Om Grønlikaia og mulighetene for et mer rettferdig fjordbylandskap

Bærekraftig havnebyutvikling

I møte med intensiverende klima- og miljøtrusler og nye arealbruksbehov i postindustrielle byer, blir nedlagte byhavner integrert i planer for bærekraftig byutvikling verden over. På tross av tydelige (sosiale) bærekraftsmål, pleier dagens havnefrontprosjekter likevel å forsterke eksisterende eller forårsake nye sosiale skillelinjer i byen (Anguelovski & Connolly 2016). Selv om vannkanten skal regenereres og tilgjengeliggjøres som et offentlig gode, vil dagens havnefrontprosjekter ofte prioritere eksklusive bo- og konsum-muligheter for høyutdannede-, høyinntekts- og "kreative" grupper, ofte på bekostning av marginaliserte, fattige grupper i nærmiljøet (Borggren, 2011; Pearsall, 2018).

Med spektakulære landskapsgrep, high-end kommersielle tilbud, og signalbygg som kan markedsføres internasjonalt, oppfyller ofte ikke prosjektene sine egne løfter om sosial bærekraft. I stedet for “inkluderende tilgang til bynatur, offentlig rom og klimatilpasset infrastruktur, [fører de til] tomtespekulasjon, storstilt eiendomsutvikling, økende boligpriser og, i siste instans, fortrengning av sosialt utsatte innbyggere.” (Kotsila et al., 2023, s. 62) Som vanlig er det de mest privilegerte gruppene som får nyte og nyttiggjøre seg av miljøoppgraderingene, mens gruppene som allerede er mest belastet av klima-, miljø- og andre risiko, blir neglisjert og ekskludert.

Fjordbyen

Visjonen om Oslo som “fjordby” vokste frem på 1990-tallet og ble til politikk da borgerlig bystyre, med bred politisk enighet, vedtok å bruke sentrale havneområder til bærekraftig byutvikling. Eiendomsutvikler Hav Eiendom ble etablert i 2003 av det kommunale foretaket Oslo Havn, med formål om å lede utviklingen av Bjørvika (inkl. Grønlikaia) og Filipstad. Selskapet fikk derfor overført kommunale havnetomter og -eiendommer for å utvikle dem på en bærekraftig måte, og samtidig generere overskudd for å finansiere havneinfrastruktur på Sydhavna (Hav Eiendom, 2024a). 

Fjordbyplanen ble vedtatt i 2008 og gir politiske føringer for planarbeidet med mål om en helhetlig, variert, inkluderende og miljøvennlig fjordbyutvikling. Som planen fastslår, skal fjordbyutviklingen “sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet”; sørge for “et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper”; og sikre “økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere” (Plan- og bygningsetaten, 2008, s. 7). Prosjekt etter prosjekt har forent byen og fjorden, og forsynt den voksende Oslo-befolkningen med populære og verdsatte offentlige rom og rekreasjonsmuligheter ved vannet. 

Samtidig har premisset om en profitt-orientert eiendomsutvikling begrenset rettferdighets-ambisjonene til rekreasjonsområder og havnepromenade. Det er ellers få tjenester og tilbud rettet mot lavinntektsgrupper (Andersen & Skrede, 2017, p. 587). Med byens høyeste gjennomsnittlige kvadratmeterpris og et fravær av sosiale boligtyper, med unntak av landets dyreste studenthybler, har Bjørvika blitt et av byens mest eksklusive nabolag (Statistisk Sentralbyrå, 2024a). Med vekt på spektakulær (landskaps)arkitektur, luksusforbruk og kulturarenaer i verdensklasse, kan man hevde at Fjordbyen er “designet for velstående innbyggere, turister, besøkende og investorer, og i mindre grad for byens lavere klasser og sosialt marginaliserte grupper” (Andersen & Røe, 2017, s. 305).

