Hans Skotte: Bak medaljens fortjeneste

Satt mennesker først

Det var NTNU-kollega Steffen Wellinger som tok initiativ til medaljen. Sammen med kollegaer, samarbeidspartnere og tidligere studenter har han sendt inn 38 sider med dokumentasjon for hvorfor nettopp Skotte fortjener æresbevisningen fra Hans Majestet Kong Harald V. 

Wellinger mener Skotte har gjennom sitt livslange faglige og sosiale virke, vist en ekstraordinær samfunnsinnsats og er derfor en selvsagt kandidat for Kongens fortjenesteorden. 

– Hans er en fanebærer for en mangfoldig og fargerik verden, og har kombinert strategisk planlegging og arkitektur med et sterkt engasjement for å sette mennesker og lokale forhold i sentrum. Gjennom en lang karriere har han spredt faglig entusiasme og delt kunnskap med studenter, kolleger og sitt enorme nettverk av arkitekter fra hele verden, sier Wellinger til Arkitektur. 

– Ikke vært spesielt snill

Men spør du Skotte selv, er det nesten vanskelig å få svar på hvorfor akkurat han har fortjent en medalje. 

– Det at jeg sitter her er bare et resultat av en rekke besynderlige tilfeldigheter. Jeg har aldri hatt mål om å være spesielt snill eller samfunnsorientert. Det har bare blitt sånn. 

Derfor klarer han heller ikke å si hvorfor akkurat han har fått medalje. Han viser til de to andre fra Trondheim som har fått samme medalje i år – historiker og kulturverner Inga Næss og Edith Notowicz, Norges siste gjenlevende fra Auschwitz.

– Dette er folk som har gjort noe og som betyr noe. Jeg har bare gjort det som jeg har trodd vært rett og det jeg tror alle andre hadde gjort.

Kjempet mot parkeringsplasser

Men det finnes selvfølgelig bare én Hans Skotte. Og det som kan kalles en sosial og aktivistisk del av Skottes virke startet med arbeidet for å bevare bebyggelsen på Lerkendal i Trondheim. Skotte bodde selv i bydelen og mente den ikke burde ofres for universitetets parkeringsplasser. Han ble leder for en beboeraksjon for bevaring. Lerkendal-aksjonen ble et begrep på 1960-tallet og resten er historie.  

– Det var der jeg bodde, så det var bare naturlig å engasjere seg. Med en fot innenfor NTNU ble jeg nyttig i bevegelsen. Jeg tok aldri på meg private arkitektoppdrag, men jobbet til alle døgnets timer med taktiske og lure grep for å bevare boligområdet. 

– Og dere vant? 

– Ja, etter knappe 20 år fikk vi et flertallsvedtak i bystyret som godkjente bevaring. Til slutt presset kommunerevisjonen kommunen til å følge opp vedtaket. 

Aktivisme lettere før

Skotte kommer ikke fra en politisk eller aktivistisk bakgrunn, men i studietiden på NTH fikk han smake på aktivisme da de organiserte seg for å bli kvitt lærer Herman Krag.

– Krag hadde ansvar for boligfaget, men det var så usosialt at vi krevde en annen lærer. Han ville bare tegne enebolig i skrått terreng for kunstnerpar. Dette var midt i boligkrisen. Da ble det feil å jobbe med slike fjottete oppgaver. 

Studentene prøvde også å hindre at Leif Olav Moen ble ansatt som professor, fordi han ikke skulle bo i Trondheim. 

– Jeg hadde aldri vært aktivist tidligere, men da tok jeg meg et semester fri for å jobbe med dette. Her oppdaget jeg også at aktivisme ikke nytter. Vi mislykkes og fikk ikke fjernet Krag og fikk Moen. 

– Engasjerte du deg også politisk? 

– Jeg var aldri ML-er, men ble senere engasjert i SV. Det handlet mer om å engasjere seg i de tingene som jeg selv var en del av. 

– Var det lettere å være sosialt engasjert som arkitekt den gang? 

