Vil slippe arkitektene fri

Fri blant trærne

– Vi må legge til rette for at det blir lettere å starte opp for seg selv, på siden av de store kontorene og den rent kommersielle logikken, sier Ohren som også er i sluttfasen av en doktorgrad i kunstneriske utviklingsarbeid ved NTNU, og har skrevet et lengre essay om det frie feltet i siste papirutgave av Arkitektur.  

Han ønsker oss velkommen i sitt hjem i skogen, hvor han bor med kunstner og partner Charlotte Rostad og en sønn. Prosjektet i skogen, et tun av en selvbygd hytte, Moelven-brakker, badstu, redskapsboder, friluftsverksted, skoghage og en fargerik kunsttrampoline  spent opp mellom fire-fem grantrær. 

– I påvente av noen kommunale beslutninger driver vi å utforsker hvor mye vi kan gjøre uten at det krever en byggesøknad, ler Ohren mens vi tester ut trampolinen mellom grantrærne. 

Hva er det frie feltet?  

Den hoppende arkitekten på trampolinen virker ytterst fri, men har brukt mye tid på hvordan et bedre økosystem for det frie arkitektfeltet kan se ut. Begrepet det frie feltet er hentet fra kunstfeltet, og brukes om uavhengige og ikke-institusjonaliserte aktører.

De færreste kunstnere reflekterer noe særlig rundt at de er en del av det frie feltet til daglig, forklarer Ohren.  

– Det er først og fremst et nyttig begrep for å forsøke å definere noen som er utenfor og noen som er innenfor. For å si at ikke alle aktører er helt like. Slik at det kan lages støttestrukturer som treffer et visst segment av praksiser, sier Ohren som viser til at Kulturrådet bruker dette som en måte å sikre at kulturfondet går til feltet og ikke blir spist opp av store institusjoner som tross alt har mer i utgangspunktet og mer muskler til å skrive søknader. 

En mulighet for de unge

De gode tidene i samfunnet, byggebransjen og på arkitektkontorene har hatt en bieffekt. Flere arkitekter sluses inn i trygge jobber ved store og mellomstore kontorer. Dette skapte automatisk færre mindre etableringer.  

Den høye arbeidsledigheten blant dagens unge arkitekter, krever imidlertid en ny måte å tenke på, mener Ohren. 

– I dag er det prekært for mange nyutdannede og kanskje tvinges disse til å skape sin egen praksis. Vi må stimulere til et økosystem som gjør det lettere å starte opp og drive slike små eksperimentelle praksiser. Det bør finnes et rom i periferien av feltet, hvor de små aktørene kan jobbe, med lavere tiltaksklasse og risiko. 

Lærdommer fra Underskogen

Ohren har denne våren derfor vært med å etablere Underskogen i Trondheim. Et initiativ nettopp for det frie feltet, som under Trondheimsbiennalen flyttet inn i en hall i Skippergata 13 og arrangerte utstillinger, teater, debatter, filmvisninger og fester.

– Underskogen viser at det er et moment nå for unge arkitekter som vil noe. Slik at de som går ut fra skolene nå kommer sammen, finner et sted, et felt og fellesskap som gjør det mulig å vise frem hva folk driver med.  

– Hva viste arbeidet med Underskogen deg? 

– Det viste behovet for et fysisk sted hvor vi kan jobbe og drive formidling og diskusjon. Etter biennalen har vi ikke det stedet på Nyhavna, men vi jobber med alternativer. Vi så det også på ROM i Oslo hvor vi arrangerte en del workshoper i fjor. Da var det mange arkitekter uten relevant jobb som dukket opp. De snakker om verdien av å ha et sted å finne sammen og teste ut ting. 

Savner åpne rom

Av støttestrukturer og virkemidler som trengs er Ohren veldig konkret. Han griper fatt i tre steder hvor han mener en styrking av feltet må skje. 

Historisk har det vært flere steder å vise arkitektur enn det er nå. NODA i Nord-Norge la nylig ned sine aktiviteter, og i Oslo hadde man tidligere både 0047 (nedlagt i 2015) og Doga (skiftet strategi).

Nå er det bare ROM og Nasjonalmuseet igjen som viser arkitektur.  

– Rommet mellom de to institusjonene er for stort og det er ikke nok til at det blir et økosystem av det, sier han.

– Hva trengs for å bygge et slikt økosystem? 

– Vi trenger søkbare midler som frie aktører kan få tak i. Det unike med det frie feltet er at engasjementet kommer fra praksis og personlig engasjement. Men i dag er det for få steder og midler for disse. Det finnes stiftelser og noen kommuner, mens Dogas midler i stor grad er knyttet opp til deres prosjekter og metoder og dermed ikke reelt frie midler. Statens stipender er også begrenset, oppsummerer Ohren.

