Det går ikke så bra med arkitekturbransjen for tiden, det rapporteres om nedleggelser og permitteringer. Mange, spesielt nyutdannede, står uten relevant jobb, en nedgangstid som vi ikke har opplevd lignende til siden 90-tallet. Det begrunnes ofte i nedgang i byggebransjen og uro i verden generelt. Økonomisk går nok Norge inn i en mer presset tid enn på lenge, dette gjelder for de fleste sektorer av samfunnet.
Men hva skjer med arkitekturfeltet når det er så sterkt knyttet til kommersielle aktører i byggebransjen, og hvordan havnet vi der? Det finnes nesten ingen alternative veier for å praktisere som arkitekt. De siste tjue til tretti årene har det vært fullt trykk i byggebransjen, vi har bygd og bygd. Eiendomsprisene har skutt i været og de fleste nyutdannede arkitekter har kunnet gå rett ut i fast jobb hos et godt etablert firma.
I «Architecture’s public» fra 1969 tar den italienske arkitekten Giancarlo De Carlo et oppgjør med en arkitektur som ukritisk følger makt og penger. Han legger vekt på at vi alltid må stille spørsmål ved hvorfor og for hvem vi som arkitekter gjør noe? Er det riktig at omgivelsene våre i så stor grad defineres av noen få pengesterke utviklere som allerede har mye plass og makt? Er det demokratisk? Skal vi fortsette å akseptere at det er et premiss for byutviklingen?
Et fritt arkitekturfelt kjennetegnes av at det eksisterer på siden av disse kommersielt betingete systemene. At det består av små uavhengige praksiser og aktører som kan, nettopp på grunn av at de er uavhengige, stille spørsmålet: for hvem er det vi gjør dette? Hva får fellesskapet igjen for dette valget?
Skogen er mitt atelier
Jeg sitter med morgenkaffen i huset vårt i skogen utenfor Oslo, og jeg tenker på hvor viktig stedet vårt i skogen er for min praksis. Hvor mye som muliggjøres av å ha et sted hvor jeg kan jobbe. «Skogen er mitt atelier» har jeg skrevet på en lapp som henger på veggen bak meg. Det er fortsatt et gyldig utsagn, nå når snøen har smeltet, venter skogen på meg. Jeg har gjennom mange år hatt en gryende følelse av at det er et behov for å styrke infrastrukturen for et fritt arkitekturfelt. Det er en vag og ullen følelse som har ligget bakerst i hjernen over tid, som jeg nå ser at jeg må begynne å få frem i lyset.
Nylig lette jeg gjennom gamle prosjekter og kom over et konkurransebidrag jeg og min partner, Charlotte Rostad, leverte til en konkurranse som ROM for kunst og arkitektur lanserte til grunnlovsjubileet i 2014. Vi hadde da akkurat vært et halvår på reise gjennom Europa i en ombygd Renault kassebil. «Romlab» kalte vi den, og den var en sentral del av et formidlingsopplegg vi gjennomførte hos en rekke skoler nedover i Europa.
Reisen, som også var vår bryllupsreise, startet sensommeren 2012. Europa var da sterkt preget av finanskrisen, spesielt opplevde vi det på landsbygda i Spania og Portugal. Der møttes folk hos Joao på den lokale caféen fordi det var der det var fyr på peisen. Jeg har sjeldent vært så kald som den november-måneden i Port de Mós. Overalt så vi gjenspikra bygg og byggeplasser i ruin. Det var dette som satt i kroppene våre da vi kom tilbake til Norge. Så da vi skulle levere konkurransebidrag til ROM, måtte vi sette ord på det vi hadde opplevd, for i Norge gikk ting sin vante gang.