Rettferdige bylandskap

Samtidig som bærekraftens sosiale dimensjon allment løftes fram i dagens havnefrontprosjekter, blir den sjeldent definert på en forpliktende eller etterprøvbar måte. I beste fall pleier rettferdighets-orienterte bærekraftstiltak å resultere i små, midlertidige prosjekter, mens rettferdighetsambisjoner i store utvikler-drevne prosjekter går tapt på veien mot implementering. (Sosial) bærekraft ender ofte opp med et uavklart forhold til rettferdighet og brukes derfor ofte i prosjekter som ikke utfordrer eksisterende urbane maktforhold, men bare gjør dem grønnere (Goh, 2021). 

Generelt sett er mulighetene for tilgang til og bruk av byrommet distribuert ulikt mellom sosiale grupper. Den romlige fordelingen av tjenester og ressurser har en tendens til å imøtekomme behovene til visse privilegerte grupper, mens andre grupper skyves til områder preget av mangler og utsatte boforhold (Piazzoni, Poe, Santi, 2022). Også miljømessige goder og byrder har en tendens til sosial og romlig skjevfordeling, mens miljøtiltak stadig blir implementert på måter som forsterker urettferdige prosesser i byen, for eksempel i form av fortrengning som følge av leiepris-hopp i “oppgraderte” fattige nabolag (Bennett et al. 2019; Anguelovski 2016). 

Som dette understreker, er byrommet ikke et nøytralt medium hvor sosiale, økonomiske og materielle prosesser finner sted. Fordi sosiale maktforhold alltid påvirker hvilke grep som gjøres i det bygde miljøet og hvilke hensyn som ivaretas, vil (by)rommet også bidra i (re)produksjonen av sosiale, klassemessige og kulturelle maktforhold (Soja, 2010). Hvordan et bylandskap planlegges, utformes, vedlikeholdes og styres, vil enten gjenspeile og forsterke urettferdige maktforhold, eller konfrontere og rekonfigurere dem. De aktørene som får skape og forme de fysiske miljøene vi lever i, bør derfor bruke denne makten til å imøtekomme behovene og interessene til marginaliserte og undertrykte sosiale grupper (Goh, Loukaitou-Sideris & Mukhija, 2022).

Min analyse av Grønlikaia-prosjektet bygger derfor på en grunntanke om at utformingen av et bylandskap må utfordre romlige skjevfordelinger ved å sikre rettferdig tilgang til dets goder (og beskyttelse fra dets byrder), noe som bare er mulig hvis den bygger på prosesser som sikrer anerkjennelse og representasjon av marginaliserte og utsatte befolkningsgrupper (Mels & Mitchell, 2013). Jeg har derfor definert tre goder som det må sikres rettferdig tilgang til for å oppnå et mer rettferdig fjordbylandskap, nemlig bynatur, offentlige rom og bolig, som utgjør vurderingskriteriene når jeg undersøker plan- og designforslagene for to av Grønlikaias delområder. Jeg vil hevde at man ikke kan oppnå det ene uten de andre. Skal man utforme et mer rettferdig fjordbylandskap, må man se alle tre i sammenheng.

Østkantens fjordby

Grønlikaia ligger tett på nabolag som har problemer med fattigdom, trangboddhet, boutrygghet og fortrengning, samt dårligere grønn infrastruktur, naturtilgang og luftkvalitet enn ellers i byen. På tross av fysisk nærhet, er fjordbyområdet Bispevika, som Grønlikaia blir en del av, i stor grad frakoblet resten av Gamle Oslo. Mens Gamle Oslos sosioøkonomisk og kulturelt mangfoldige nabolag har behov for bedre tilgang til velfungerende offentlige møteplasser, vedlikeholdte grøntarealer og trygge kvalitetsboliger, har de blitt ekskludert og oversett i fjordbyutviklingen fram til nå.

