Et teoretisk paradigmeskifte: Arkitekter som etnografer

Et arkitektonisk paradigmeskifte

For Dell er teori derfor ikke et isolert område, men en «modus man må adoptere» for det han kaller «å gjøre praksis diskursiv». Med dette antar han et samspill mellom teori og praksis, der teori lar arkitektur perspektivisere, ramme inn og posisjonere praksisen.

Man kan hevde at teorien på feltet har gjennomgått et paradigmeskifte de siste 20 årene: Å flytte blikket mot det eksisterende og se på det med samme intensitet og omhu som ved design av en ny bygning. Dette innebar også et teoretisk skifte.  

 – I dag er dette allestedsnærværende i yrket: Å sette studiet og transformasjonen av det eksisterende i forgrunnen. Men den gang var det en ganske ny vri. Vi så tydelig at den teleologiske tilnærmingen til hvordan arkitekter tenker om fremgang og problemløsning var i ferd med å ta slutt.

Avsluttende eksamen i masterprogrammet skulle derfor ikke være et fantastisk design for en flott bro, et nytt supermuseum eller et olympisk stadion. I stedet skulle det være en eksisterende liten kiosk på hjørnet som du har studert grundig og forstått 1:1.

– Dette skapte mye konflikt. På den tiden var studentene så vant til å tegne nye ting at de ble litt deprimerte i starten av prosjektet, sier han.

Studentene jobbet med å realisere «Universitetet for nabolag» – hvor de fikk overta en forlatt bygning fra 1950-tallet å transformere. Prosjekt var en del av den internasjonale byggeutstillingen i Hamburg.

– Mange millioner ble brukt på å realisere nye bygninger til utstillingen, mens vi prøvde å gjøre denne gamle bygningen meningsfull. På den tiden syntes mange at det var en merkelig ting å gjøre innen arkitektur. Den såkalte «stjernearkitekturen» var på sitt høydepunkt, og den konvensjonelle troen var at stor arkitektur handlet om å designe spektakulære nye bygninger, forklarer Dell.

Den gamle bygningen gjennom hele mastergraden, og Dell beskriver at det var fantastisk å se hvordan den tidligere modernistiske ruinen eksploderte med liv etter fem år.

– Det var også fascinerende å se hvor lang tid det tar å transformere noe i stedet for å bygge noe nytt. Bare byggesøknaden til kommunen tok ett år, fordi vi ønsket å endre bruken av noe som allerede eksisterte, uten å vite hva som vil skje i bygningen og hvilke bruksområder den vil ha.

Problemet med denne tankegangen er at én løsning ofte fører til 25 nye problemer – tenk: klima, miljø, sosiale problemer.

– Helt siden renessansen hadde arkitekter sittet i sine studio avskåret fra empirisk virkelighet, og projisert en løsning som et «tabula rasa» i samfunnet. Vi ønsket å utfordre dette og bevege oss bort fra design mot utforskning som metode, men også som teori.

Et teoretisk grunnlag for dette skiftet handler om hvordan arkitekter og mennesker tenker om rom.

– Et rom kan ikke lenger tolkes som en tom, nøytral beholder hvor arkitekter kan projisere sine visjoner. I stedet leses rommet som en sosialt skapt gjenstand produsert av menneskelige handlinger.

Dell fremhever den marxistiske franske filosofen Henri Lefebvre (1901–1991), kjent for sin bok «Le Droit à la ville» (1968) – «Retten til byen».

– Det er lenge siden Lefebvre skrev om «produksjon av sosialt rom», men dette har blitt svært viktig i dagens arkitektur. Dette utfordrer oss arkitekter. Det er handlingene våre som er vårt medium – ikke bare arkitekttegningene.

Det som tiltrakk Dell til å ta jobben ved BAS, var nettopp at de alltid hadde en sterk tradisjon for å integrere 1:1-prosjekter i undervisningsplanen.

I den forstand kan man si at BAS allerede er langt fremme i å gjøre det alle nå ønsker å gjøre, forklarer han.  

