jeg tror absolutt den jobben vi gjør kommer norsk produksjon til gode. Selv om initiativer som Volum ikke umiddelbart gir mange nye arbeidsplasser i Norge, så bidrar det med verdiskapning på sikt. Og det er ikke så mye penger vi trenger for å stable det på bena heller! 

Trenger begge deler

Designer Jonas Stokke mener også at norsk design har godt av å være representert under bransjefestivaler med både en utstilling som Volum og et konsept som Inside Norway.

– De to utstillingene representerer to ulike ytterpunkter i bransjen, den ene er en spydspiss for det kulturelle, den andre handler om salg og distribusjon. Vi kan helt klart bli mye flinkere til å samles og spille hverandre gode. En utstilling som Volum kunne aldri skjedd i regi av Norsk industri, for de skal være noe annet. Jeg ser ikke på de to delene som i konflikt, for det er viktig at vi både utforsker kulturelle grenser og arbeider kommersielt, sier Stokke.

Han syns det er synd at eksisterende bransjeorganisasjoner ikke lenger kan bidra til å løfte en designplattform som Volum, men applauderer initiativet om å få det på bena selv. 

– Doga klarer ikke å få internasjonalisering på agendaen. Det viser nok en gang at Doga er mer et hinder enn en fasilitator, sier Stokke. 

Øfstedal Eng mener Norsk industri ikke forstod hensikten med Volum-utstillingen.

– Den yngre generasjonen eksperimenterer mer. Produsentene legger merke til det, internasjonal presse også, men den norske industrien forstår det ikke. Styrene i organisasjonene evner ikke å forstå samtiden og henger ikke med den yngre generasjonen. Sånn har det alltid vært, og det skaper ikke innovasjon, sier Øfstedal Eng. 

Viktigst med kommersielle produkter

Arkitektur henvender seg derfor til en av «bransjedinosaurene», leder i Designindustrien hos Norsk industri, Egil Sundet.

– Er det behov for et generasjonsskifte? 

– Bransjeforeningen ble etablert i 1909 og er sånn sett gammel, dog ikke som dinosaurene. Bedriftene – medlemmene – velger styre for foreningen som bestemmer strategiplan og viktige satsninger, og det er også de som finansierer bransjeforeningen og satsningene. Det er bred enighet om at industrien vår må mer ut på eksportmarkedene, samtidig som vi jobber hardt for å få bedre rammevilkår for investeringer, eksport og noen andre målretta satsinger slik som designstipendet, som nettopp kommer ut fra ønsket og behovet for etterveksten av unge designere. Heldigvis er det mange dyktige designere i Norge, både unge og etablerte, sier Sundet. 

Han opplever at det er et godt samarbeid mellom industrien og designerne. På spørsmål om han besøkte Volum-utstillingen og hva han tenkte om den, svarer han at han var på en runde med ambassaden, Utenriksdepartementet, Innovasjon Norge, Nasjonalt Eksportråd og LOforbundet Styrke. Sammen besøkte de «nesten alle norske utstillere» for å se det brede spekteret. 

– Volum 00-utstillingen var en av mange fine norske utstillere, sier Sundet.

– Hva tenker du om at Volum-arrangørene opplevde at Designindustrien ikke forstod poenget med utstillingen, at det er to ulike måter å jobbe for samme mål?

– Det er viktig at norsk design blir mer kjent i eksportmarkedene, og skal en få en langsiktig vekst skjer dette gjennom salg av produkter i markedene. Det er derfor viktig at hovedinntrykket av norsk designindustri er på kommersielle produkter, sier Sundet.

– Norske designere ytrer bekymring for at hvis ingen tar vare på yngre designere, så blir det ingen norsk industri. Hva gjør dere for å ta vare på unge og nyutdannede norske designere og videreføre bransjen? 