Hav Eiendom anvender derfor et mer ambisiøst og rettferdighetsorientert bærekraftsrammeverk i arbeidet med Grønlikaia. Gjennom utredningen «Doughnut Economics in Grønlikaia», med det catchy akronymet DEiG, har Hav Eiendom (2022a) undersøkt hvordan de kan få til en “helhetlig, sirkulær og bærekraftig byutvikling” på Grønlikaia som følger smultringøkonomiske prinsipper. Smultringøkonomi, utviklet av økonomen Kate Raworth (2012), er et konsept og et verktøy som skal hjelpe med å erstatte en BNP-orientert vekst med en utvikling som setter sosiale og økologiske behov i sentrum. «Smultringen» er en grafisk modell bestående av to konsentriske sirkler. Den indre sirkelen markerer grensen for menneskelig velferd, den ytre markerer planetens tålegrenser og mellom disse to grensene oppstår et smultring-formet rom hvor økologisk trygghet og sosial rettferdighet overlapper hverandre. Ifølge Hav Eiendom, skal Grønlikaia-utviklinga eksistere i dette rommet.

For å få til en rettferdig utvikling som gagner en større del av byens befolkning” (Hav Eiendom, 2022a, s. 45), må det skapes sterkere forbindelser mellom fjord(by)en og Gamle Oslos omkringliggende nabolag, i både romlig, materiell, sosial og kulturell forstand. Eiendomsutvikleren har derfor gitt Grønlikaia kallenavnet “Østkantens fjordby”, for å signalisere at dette prosjektet skal bli noe annet og rette seg mot andre grupper enn tidligere prosjekter, med særlig vekt på Gamle Oslos lavinntekts-, marginaliserte og unge befolkningsgrupper (Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter, 2021). 

Samtidig som en mer rettferdighetsorientert og kontekstsensitiv fjordbyutvikling er etterlengtet, er prosjektets vekst-, profitt- og attraktivitetsmål de samme som før. Det skal utvikles leilighetsbygg, kontor- og næringslokaler som kan “tiltrekke turister, fastboende og bedrifter som ellers ikke ville valgt Oslo.” (Hav Eiendom, 2022b) Denne lukrative eiendomsutviklingen skal finansiere offentlig infrastruktur i prosjektet, generere økonomiske verdier for Oslo Havn KF og øke skatteinntekter for kommunen. Stort profittbehov vil derfor påvirke fjordbyområdets utforming, funksjoner og tjenester, som kan utfordre og konkurrere med viktige rettferdighets- og mangfoldsorienterte tiltak. 

Det er derfor grunn til å spørre hvordan Grønlikaia kan utformes med hensyn til Gamle Oslos mangfoldige befolkning, dersom fjordbyområdet samtidig skal hengi seg til velstående tilflyttere, turister og næringsliv. 

Romlige forbindelser

På grunn av dets sentralitet og tilknytning til resten av Gamle Oslo, er delområdet Verkets utforming avgjørende for å styrke nærmiljøets tilgang til fjorden. Grønlikaias næringsliv skal konsentreres her, i tre spektakulære, tette høyhus. Med fokus på kommersielle tjenester, kontorlokaler og turisttilbud, planlegges Verket som en forlengelse av Bjørvika og den kompakte bykjernen, men skal samtidig gi bydelen bedre ankomst til vannet (Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter, 2020). 

Konsulentteamet ledet av A-lab foreslår landskapsgrep som skal gjøre møtet med fjordbyen mer innbydende og behagelig når man kommer gående/syklende fra Gamlebyen (A-lab, 2022). Hovedforbindelsen mellom Grønlikaia og Gamlebyen er tydeliggjort og forlenget gjennom et diagonalt rom mellom bygningsmassene, som skal sørge for bedre visuell forbindelse til fjorden og tilby uformelle møteplasser med nye naturopplevelser på veien. Den tredelte bygningsstrukturen er også utformet for å skape innbydende og aktive byrom på alle kanter. 

Dette er viktige grep for å skape behagelige byrom og muligheter for variert byliv, mellom og rundt bygningsmassene, men kan komme til kort når det gjelder fysisk tilgang til fjorden for resten av bydelen. (Potensielt) 70 meter høye kontorbygg med glatte glass- og trefasader vil blokkere sikt og oppleves som dominerende hvis man kommer gående eller syklende fra Gamlebyen. Når Verkets utnyttelsesgrad er såpass høy, vil “team A-labs” lure landskapsgrep primært fungere avbøtende for barrierevirkninger, i stedet for å aktivt skape gode romlige forbindelser (Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter, 2020). 