– Gjennom sin vektlegging av Åpen Form-tenkning har BAS utviklet en spesifikk kunnskapsform og et pedagogisk rammeverk for å jobbe med arkitektur. Innenfor denne konteksten ser jeg det som min oppgave å styrke og posisjonere BAS-tilnærmingen ved å utvikle og opprettholde dens teoretiske grunnlag. For å implementere dette strukturelt i læreplanen har vi nå grunnlagt «Studio of Theory and History», som handler om romlig tenkning, kritisk medierefleksivitet, historie og det jeg kaller arkitektonisk epistemologi.

Arkitekter blir etnografer

Igjen trekker Dell paralleller til renessansen og hvordan arkitekter, ved å rette blikket mot det eksisterende, også skaper et brudd med den klassiske måten å tenke på tid.

– Helt siden renessansen har arkitekter basert sin makt på evnen til å projisere en visjon for fremtiden. De ønsker å vise at de vet og kan vise hvordan fremtiden vil se ut på et gitt sted. I motsetning til den visuelle kunstneren som tegnet noe som eksisterer, var renessansearkitekten forankret i evnen til å tegne visjoner om en fremtid, tegne de ennå ikke eksisterende bygningene.

Følgelig er overgangen mot å arbeide med det eksisterende i dagens arkitektur uløselig knyttet til, og strengt sammenvevd med, et epistemologisk skiftet i arkitekturen som handler om å reversere tidsvektorene, forklarer Dell.  

– I dag er det å være arkitekt først og fremst å lese og forstå hva et rom eller sted er i nåtiden, og hvorfor og hvordan det er blitt det det er.  

Han nevner det japanske studioet Atelier Bow-Wow og deres bidrag til Venezia-biennalen i 2018, «Architectural Ethnography». Atelier Bow-Wows er foregangsarbeid, mener Dell.

– Det er ikke lenger slik at arkitekter ber antropologer om å utføre studier og ta dem med til arkitektstudioet. Slik var det på 1970-tallet. Nå er det arkitektene selv som – inspirert og informert av etnografiske og/eller antropologiske metoder – forlater kontoret og dokumenterer hva som skjer på stedet.  

– Å observere er å ikke være fornøyd med å se og tegne. I stedet for å heve seg over tilfeldighetene – slik den moderne bevegelsen gjorde – eller overgi seg til dem – slik postmodernistene gjorde – står det nå noe annet på spill: Nemlig å utvikle måter å arbeide konstruktivt med tilfeldighetene til et gitt eksisterende sted.

Ingenting illustrerer dette bedre enn Atelier Bow Wows bok «Made in Tokyo», mener Dell. Boken organiserer tradisjonelle verktøy som isometrisk tegning, figurgrunnplan og fotografi rundt en typologi.

– Det som med et tradisjonelt blikk ville fremstå som uordnet, uformelt eller dysfunksjonelt – nemlig den urbane virkeligheten i Tokyos hverdagsarkitektur som urbane golfbaner, spaghetti-snackbarer, rom under og rundt motorveier – blir heller et strukturelt fremstilt som sammenfiltret hybriditet av velfungerende lag

– Å kombinere den nye romlige tenkningen med tradisjonelle arkitekters verktøy, som Atelier Bow Bow, ser jeg som en grunnleggende fremtidig oppgave for arkitektpraksis.  

Dell mener arkitekturen akkurat nå befinner seg i skjæringspunktet mellom avlæring og ny læring. Denne prosessen tvinges frem i en tid preget av «polykrise». Klimaendringer, migrasjon og økende sosial ulikhet må møtes av en annen måte å være arkitekt på.

– Det virker nå åpenbart at planetens tilstand forutsetter en enorm omveltning i den klassiske måten å tenke arkitektur på. Vi kan ikke fortsette å designe nye luksusboliger eller rimelige boliger på den gamle måten. Vi kan heller ikke fortsette å tro på at kun arkitekter kan skape løsninger for fremtiden eller fortsette å bruke den samme teknologien og teorien som skapte krisen i utgangspunktet, den teleologiske troen på fremgang og tabula rasa.

– Da vil polykrisen bare fortsette. Vi må heller finne nye måter å tenke romlighet på og dermed reposisjonere arkitekturen.