Finanskrisen som rammet Europa, rammet ikke Norge i særlig grad, vi hadde oljen og oljefondet til å holde kjøpekraften oppe. Jeg husker det føltes rart å komme tilbake fra spøkelsesbyggene i Europa til et normalt liv i Norge. Forslaget vi leverte til ROM var en installasjon der vi gjorde om galleriet til en nedstengt og forlatt byggeplass. På utsiden av byggeplassgjerdet gikk en veggavis med oppslag fra europeiske aviser, en langstrakt collage med overskrifter som dokumenterte oppblomstringen av høyreradikale krefter.
Opptøyer, strengere grensekontroller, en gradvis forflytning av hva som var greit. Vi fikk ikke utstillingsprosjektet på ROM, men det var et gledelig gjensyn da jeg tilfeldigvis fant materialet på en gammel harddisk en dag jeg satt ved kjøkkenbordet i huset vårt. Jeg sitter ofte ved kjøkkenbordet og jobber, herfra ser jeg rett ut på skogen i Nordmarka. I dag er det noen kjøttmeis som sjekker fuglekassene vi har hengende i trærne nedenfor huset.
Jeg ble altså dratt rett tilbake til et finanskriseramma Europa en dag jeg satt her, og til følelsen av at dette også kom til å skje i Norge. Bare vent, snart sprekker boblen, tenkte jeg. Men det gikk over etter hvert, følelsen forsvant gradvis, og vi fikk tildelt leilighet på Svartlamon i Trondheim. Nå, fjorten år senere, lurer jeg på hva det har gjort med oss? Den økonomiske krisen vi opplever nå ser det ikke ut som vi kan kjøpe oss ut av med oljepenger. Så hva skjer nå?
En infrastruktur for det frie arkitekturfeltet
I Europa skjedde det en oppblomstring av alternative og kollektive praksiser etter finanskrisen. Assemble i England og La Borda i Barcelona, for å nevne noen av de mest kjente. Det samme skjedde i USA under koronapandemien. Ifølge forfatterne bak boken «Architects after architecture» kan det virke som kriser fører med seg en oppblomstring av eksperimenterende praksiser som finner nye veier til å praktisere som arkitekt. Rebecca Solnit sier det så fint i «Hope in the Dark: Untold Histories, Wild Possibilities»: «Inside the word ‘emergency’ is ‘emerge’».
Så det er også mulig å tenke seg at det frie arkitekturfeltet kan komme styrket ut av at den kommersielle byggebransjen blir noe svekket. Det vil kanskje være flere som leter etter andre veier til å praktisere. Samtidig har jeg ikke tro på at dette vil skje uten at vi styrker infrastrukturen som støtter opp under de frie og eksperimenterende initiativene. Det er her noe av kjernen i mitt engasjement for temaet ligger. Infrastrukturen for det frie feltet har gradvis blitt bygd ned. Kanskje nettopp på grunn av de nevnte oppgangstidene har ikke behovet presset seg frem i like stor grad.
Jeg velger her å bruke ordet infrastruktur i vid forstand, slik Tatiana Schneider tar til orde for i den nylig utgitte boken «Architecture is climate». Her argumenterer hun for at vi må åpne opp begrepet og forstå det som noe som jobber for, i samarbeid med og støtter opp under, som for eksempel relasjonelle nettverk.
For det frie arkitekturfeltet er nedbyggingen av infrastrukturen kanskje aller tydeligst på formidlingssiden. Sentrale aktører som det statlig finansierte Design og arkitektur-senteret (Doga) jobber ikke lengre med formidling gjennom utstillinger. Samtidig har mindre, men sentrale aktører, som for eksempel 0047, et arkitektdrevet visningsrom i Oslo, blitt lagt ned. Det samme gjelder RAKE visningsrom i Trondheim, et lite visningsrom for kunst og arkitektur som jeg drev sammen med min partner i åtte år. I den samme perioden har DogA flyttet seg fra å være finansiert fra Kulturdepartementet til å nå få finansieringen sin fra Nærings- og fiskeridepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. En flytting av penger som jeg mener forteller oss noe om hvordan institusjonen ser seg selv og feltet den er en del av.