På grunn av et romlig rot av massiv transportinfrastruktur for tog og bil, er det i dag ingen tydelige adkomstveier til havnefronten fra Gamlebyen. På tross av ambisjonen om god fjordtilgang for Gamle Oslo, har planprosessen foreløpig ikke adressert disse barrierene i tilstrekkelig grad. Det foreligger ingen konkrete forslag for hvordan området rundt rundkjøringen i Verkets nordøstlige hjørne kan utformes for å bedre tilgjengeligheten for gående og syklende. Dersom målet er å skape bedre romlig tilknytning mellom Gamle Oslo og fjorden, må planprosessen og utformingen kritisk utforske spørsmål om hvordan man egentlig skal ankomme fjorden fra Gamle Oslo og hva man kommer til å møte på veien.

Fjordkontakt

For å sikre en mer inkluderende tilgang til “vannflaten og verdiene som ligger i å oppholde seg i og ved vannet", har Grønlikaia-prosjektet et mål om en mer variert fjordkontakt (Hav Eiendom, 2023). Blant annet foreslås det reetablering av kystlandskap med ny strandsonenatur, en kombinasjon av flytende og pelet bebyggelse, i tillegg til en indre og ytre havnepromenade som kan tilby ulike typer byliv og aktiviteter. 

Dette er noe som adresseres i designforslaget for delområdet Grønlikilen, konseptualisert som “hjertet” av Grønlikaia (Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter, 2020). Grønlikilens utforming er basert på leilighetsbygg og havnepromenade i en “hesteskoform”, som omkranser en stor flytende øypark. Boligbebyggelsen er hovedsakelig planlagt på peler som utvidelse av den eksisterende havnestrukturen og vil dermed både tildekke fjorden og invitere den inn. Samtidig gir plangrepet nye, varierte fjordnære byrom og en forlenget havnepromenade. 

Den flytende parken i midten av Grønlikaia er planlagt som fjordbyområdets viktigste offentlige rom og en møteplass for både Grønlikaias innbyggere og omkringliggende østlige nabolag. For å fungere som et inkluderende offentlig bylandskap som kan romme et mangfold av grupper, understreker konsulentteamet ledet av LPO at øya må få en viss størrelse for å kunne muliggjøre ulike parallelle aktiviteter og atmosfærer (LPO, 2022). “Team LPO” foreslår å bruke terrenget og vegetasjonen for å skape soner og overganger uten å over-programmere landskapet. For at flere skal kunne trives og ta i bruk parken på sine egne måter, vektlegger de viktigheten av å tillate “villere” vegetasjon, tvetydighet og muligheten for å utforske og oppdage sin egen lille flekk. 

Med Grønlikaia-prosjektets høye utnyttelsesgrad kan det imidlertid bli vanskelig å sikre viktige romlige kvaliteter for inkluderende byrom, samtidig som utearealbehovet til nabolagets beboere ivaretas. Følgelig er den flytende parkens sjenerøse størrelse, variasjon og tvetydighet, som tiltenkt av “team LPO”, i liten grad videreført i det foreløpige planforslaget fra Hav Eiendom (2024b). På grunn av at parken er krympet, med mindre landskapsvariasjon og mangel på soneinndeling, risikerer den å bli et spektakulært flytende bylandskap preget av konkurranse om knappe miljøgoder i stedet for å tilby rettferdig tilgang til fjorden. Dersom den flytende parken ikke får den størrelsen og variasjonen den trenger, vil det medføre romlige interessekonflikter mellom Grønlikaias beboere, bydelens befolkningsgrupper og turistene.