Beboerne er ekspertene

Som et eksempel på hvilken retning arkitektyrket bør ta, peker han på det franske Pritzkerpris-vinnende firmaet Lacaton & Vassal. Dell har undervist sammen med Jean-Philippe Vassal i Berlin. 

– Lacaton & Vassal har jobbet med det eksisterende og transformasjon i lang tid. De har klart å skape arkitektur som har politisk innvirkning, sier Dell. 

Som et eksempel nevner han de kommunale boligene i Cité du Grand Parc, Bordeaux, som Lacaton & Vassal tegnet sammen med Christophe Hutin og Frédéric Druot.

– Når du besøker boligområdet, kjenner du det i kroppen. Alle dine fordommer om kommunale boliger forsvinner. Vi er vant til at slike boliger er forfallne og til å tenke «det er fint at de finnes, men de er ikke laget for at jeg skal bo i». Men i Grand Parc i Bordeaux vil du tenke det motsatte: «Hvorfor bor jeg ikke her?»  

Dell ble så nysgjerrig på Lacaton & Vasals arbeid og hvorfor det hadde lykkes, at han fikk innsikt i all dokumentasjon av prosessen til et annet, lignende transformasjonsprosjekt av kontoret: Tower Bois-le-Prêtre.

Han oppdaget der det samme epistemologiske skiftet som han mener yrket må ta. Lacaton & Vassal hadde undersøkt hvordan folk brukte hver leilighet før transformasjonen – hvordan de beveget seg rundt i rommet, hvilke møbler som var hvor og hvem som bodde der.

– Dette ble ikke gjort på en paternalistisk, sosialdemokratisk «vi må hjelpe disse fattige menneskene»-måte. Nei, det var rett og slett basert på erkjennelsen av at menneskene som bor der er de virkelige ekspertene. De skaper kunnskap; De improviserer hjemmene sine med sine handlinger. Disse handlingene gir avgjørende kunnskap for arkitekten, men arkitekter er i dag bare så vidt begynt å innse at dette er viktig og hvordan man tolker dette og overfører det til arkitektonisk kunnskap.

 En siste konsekvens som følger med dette skiftet bør bemerkes, sier Dell:  

– Vi må tre ut av ideen om det ene, geniale forfatterskapet og dets evne til å fremkalle eureka-øyeblikket av det absolutt nye, som en gang lå til grunn for moderne arkitekturs selvforståelse. Som min kollega ved BAS, Espen Folgerø, med rette har skrevet i det siste nummeret av Arkitektur, er målet i dag «ikke å fremheve individets unikhet, men heller å bruke det personlige som en inngangsport til å knytte seg til noe som skapes kollektivt».

Anbefaler kamerunsk tenker

Til slutt vil Dell nevne en tenker han mener alle arkitekter bør lese. Han fremhever behovet for avkolonisering av yrket arkitekt og den kamerunske filosofen Achille Mbembe – kjent i Norge som vinner av Holbergprisen i 2024.

– På mine reiser til land utenfor Europa, enten i Mexico eller India, fortalte folk meg at det jeg hadde skrevet om arkitektur og urban design var veldig likt det de kjenner som avkoloniseringstenkning og som epistemologisk kamp.

Det er viktig å merke seg at dette er et epistemologiske perspektiv som også er en ny holdning til undersøkelsesobjektet, arkitektur, understreker han.  

– Informert av «dekoloniale diskurser» ser jeg at innsikten om at det epistemologiske perspektivet man velger også bestemmer hva man kan gjenkjenne og forstå som kunnskap. Hvis vi for eksempel snakker om arkitekturteori, kan vi si at alle historiske beretninger om og teoretiske vurderinger av arkitektur baserer seg på de epistemologiske linsene som brukes.

I lang tid har disse i arkitekturfaget vært formet av eurosentriske kunnskapsformer, forklarer han.

– Man kan hevde at kunnskapsformer utenfor Europa har blitt ganske marginalisert eller ekskludert i vårt fag. Dette har hatt avgjørende innvirkning på hvordan arkitektur leses og vurderes. For å rette opp dette og bevege oss bort fra koloniale tankemønstre, må vi endre epistemologien.

– Hvordan kan dette gjøres i praksis?