Det er spesielt problematisk siden Doga er det viktigste statlige virkemidlet for feltet. I Norge er Kulturdirektoratet og Kulturrådet det viktigste virkemidlet for de frie kunstfeltene. Film, design og arkitektur er ikke del av kunstretningene som kan motta støtte derfra. Kulturdirektoratet sier at dette har sammenheng med opprettelsen av Doga på 90-tallet. Film har norsk filminstitutt, design og arkitektur har DogA. Samtidig har ikke Doga noen frie prosjektmidler som er til for å støtte opp under et fritt felt.
Jeg reiser meg fra kjøkkenbordet og tar på meg fjellskoene, må gå en tur i skogen for å klarne hodet litt. Hvorfor er dette så viktig for meg? Jeg tenker på samtalen jeg hadde med min kollega, Haakon Haanes i Nøysom arkitekter, tidligere i dag. Vi diskuterte en tekst vi skal skrive til en boligutstilling i Trondheim. Teksten skal ta utgangspunkt i våre erfaringer fra å jobbe med eksperimentboligene på Svartlamon, et selvbyggerprosjekt som vi initierte og gjennomførte sammen med beboerne og fellesskapet i den alternative bydelen.
Dette er et prosjekt som jeg stadig vender tilbake til for å hente erfaringer til nye prosesser jeg i gang med. I dag snakket jeg med Haakon om å forsøke å se selvbyggerprosjektet med dagens perspektiv. Hvordan ser vi det 10 år etter? Og hvilke erfaringer henter vi ut av prosjektet i dag? Hva var det som gjorde prosjektet så vellykket? Haakon fortalte at han ofte har tenkt at prosjektet på mange måter kom ut av Svartlamon og fellesskapet der, kanskje like mye som fra oss som arkitekter. At det at vi bodde på Svartlamon og jobba der samtidig gjorde at prosjektet ble integrert i fellesskapet.
Det er vanskelig å finne riktige ord for å forklare det, men jeg kjente at jeg forstod hva han mente. Han fortalte at da han bodde der var det for eksempel en selvfølge å velge å gjøre ting av gjenbruksmaterialer fremfor å kjøpe nytt. Det var ikke en stor greie eller noe å skrive hjem om, det var helt naturlig, «det er bare slik vi gjør det her». Kanskje er det så enkelt? Det handler om verdier, hva er det vi verdsetter fremfor noe annet? På Svartlamon, hvor ingen eier sin egen bolig, er ikke boligen noe du investerer i for å tjene penger, men den blir noe du investerer i fordi det gir deg glede og livskvalitet. Du kan gjøre ting selv fordi du får glede av det og ingen eiendomsmegler skal i neste runde påpeke at dette ikke er gjort med signatur fra ansvarlig foretak.
Min infrastruktur
Jeg har begynt å traske innover i skogen, vet ikke helt hvor jeg vil, men jeg vet omtrent retning. Oppover mot Høldippeldammen. Plukker med meg en pinne og setter meg på et berg i sola. Er det noe her? Finnes det forbindelser mellom samtalen med Haakon og behovet for å styrke det frie arkitekturfeltet? Mellom erfaringene vi gjorde oss på Svartlamon og de valgene jeg og Charlotte tar på vårt nye sted i skogen, den infrastrukturen vi holder på å bygge opp her. For det er derfor vi bor her, for å skape en infrastruktur for våre praksiser.
Vi flyttet hit rett før pandemien, la ned visningsrommet i Trondheim og dro sørover til dette stedet nært jernbanen som tar oss inn til Oslo S. Stedet og skogen er en viktig del av min infrastruktur nå. I en gammel hyttegrend i Nordmarka kjøpte vi en nedfallen hytte, taket hadde rast ned og møblene var på vei ned gjennom det råtne gulvet. Først bygde vi et lite midlertidig hus bestående av brakker vi tok med fra Svartlamon. Siden den gang har vi vært i prosess med å bygge vårt eget hus. I snart sju år har vi levd med forbrenningsdo, uten innlagt vann på badet og drikkevann som vi henter hos naboen.