Sosiale rom og funksjoner

For å få til en fjordbyutvikling som kommer nærmiljøet og dets marginaliserte grupper til gode, oppfordrer “team A-lab” til å sikre hele Verkets bygulv som offentlige, ikkekommersielle rom og tjenester (A-lab, 2022). Både utendørs og innendørs oppfordrer de til å implementere funksjoner rettet mot sosiale behov og praksiser i bydel Gamle Oslo. Det foreslås uformelle møteplasser, småskala dyrking og matproduksjon, samt verksteder for reparasjon og småskala produksjon. Å strategisk implementere slike funksjoner på Verket, men også Grønlikaia som helhet, vil derfor bidra sterkt til å demokratisere byrommet og styrke det omkringliggende nærmiljøets tilhørighet og tilknytning til fjordbyen og fjorden.

Dette ser foreløpig ikke ut til å være videreført av Hav Eiendom. Ifølge utvikleren selv, skal Verkets førsteetasjer først og fremst preges av publikumstilbud som restauranter, kafeer, butikker og treningssenter (Hav Eiendom, 2024b). Det foreligger ingen konkrete planer for ikke-kommersiell sosial infrastruktur som skal rette seg mot bydelen som helhet. 

Dersom fjordbyutviklingen aktivt og virkningsfullt skal imøtekomme tidligere tilsidesatte sosiale grupper, må det skapes mer enn attraktive rekreasjonsområder. Utviklingsprosessen må også utforske hvilke typer ikke-kommersielle fellesskapsløsninger og -tjenester som kan imøtekomme behovene til marginaliserte og utsatte grupper i nærmiljøet, samt gjennomførbare strategier for hvordan disse kan bli driftet og finansiert på lang sikt. Slik kan utformingen og programmeringen av bylandskapet/-gulvet tilby mer enn vakre steder å besøke for marginaliserte grupper og heller generere nye muligheter, ressurser og nettverk som det eksisterende nærmiljøet kan dra nytte av.

Boligtilgjengelighet

For å tilgjengeliggjøre fjorden for flere grupper, vektlegger Hav Eiendom (2022a, s. 56) behovet for et boligtilbud «som bidrar til sosial inkludering og mangfold, [og] motarbeider segregering.” De er opptatt av at folk i ulike livsfaser og med ulik bakgrunn skal ønske og kunne bo fjordnært, og at en variert boligtypologi med vekt på sosiale boligmodeller og alternative utbyggings- og kjøpsmodeller er nødvendig for å oppnå dette (ibid.). For å unngå “isolerte enklaver av kjøpesterke grupper, bør boligmodeller være variert i alle de ulike delområdene, og sosiale boligmodeller bør veves inn i det ordinære boligtilbudet”, som de kommer fram til i forarbeidet til planprosessen (Hav Eiendom 2022a, s. 58). Grønlikaia presenteres som et potensielt testområde for boliginnovasjon, hvor det skal utforskes og tilrettelegges for nye boligmodeller som kan svare til byens boligutfordringer, utfordringer som er særlig markante i bydel Gamle Oslo. 

I delområdene jeg har sett på, Verket og Grønlikilen, skal det etableres henholdsvis 150 og 300 boliger. Det er foreløpig ingen beskrivelser av boligsammensetningen i Verket, men lite tyder på at det blir rimelig å bo i toppetasjene i høyhusene. I Grønlikilen derimot, planlegges det boliger for en mer variert befolkningssammensetning, med vekt på både barnefamilier og studenter. Boligutformingen vektlegger tydeligere skiller mellom private og offentlige utearealer, med felles gårdsrom og takterrasse som kan tilby mer barnefamilievennlige bokvaliteter. Designforslaget til “Team LPO” implementerer variasjon i boligstørrelser og stor grad av dele- og fellesfunksjoner (LPO, 2022). Som de påpeker, kan dette legge “grunnlag for utprøving av mer sosiale boformer” som kan tiltrekke et større sosialt mangfold enn i tidligere fjordbyprosjekter og skape bedre sosial integrasjon blant beboerne (ibid.).

Utover delefunksjoner og potensielle sosiale boformer, er det mangel på konkrete forslag til tiltak som effektivt kan forbedre boligtilgjengeligheten for grupper med lavere inntekt. Det er naturligvis fortsatt tidlig i utviklingsprosessen, og strategier for sosial boliginnovasjon kan utarbeides på et senere tidspunkt, men mulighetene for ikke-kommersielle boligmodeller virker foreløpig å være lite utforsket. 

