Francis Kéré: Pritzkervinnende folkehelt på Røros

De ærliges land

Under årets foredrag forteller Kéré om veien fra den lille landsbyen Gando i Burkina Faso, via arkitektutdannelsen ved det tekniske universitetet i Berlin, til prosjekter og anerkjennelse verden over.

Selv om kontoret hans de senere årene har bygget prosjekter i mange vestlige land, som Italia, Sveits, Storbritannia og USA, har ikke Kéré glemt hvor han kommer fra, og hva han egentlig jobber for. 

– Det handler ikke bare om bygninger, sier han, når han viser bilder av stolte ungdommer som er med og bygger skoler i hjemlandet, blant et av verdens fattigste, og hvis navn betyr «de ærliges land».

Å bringe lys til steder uten muligheter, er Kérés fremste mål. 

Han gjør mange intervjuer og holder mange foredrag, og fortellingen om veien fra fattige Burkina Faso til Pritzker-anerkjennelse er innimellom dømt til å høres litt innøvd og forslitt ut. Men plutselig bryter han ut av det, og snakker med en overbevisning og kraft det er vanskelig ikke å bli berørt av.

To ulike verdener

Kéré regnes som en folkehelt i hjemlandet, og det er også menneskene der han ønsker å tjene. Samtidig bor han nå altså i Tyskland, hvor han også er utdannet. Kontoret, Kéré Architecture, har nå avdelinger i både Berlin og Burkina Faso, og han jobber med prosjekter både i hjemlandet og i Vesten.

Tilværelsen hans er altså preget av kontraster.

– Når jeg jobber i Vesten, er det helt klart et sted preget av overflod, mens det i Afrika er veldig preget av fattigdom og knapphet. I Afrika jobber man med lokalsamfunn, mens man i Vesten jobber med industri, og et overrasjonalisert system. Det er to forskjellige verdener, sier Kéré, idet vi setter oss ned med et glass vin i en Røros-stue etter foredraget hans.

Han er hele tiden på reise, hele tiden på jobb, og selv om det utvilsomt er utmattende, forteller han at når han ankommer et nytt sted, ligger stresset alltid igjen på det stedet han reiste fra.

Hånd og maskin

Allerede mens han studerte begynte han på sitt første prosjekt i Gando, landsbyen der han vokste opp. Landsbyen, som ligger sørøst for hovedstaden Ouagadougou, har omtrent 3000 innbyggere, som for det meste bor i jordhytter uten strøm og vann. Her tok Kéré initiativ til å få bygget stedets første barneskole, som etter hjelp fra innbyggerne stod ferdig i 2001.

Skolen ble bygget i murstein laget av tørket gjørme, med et løftet tak som lar luften sirkulere og avkjøle, samtidig som det beskytter veggene mot regn.

– På et sted som Gando handler det om enkle materialer og teknikker, og å se mulighetene i begrensningene. I Vesten, og i den utviklede verden generelt, er det av og til vanskelig, fordi det ikke er noen begrensninger. Men begge steder arbeider man med mennesker. 

Der prosjektene i Burkina Faso er mer knyttet til håndverket og det å la mennesker bruke hendene, har man i Vesten veldig mange maskiner til rådighet.

Ny nasjonalforsamling

I hjemlandet jobber han altså med de helt små og nære prosjektene, men også de store. Han har tegnet et forslag til ny nasjonalforsamling i Ouagadougou, et pyramideformet konsept som gjennom å gjøre bygningen tilgjengelig understreker tanken om at staten er til for folket.

Her er tanken at hvem som helst kan gå på taket, en slags burkinsk versjon av operataket i Oslo, men med helt andre og dypere politiske og sosiale røtter: Forslaget ble til i etterkant av opptøyene i landet i 2014, da parlamentsbygningen ble brent, og president Blaise Compaoré ble avsatt. 

Etter et militærkupp i 2022 er landets politiske fremtid – og Kérés forslag til ny parlamentsbygning – imidlertid høyst usikkert, og landet styres i dag av juntalederen Ibrahim Traoré.

Velsignede folk

I Burkina Faso er treverk en mangelvare, mens det i Europa finnes i overflod. Kéré har tegnet paviljonger i blant annet London, USA og Danmark, og alle disse har utstrakt og høyteknologisk, industriell bruk av tømmer. Under foredraget sitt forteller han hvordan han kan vise bilder av europeisk skog til folk i Gando, som reagerer med forbauselse: Disse menneskene må være velsignet, er reaksjonen han får.

