Tjåka full Bergen

Tenker nytt om elsket vann

Bergen har alltid vært tema for tredjeåret ved skolen. Områder som Dokken, Mindemyren og Laksevåg har tildigere blitt undersøkt. 

Denne gangen har imidlertid kurset prøvd å være enda mer spisset og fokusert enn tidligere årganger. Årets tema er todelt mellom offentlige rom og komplekse bygg på typiske fortettingstomter. 

– Det er mye diskusjon om urbanisme og utvikling i byens sentrum, som vi har ønsket å rette studentenes kritiske blikk mot, sier arkitekt Cristian Ștefănescu, som er klasselærer for tredjeåret sammen med Christof Mayer.

Et voldelig vann

I Bergen finnes det kanskje ikke noe mer etablert sted enn Lille Lungegårdsvann. Det sekskantede vannet mellom hovedbiblioteket og Festplassen, Kode og Bergen Rådhus, føles som et sted arkitekter og byplanleggere skal holde seg langt unna – spesielt i en konservativ by som Bergen.

Studenter og lærere ved BAS har tenkt stikk motsatt. 

– Lille Lungegårdsvann er et vellykket sted og elsket av mange mennesker. Det er også et av de få ikke-bebygde arealer i sentrum. Det har mange av de samme verdiene, både i bruk og betydning, som Central Park New York. Dette store, åpne og ubebygde rommet er noe vi verdsetter og ønsker å bevare, sier Ștefănescu. 

Lille Lungegårdsvann er imidlertid også skapt av mennesker, formet av verdiene i Bergen i en viss tidsperiode. Det er inspirert av de klassisk franske geometrisk parkstrukturen for å vise at Bergen var en moderne europeisk by. Dette gjør at vannet også er mulig å problematisere som fenomen, forklarer BAS-læreren. 

Området var en gang en del av sjøen og er et resultat av store utfyllinger over tid for å gi plass til motorveier, busstasjon, kjøpesenter, bibliotek, jernbane, skoler og annen bebyggelse. 

– På linje med utfyllinger i andre norske byer har økologi og naturlandskap blitt tilsidesatt. På mange måter er vannet derfor et ganske voldelig inngrep med dårlig vannkvalitet og økologi.

Den franske hageinspirasjonen tvinger en menneskesentrert struktur på landskapet, mener han. 

– Området er veldig formelt og skaper en frakoblet og begrenset relasjon mellom mennesker og vann. Man skal sitte på benker og se på vannet, men ikke mer, sier Ștefănescu. 

Studentene har derfor prøvd å forbedre dette byrommet ved å se på det gjennom et økologisk perspektiv. 

– Våre gater, parker, plasser og andre offentlige rom kan nyttiggjøre seg en mer aktiv tilnærming til landskapet og naturens nærvær. Det kan forbedre overvannshåndtering, øke urban biodiversitet og tilby en rikere måte å forstå og ivareta urban natur, sier Ștefănescu.

Konserter under vann

Live Flaten og resten av studentene har blant annet bygget en flåte for å kunne erfare byen sett fra vannflaten, vært på studietur til Wien og tegnet kart over området basert på på alt fra programmering av bygg og vegetasjon til byggehøyder, og hvor regnet legger seg på bakken etter en regnbyge. 

Svarene fra studentene på hva Lille Lungegårdsvann kan bli er mange. Et prosjekt har laget broer på kryss og tvers av vannet med områder hvor folk kan komme ned til vannflaten og andre områder dedikert et villere sumplandskap for dyreliv.

Et annet prosjekt har delt inn vannet i ulike kamre som kan fylles og tømmes for vann og heves og senkes. Disse er tenkt til konserter og andre arrangementer.

Et tredje har transformert hele området til en park med futuristiske takstrukturer – slik at folk i en regnfull by kan søke ly for regnet. 

Flaten synes det har vært verdifullt og gøy å jobbe så tett på Bergen sentrum. Å ta fatt med frie tøyler i Lille Lungegårdsvann var først både litt fryktinngytende og overraskende. 

– Først var det som å trå på glass med ethvert inngrep, men etterhvert forsto vi hvorfor lærerne valgte nettopp dette stedet og at vi tross alt var helt frie til å bruke dette rommet til å tilføre ting som mangler i byen, sier hun.