– For det første arbeider mange av medlemsbedriftene med både unge og etablerte designere, og flere er også fast ansatt i bedriftenes utviklingsavdelinger. Vi tar aktivt kontakt med designutdanningene i Norge og deltar med foredrag og informasjon om industrien, og vi ønsker en mer kommersiell orientering i utdanningen. Vi har siden slutten av 1960-tallet tilbudt designstipend. Hensikten er å bidra til mer designkompetanse i industrien og kunnskap og forståelse for designerne. Det har dessverre vært få søkere foruten en av skolene. Vi ser på en endring av ordningen nå, sier Sundet. 

- Har ikke ansvaret for eksport lenger

Da ideen om egen fagorganisasjon ble trukket fram under paneldebatten på Doga i april, var det Dogas Cecilie Molvær Jørgensen som var ordstyrer.

Jørgensen ga uttrykk for å ønske en slik organisasjon velkommen, som et supplement til Dogas arbeid. Hun mener det hersker mange misforståelser om hva Doga er. 

– Noen ønsker at Doga er som Kulturdirektoratet, som har stipendordninger for enkeltutøvere innen kunstfagene. Andre ønsker at vi er en fagorganisasjon, som gir juridisk hjelp og jobber for medlemmenes interesser. Andre igjen har hatt et ønske om at Doga er en eksportaktør, som tar norsk design ut i verden og skaper internasjonal oppmerksomhet og blest rundt formgivere og merkevarer. Det siste har vi vært, men dette ansvaret er nå hos Innovasjon Norge gjennom Eksportsatsingen på design og vareproduksjon, forteller Jørgensen. 

– Om designerne organiserer seg, hva ville grenseoppgangen mot Doga være?

– Doga ønsker en sterk design- og arkitekturbransje. Vi vet hvor viktige designere og arkitekter er når det kommer til å skape verdi, for samfunn, økonomi og miljø, og vi støtter tiltak som bidrar til å styrke disse yrkesgruppene. Vi er derfor ubetinget positive til organisering. Vi tror på samarbeid. Vi tror ikke på et «enten–eller», men et «både–og». Vi ønsker å ha tett kontakt med bransjen, og vi er åpne for forslag til hvordan samarbeidet kan styrkes, sier Jørgensen. 

Hun forteller at Doga «veldig gjerne» skulle ha fortsatt med utenlandssatsinger.

– Både Norwegian Presence og tidligere 100 % Norway har vært store suksesser, som har kommet både enkeltutøvere og bransjen til gode. Fellesutstillingene har satt norsk design på kartet, og har år etter år blitt trukket frem blant de mest ettertraktede og etterspurte utstillingene på internasjonale arenaer. Dette har gitt oppdrag, erfaring og kompetanse til designerne, som igjen har tatt dette med seg hjem i samarbeid med norske industribedrifter. Dessverre for utstillerne – som da særlig har vært yngre formgivere i etableringsfasen – har våre oppdragsgivere avsluttet Dogas eksportoppdrag, sier Jørgensen.

Vet at fellesutstillinger funker

Nå er det i stedet Innovasjon Norge som forvalter eksportsatsingene, noe som Jørgensen mener kommer industribedriftene til gode, men i mindre grad den enkelte designer og designbyrå. 

– Doga vet at fellesutstillinger funker. Vi vet at feltet står sterkere sammen enn hver for seg. Men så lenge Doga ikke lenger har et eksportoppdrag, har vi heller ikke midler til å organisere internasjonale utstillinger. Det må sterkere krefter inn som ser verdien i disse tiltakene. Det gjør vi i Doga, men mandatet uteblir, forklarer hun. 

Jørgensen forteller at de jobbet «intenst» for å gi møbeldesigneren en større rolle i regjeringens Eksportsatsning på design og vareproduksjon, før denne ble lansert i 2024. 

– Noen ganger når vi frem hos oppdragsgiverne våre, andre ganger ikke, sier hun. 

At det i kjølvannet av Norwegian Presence har dukket opp et nytt initiativ, er hun veldig glad for. 

Vi synes det er fantastisk at enkeltutøvere engasjerer seg og får til et nytt initiativ når satsingen på Norwegian Presence nå er borte. Det heier vi skikkelig på og ønsker Volum – og alle andre bransjeinitierte tiltak – all mulig suksess, sier Jørgensen.