Fond fra arkitekturen selv

Men hvor skal disse midlene komme fra? Det skal ikke nødvendigvis komme kun fra staten, mener han. Her har Ohren en tanke om at arkitektene kan hente inspirasjon fra hvordan kunstfeltet reddet sin økonomi på 1970- og 80-tallet.  

– De kjempet frem regionale kunstsentre og at én prosent av statlige byggeprosjekter settes av til kunst i offentlige rom. Ganske mange kommuner gjør det også. Når det selges kunst går det også penger inn i et fond. Man kunne sett for seg det samme for arkitektene, hvor store bedrifter som på lang sikt vil tjene på denne type utforsking, også kan bidra til et fond med søkbare midler. 

Som arkitekt har han alltid måtte definere seg over til kunstfeltet for å gjøre de prosjektene han har lyst til å gjøre. 

– Men jeg mener at det er viktig at et arkitektfelt, som tross alt forvalter en mye større pengepung enn det visuelle feltet, ikke skal basere all fri forskning i periferien av feltet på midler fra en allerede minimal pengepung i kunstfeltet.

Regulere til frihet 

Linken mellom reguleringsplan og lovverk og virkemidler til et fritt arkitekturfelt er kanskje ikke åpenbar. Her lener Ohren seg på historien om Svartlamon som ble definert i kommuneplanen som «byøklogisk forsøksområdet».

I reguleringsplanen krever man blant annet at alle nybygg eksperimenterer.  

– Svartlamoen var stedet hvor både Brendeland & Kristoffersen og vi i Nøysom oppstod. Etter oss har også andre lokale arkitekter bygget selvbyggeri der. Dette ville ikke vært mulig uten reguleringen som spesialområde. Infrastrukturen i det frie arkitekturfeltet kan derfor ha andre brikker enn de andre kunstfeltene – det kan skapes mulighetsrom også innen lover og regulering, hevder han.

Verdien av å eksperimentere

Han mener et større og mer robust fritt felt også er viktig for den overordnete diskusjonen om arkitekturfaget.

– Det enkle svaret på hvorfor dette er viktig handler om å se på hva som bygges. Men jeg tror også alle felt trenger en eksperimenterende gruppe av fristilte aktører som er kritisk til feltet og som stiller spørsmål som «Hvorfor ser TEK slik ut?». Noen arkitekter og kontorer gjør det allerede, men med et større fritt felt ville vi fått en større diskusjon.  

Ohren mener en høyere aktivitet i det frie arkitekturfeltet også gagner de store kommersielle aktørene. Han trekker da frem Gaia arkitekter som siden 1980-tallet har drevet med «å promotere kretsløpshuset, sunne hus med økologisk forsvarlige materialer og naturlig ventilasjon». 

– Gaia holdt på med sine greier som de fleste så på som noe obskurt og marginalt. Det var halm, leire og naturlige materialer, som viste seg å være helt i kjernen av det de store kontorene holder på med i dag, hvor de lager konsulentoppdrag for å svare på de tingene Gaia har holdt på med i førti år. 

Ohren tror heller ikke man bare kan basere forskningen på at det er universiteter og arkitektskolene som skal drive den.

– Forskningen som skjer i praksiser er noe annet enn det som skjer i akademia. Skal vi ta på alvor at arkitektur også er et kunstfelt, da trenger vi forskning som drives gjennom praksis og utvikling av praksiser som er frie fra akademia også.  I møtet med kunsten åpner du opp for en del muligheter for eksperimentering. Det som kjennetegner det frie feltet er et sterkt ønske om å eksperimentere og nærmest drive en form for grunnforskning. 

«Hei! Vi finnes!»

Her i skogen prøver Ohren og Rostad å skape seg den basen de trenger for å praktisere i det frie feltet. Målet på sikt er at også dette stedet kan spille en mer direkte rolle i utforskningen av det frie feltet – med arrangementer og mulig residensordninger.  

Boligprosjektet spiller også en sentral rolle i hans tanker om det frie feltet. Han føler seg privilegert ved å eie en tomt på tre mål i skogen, hvor han kan boltre seg på.

– På Svartlamon får man tildelt et sted å bo til lavere standard og pris enn normalen. Det mulighetsrommet som åpner seg ved å bo med en annen standard, muliggjorde at vi kunne gi noe tilbake til fellesskapet med RAKE visningsrom og eksperimentboligene. Her i skogen bruker vi heller ikke alle pengene på å bo, dermed får vi mer tid til å drive en utforskende praksis.

Den friheten vil han gjerne at flere skal kjenne på – enten det handler om etableringen av Underskogen, arbeidet med ROM eller å bygge den skogen av et økosystem arkitektfeltet trenger. 

– I bunn handler det om å gi de unge arkitektene i dagens situasjon frihet i form av midler og steder, slik at de kan møte offentligheten og si «Hei! Vi finnes!».