“Løftene” om rimelige, sosiale boligmodeller kan bli vanskelig å innfri på Grønlikaia med havnefrontens tomteverdier og prosjektets profittkrav. Som Hav Eiendom (2022a, p. 59) understreker, blir området “svært kostbart å bygge ut og tomtene er attraktive, [noe som] vil sette noen begrensinger på typologi og boligtilgjengelighet.” Prosjektets premiss om en profittorientert eiendomsutvikling som skal finansiere offentlig infrastruktur og ny havn, kan derfor forbli et strukturelt hinder for rettferdig tilgang til bolig, og dermed til fjorden som sådan.

Konklusjon

Med denne artikkelen har jeg undersøkt mulighetene for å utforme et mer rettferdig fjordbylandskap, ved å analysere plan- og designforslag for to av Grønlikaias delområder. Jeg har sett på i hvilken grad og på hvilke måter utformingen kan sikre rettferdig tilgang til bynatur, offentlige rom og bolig. Grønlikaia-prosjektet har grundig kartlagt hva som skal til for en mer rettferdig fjordbyutvikling og har kommet fram til ambisiøse og innovative strategier for hvordan man burde gå fram for en utvikling som tar omkringliggende nabolag på alvor. Det er derfor mye å videreføre og lære av prosjektet om hvordan man kan jobbe målrettet og flerdimensjonelt for å skape mer rettferdig tilgang til urbane (vann)områder. 

Samtidig er det foreløpig lite samsvar mellom, på den ene siden, de høye ambisjonene for sosial infrastruktur og boligrettferdighet, og konkrete planer og tiltak på den andre. Nåværende planforslag legger opp til en tetthet som kan gå på bekostning av viktige romlige kvaliteter for inkluderende bylandskap, mens høyhusene ved inngangen til Grønlikaia kan svekke Gamle Oslos fjordforbindelse i stedet for å styrke den. Det vedvarende prinsippet om profittmaksimerende eiendomsutvikling kan stå i veien for sosiale boligmodeller og boligtilgjengelighet for lavinntektsgrupper. Grønlikaia, et “forbildeprosjekt for sosialt bærekraftig byutvikling”, kan derfor risikere en ekskluderende boligutvikling og offentlige rom preget av konkurranse om knappe miljøgoder. Tiden vil vise hvordan disse utfordringene håndteres. 

Hvordan kan en «Østkantens fjordby» med mer rettferdig tilgang til bynatur, offentlige rom og bolig realiseres? For det første er en mer rettferdig tilgang til fjordbylandskapets miljøgoder avhengig av at utformingen i større grad tar hensyn til nærliggende nabolag og marginaliserte grupper som tidligere har blitt ekskludert i fjordbyutviklingen. For det andre krever det å skape mer rettferdig tilgang til fjordbyen at flere sosiale grupper, uavhengig av boligeierskap eller kjøpekraft, gis mulighet til å forme, bruke og definere offentlige rom i henhold til sine interesser og behov. Og til sist er det nødvendig med et rettferdig boligtilbud som kan sikre gode bokvaliteter for flere sosioøkonomiske grupper, for at flere skal få mulighet til å nyte og dra nytte av godene som fjordbylandskapet skal tilby. 

Referanser

¹

A-lab (2022). Treverket: Hefte. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no

²

Andersen, B., & Røe, P. G. (2016). The social context and politics of large scale urban architecture: Investigating the design of Barcode, Oslo. European Urban and Regional Studies, 24(3): 304–317. 

³

Anguelovski, I. & Connolly, J.J.T. (2022) The Green City and social injustice: 21 tales from North America and Europe. London: Routledge. 

⁴

Bennett, N., Blythe, J., Cisneros-Montemayor, A. M., Singh, G. G., & Sumaila, U. R (2019). Just transformations to sustainability. Sustainability, 11(14), 3881. 

⁵

Borggren, J. (2011). Kreativa individers bostadsområden och arbetsställen. Belysta mot bakgrund av naringslivets omvandling och förandringar i bebyggelsestrukturen i Göteborg. [Doctoral thesis, University of Gothenburg]. 