– For meg er kontrasten mellom disse to verdenene veldig interessant å jobbe med. Den ene beriker den andre. Å ta med idéer fra Vesten og forenkle dem til den afrikanske konteksten, men også å se inspirerende, skulpturelle elementer i den afrikanske byggeskikken. Knappheten gjør at man kan være mer oppfinnsom, mens teknologien i Vesten gir enorme muligheter. Begge deler har en stor rikdom i seg.

Prosjektene han gjør i Vesten er med og finansierer prosjekter i Burkina Faso, påpeker han.

– Men uansett hvilket samfunn jeg jobber i, uansett hva den økonomiske situasjonen til oppdragsgiveren er, så handler det om å tjene menneskeheten. Å skape noe som lar mennesker vokse og gir dem en følelse av eierskap. Å gi dem husly, både følelsesmessig og fysisk.

Snekker i Tyskland

Han ble arkitekt ut fra ren nødvendighet, forteller han. Som landsbyhøvdingens eldste sønn ble han, i motsetning til de andre søsknene, sendt på skole, i den litt større byen Tenkodogo. Her bodde han hos onkelen sin, og mens vennene hans i helgene spilte fotball, var han nødt til å arbeide.

Noe av arbeidet han gjorde var å bære materialer til hus som skulle fikses. 

– Jeg har alltid villet forbedre ting. Det første jeg ville forbedre var situasjonen, slik at et barn ikke trengte å arbeide, men kunne leke i stedet.

Han innså likevel raskt at han ville bygge. Han fikk et stipend for å utdanne seg til snekker, noe som brakte ham til Tyskland. Men det var ikke nok, han ville lære mer, han ville mure, og forstå mer av flere materialer. Hvis du skal lære deg å bygge ordentlig, må du bli arkitekt, ble han fortalt. Til slutt kom han inn på Technische Universität i Berlin, og ble utdannet arkitekt.

Kontinent i bevegelse

Han var allerede en anerkjent og prisbelønt arkitekt, men da han i 2022 mottok Pritzkerprisen, forandret alt seg. 

– Mange arkitekter og andre som vinner viktige priser vil kanskje insistere på at det ikke har så stor betydning for dem. Men for meg har det vært en dramatisk endring. Etterspørselen har økt voldsomt, og kvalitetene på henvendelsene er også mye høyere. 

– Noen ganger er jeg redd for at folk skal ta meg for seriøst, og jeg blir redd for å bli mindre fleksibel, fantasifull og leken. Men jeg skal ikke miste det, sier Kéré bestemt, like mye til seg selv som til meg.

Han kommer til Røros rett fra München, og annonsering og byggestart for en barnehage kontoret har vært med og tegne. Dette hadde aldri blitt noe av hvis ikke det var for Pritzkerprisen, var det noen som sa til ham.

Aller størst er kanskje likevel betydningen Pritzkerprisen hans har fått for Afrika, mener han selv.

– Folk ser på meg annerledes nå, ikke bare i Burkina Faso, men i hele Afrika. Det er i ferd med å påvirke synet på arkitektur på hele kontinentet. Flere vil bygge arkitektskoler, flere vil bli arkitekter. Når folk ser hva jeg har fått til, og ser at jeg er en av dem, så skjønner de hva de selv kan få til.

– Vi gjør ting for komplisert

Og hva kan norske arkitekter lære av en kollega med bakgrunn fra Burkina Faso, et av verdens fattigste land?

– Jeg tror problemet for arkitekter i Vesten er at det er for mye reguleringer, og for mye panikk. Vi trenger å slappe mer av og være mer fleksible, bortsett fra når det gjelder sikkerhet, der kan vi ikke kompromisse. Men ellers må arkitektur- og byggebransjen bli mindre rigid. Det er bare på den måten at arkitekter kan komme med nye idéer. 

Hvordan skal man ellers innovere? Det er et problem i samfunnet generelt, mener Kéré.

– Vi gjør ting mer komplisert enn de trenger å være, alt er blitt så sofistikert, i så stor grad at enkle materialer ikke lenger har noen verdi. Se her på Røros, hvordan forfedrene deres har bygget i hundrevis av år. Det er bra, og det funker. Vi trenger ikke gjøre ting mer komplisert enn det er, sier Kéré, før han avslutter:

– Ellers vil jeg si til arkitekter: Ikke gi opp. Vi må fortsette å slåss, prøve å lure systemet, og finne løsninger som kommer menneskeheten, ikke industrien, til gode. Vi må ikke gi opp.