Byboliger for alle 

Andre del av utstillingen handler om alternative boligmodeller på utvalgte tomter i Bergen sentrum. Bakgrunnen er den kjente problemstillingen knyttet til mangel på rimelige boliger for ulike typer mennesker i dagens Norge. 

Her bryter utstillingen inn i den akselererende debatten om dagens boligpolitikk. 

– Det finnes ikke noen reelle alternativer i dag, verken når det gjelder sosialt mangfold eller pris på boliger. Alt styres av en dominerende markedsmodell hvor private utviklere bygger boliger til markedspris. Slik ser det ut til å fortsette, sier Ștefănescu

Dagens situasjon skaper et marked i sentrum av norske byer for noen få privilegerte mennesker, mener han. Samtidig mangler byene blant annet alternative botilbud for eldre, utleieboliger til fastpris og lange kontrakter, kollektive boligprosjekter, studentboliger, overgangsboliger, generasjonsboliger og selvbygde boliger.

I tillegg mangler det alternative måter å finansiere, designe, bygge og eie boliger på. Ștefănescu ser imidlertid et mulighetsrom med dagens regjeringsmål om 130.000 nye boliger innen 2030. 

– Her kan regjeringen og ulike offentlige og private aktører være åpen for å ta initiativ til og støtte utvikling av ulike alternative boligmodeller. Her kan det hentes inspirasjon fra prosjekter i Norge, Skandinavia og Europa. 

Både trygghet og frihet

Ved første øyekast kan en slik ny tilnærming virke vanskelig å få gjennom politisk. Det er sterke markedskrefter i sving for å bevare dagens situasjon. 

Ștefănescu mener imidlertid åpenhet for nye boformer kan omfavnes av hele det politiske landskapet. Der venstresiden kan se på det som et sosialt prosjekt, kan høyresiden overbevises med å vinkle en alternativ boligpolitikk mot individets frihet. 

– Dagens boligmodell betyr at enkeltmennesket har svært begrenset valgmulighet. Folk må velge de boligene som til enhver tid tilbys dem, innenfor en viss prisklasse, ikke tilpasset andre livsstiler og behov. Å fortsette som i dag vil bare gjøre boligmarkedet mer eksklusivt og ekskluderende, forklarer han. 

Ștefănescu mener nemlig dagens ensrettede boligpolitikk, direkte og indirekte, begrenser folks muligheter til å leve det livet de ønsker, skape de byene vi ønsker og til siste det samfunnet de ønsker. 

– Som arkitekter og borgere kan vi spille en viktig rolle på mange nivåer. Det er vårt mål å vise frem dette mulighetsrommet. Derfor har studentene designet rimelige leiligheter for et mangfold av mennesker i ulike livssituasjoner – fra vertikale tunstrukturer og billige «live-work»-boliger til overgangsboliger for nyankomne flyktninger og bokollektiv for eldre. 

Studenter forbedrer verden

«Tjåka»-utstillingen er for lengst pakket ned. Men på mange måter var den godt besøkte studentutstillingen også et innlegg i debatten om hvilken by Bergen skal være i fremtiden.

På vei ut dørene spør vi de to hva hovedbeskjeden i dette innlegget kan være?

– Den viser hvordan vi kan bo tett og godt i Bergen sentrum. Det blir slik fremover: Alle tomter er kjempe verdifulle for å skape gode liv, med mer rom for å leve både i og utenfor leilighetene, sier Live Flaten. 

Ștefănescu mener utstillingen viser hvor verdifullt det er for arkitekter å engasjere seg i samfunnet rundt seg. 

– Uansett hvor lite man faktisk klarer å endre, er det verdifullt å forfølge måter å forbedre samfunnet på. Boligsituasjonen i Norge er noe veldig mange føler går i feil retning. Her kan arkitekter jobbe på flere måter, enten ved å lobbyere for bedre boligstandard og flere boligmodeller eller forske på, utvikle, designe eller finansiere alternative boligprosjekter. 

– Gjennom denne utstillingen ønsker vi å dele disse tankene med andre i byen. Jo flere vi er sammen om dette, jo bedre er det, avslutter han.