Det går cirka 5l drikkevann om dagen for en familie på to voksne og ett barn. Det blir drøyt 2500 dunker med vann på sju år. Etter hvert har flere kunstnere flyttet inn og tatt over hytter i skogen. Det føles som en slags siste utpost i et helt skakkjørt boligmarked. Det har ikke alltid vært like lett, spesielt ikke når vi på tidspunkt har vært usikre på om vi kunne bli kastet ut. Vi biter oss fast og insisterer på at det må finnes et alternativ.
Kanskje det er forbindelsen jeg leter etter? Det å insistere på at det må være mulig å leve annerledes, at vi gjennom å ha levd på Svartlamon har erfart at det er mulig, at det faktisk ikke er så vanskelig. Det handler bare om å ta litt andre valg, verdsette litt andre ting, og omfavne usikkerheten som følger med. For det meste av tiden går det helt fint. En god venn pleier å si at de som bor på Svartlamon gjør nitti prosent av det de gjør helt likt alle andre. De lager kaffe og koker egg likt, det er de siste ti prosent av det som gjøres her som gjør bydelene spennende.
Følelsen av at det haster
Det er i dag godt etablert at ressursbruken vår ikke kan fortsette, kloden vår tåler det ikke, likevel virker det som det er helt umulig å endre systemene som har ledet oss inn i denne situasjonen. For å finne nye systemer er vi nødt til å teste ut et mylder av tilnærminger, en kompleks verden krever et virvar av ulike løsninger. For å åpne opp for flere alternative systemer, behøver vi å omfavne usikkerheten og risikoen.
Den kommersielle byggebransjen, med arkitektfaget i spissen, har i lang tid visst at det de bygger ikke er særlig bærekraftig, men det kan virke som dagens systemer ikke er i stand til å gjøre noe reelt med det. I en nedgangstid med litt mindre trykk og dominans fra de store aktørene, kan vi kanskje klare å bygge opp en underskog av radikale praksiser. Praksiser som omfavner usikkerheten og søker det ukjente. Dette er typiske kjennetegn for det frie feltet. Vi behøver det frie feltet for å skape et reelt mylder av ulike løsninger. Det er her, i periferien av faget, at den reelle innovasjonen finner sted. Innovasjon som på sikt finner veien inn og påvirker det etablerte.
Den siste tiden har utviklingen gått mot at vi får færre og større aktører, små arkitektpraksiser blir i økende grad innlemmet i større konsern. De store aktørene vil aldri være de som leder an i utprøvingen av nye strukturer eller tar risiko på vegne av et fagfelt. Denne utforskningen skjer hos de uavhengige aktørene som nettopp på grunn av at de er uavhengige kan stille spørsmål ved systemet. Derfor er det kritisk at vi får etablert en infrastruktur som støtter opp under et fritt eksperimenterende arkitekturfelt. Det er stort engasjement i dagens arkitekturdebatt, blant annet gjennom initiativ som Arkitekturopprøret. De som engasjerer seg i debatten peker ofte på at det som bygges er stygt. Det er nok liten tvil om at det er noe riktig i det, mye av det som bygges har alt for dårlig kvalitet. Kanskje er det en sammenheng her, mellom mangelen på et fritt arkitekturfelt og kvaliteten på det som bygges? Arkitekt- faget er fanget mellom å forholde seg til dagens systemer og samtidig forsøke etter beste evne å bygge mest mulig bærekraftig. Alt for ofte ender det opp med å bli verken det ene eller det andre.
På berget i sola har jeg tatt frem kniven. Skjærer meg ned i pinnen med det skarpe metallet. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil, men vet omtrent retningen. Fjerner først barken, slik at det som ligger skjult blir synlig. Jeg formgir i dialog med strukturen i treet. Skifter mellom å skjære meg ned og la meg lede.