⁶

Goh, K, A Loukaitou-Sideris, and V Mukhija. 2022. Just Urban Design: The Struggle for a Public City. Cambridge, MA: MIT Press. 

⁷

Goh, K. (2021). Form and Flow: The Spatial Politics of Urban Resilience and Climate Justice. Cambridge: MIT Press. 

⁸

Hav Eiendom (2022a). DEiG: Vedlegg til hovedrapport. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no 

⁹

Hav Eiendom (2022b). Ny rapport: Grønlikaia vil skape nye jobber og verdier for hele Oslo. https://haveiendom.no 

¹⁰

Hav Eiendom (2022c). DEiG: Smultringøkonomi for nye nabolag. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no 

¹¹

Hav Eiendom (2023d). Grønlikaia: Evalueringsrapport Parallelloppdrag. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no 

¹²

Hav Eiendom (2024a). Betaler utbytte på 150 millioner: Pengene drypper på verdens mest klimavennlige havn. https://haveiendom.no

¹³

Hav Eiendom (2024b). Slik skal Bjørvika-utviklingen fullføres: Grønlikaia skal være for alle. https://haveiendom.no 

¹⁴

Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter (2020). Grønlikaia: Planinitiativ. Juni 2020. Del 1/3. Oslo: Hav Eiendom. https://innsyn.pbe. oslo.kommune.no 

¹⁵

Hav Eiendom & Rodeo Arkitekter (2021). Grønlikaia: 10 anbefalinger for østkantens fjordby. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no 

¹⁶

Raworth, K. (2012). A Safe and Just Space for Humanity: Can We Live Within the Doughnut? Oxford: Oxfam International. https://www-cdn.oxfam.org 

¹⁷

Kotsila, P., Anguelovski, I., Sekulova, F., & García-Lamarca, M. (2023). Injustice in urban sustainability: Ten Core Drivers. New York: Routledge. 

¹⁸

Leary, M. E. & McCarthy, J. (2013). The Routledge Companion to Urban Regeneration. London: Routledge. 

¹⁹

LPO (2022). Det grønne hjertet i Grønlikilen. Oslo: Hav Eiendom. https://haveiendom.no 

²⁰

Mels, T. and Mitchell, D. (2013) Landscape and justice. In: J. Duncan, N. Johnson and R. Schein (eds), A Companion to Cultural Geography. (p. 209-224). Oxford: Blackwell. 

²¹

Mitchell, D. (2023). Landscape Justice. In: J. Ohlsson & S. Przybylinski (eds), Theorising Justice (p. 205-222). Bristol: Bristol University Press. 

²²

Pearsall, H. (2018). New directions in urban environmental/green gentrification research. In: L. Lees & M. Phillips (eds). Handbook of Gentrification Studies. (p. 329-345). Northampton, MA: Edward Elgar Publishing. 

²³

Piazzoni, F., Poe, J., & Santi, E. (2022). What design for Urban Design Justice Journal of Urbanism International Research on Placemaking and Urban Sustainability, 1–22. 

²⁴

Plan- og bygningsetaten (Oslo kommune) (2008). Fjordbyplanen. Prinsipper for utvikling av helheten for Fjordbyen og delområder. Planprogram for Filipstad, Vippetangen og Alnas utløp. Oslo: Plan og bygningsetaten. 

²⁵

Plan- og bygningsetaten (Oslo kommune) (2024). Feil retning i utviklingen av Grønlikaia. https://aktuelt. oslo.kommune.no 

²⁶

Soja, E. W. (2009). The City and Spatial Justice. Justice Spatiale/Spatial Justice, 1: 1-5. 

²⁷

Soja, E. W. (2010). Seeking Spatial Justice. Minneapolis and London: University of Minnesota Press. 

²⁸

Statistisk Sentralbyrå (2024a). BOL015: Kommunale boliger etter boligstørrelse, antall rom og eieforhold  D). https://statistikkbanken.oslo.kommune.no