– Vi var nok mer hands-on. Nå går det mye via media og samtidig er vi arkitekter underlagt utbygger og entreprenør på en annen måte. Arkitekter gjør ikke opprør lenger mot dårlig kvalitet eller negativ sosial effekt av nybygg. De er redde for å miste oppdrag.

Fylkeskommunen og Botswana 

Skotte ble arkitekt fordi han var god til å tegne. Etter NTH-utdanning jobbet han nærmere tjue år som arkitekt hos fylkeskommunen før han begynte med undervisning. 

– Jeg har én skikkelig Arne Henriksen-erfaring, sier han med henvisning til arkitekten som gikk fra NSB Arkitektkontor til AHO. 

Skotte tegnet sykehjem og skoler for Sør-Trøndelag fylkeskommune og tok i 1988 initiativet til utviklingsplanen for Regionsykehuset, det som endte som St. Olavs Hospital.

– Jeg jobbet med mange flinke og ærgjerrige arkitekter i fylket, og har blitt så gammel at de første husene jeg tegnet har blitt revet.

Mens han jobbet i fylkeskommunen, kom også utferdstrangen. I over to år jobbet han som praktiserende arkitekt, med spesialfelt helsebygg, for Norad i Botswana.

– Jeg var utslitt etter beboeraksjonen. Min kone pushet meg til å søke i Norad. Men det var absolutt ingenting heroisk over det arbeidet. 

– Hva lærte du av tiden i Botswana? 

– Jeg forsto at verden ser annerledes ut når du først kommer deg ut.

Skotte forteller at han er oppvokst på Veblungsnes innerst i Romsdalsfjorden. Foreldrene drev et ungdomsherberge som bestefaren åpnet i 1934.

– Jeg har alltid hatt et avslappet forhold til folk fra hele verden. Det er mulig sporen til min internasjonale interesse ligger i erfaringen fra herberge, sier Skotte. 

Hause frem Afrikas arkitekter

I tillegg la årene i Botswana grunnlaget for den internasjonale profilen Rørosseminaret fikk fra oppstarten i 1988. 

– Jeg møtte mange strålende arkitekter. Dette var arkitekter som gikk oss i Norge en høy gang, men som vi ikke visste noen ting om. 

Blant arkitektene han trekker frem er José Forjaz (1936-2024) fra Mosambik og sørafrikanske Jo Noero. Han kontaktet også Aga Khan-stiftelsen i Sveits og fikk der kontakt med arkitekter også fra andre verdensdeler. 

– Jeg tenkte ikke noen annet enn at jeg hadde denne kjennskapen og brukte den på Røros. Det ble en måte å hause frem arkitektene som den gang aldri kom på forsiden av arkitekttidsskriftene. Dette ble en helt grunnleggende del av Røros. 

– I gratulasjonene til deg hevdes det at disse besøkene også har endret Arkitekt-Norge? 

– Alle spør om en kausalitet, men det finnes ikke. Besøk hvor vi lærer om hvordan ulike arkitekter agerer og hva de får til andre steder, sår likevel noen frø i oss. Det er mer osmose enn en direkte effekt.

Arkitektkurs på Balkan

På 1990-tallet var det Balkan-krigen som vekket engasjementet. Da var Amir Pasic (1953-2022) gjest på Røros og ble intervjuet av NRK. 

– Han lurte på hvorfor ikke man i Norge kunne invitere arkitekter og andre med fagkompetanse til å ta etterutdanning for å bygge opp landet etter krigen. Dagen etter ringte de fra UDI og lurte på om vi kunne etablere et slikt tilbud. 

Sammen med NTNU-kollega Finn Hakonsen drev Skotte prosjektet i et par år. Selve prosjektet omtaler Skotte som begrenset vellykket. 

– Deltakerne fortalte i etterkant at læringsutbyttet rent faglig kanskje ikke var all verden, men det var det beste norskkurset de hadde gått på, ler Skotte. 

Gjenoppbygging av Gaza

Men de mange besøkene i Bosnia ga likevel Skotte selv en stor interesse for landet og folket. Han endte opp med å ta doktorgrad på gjenoppbyggingen av Bosnia som 60-åring i 2004. En oppgave som, ifølge medaljebegrunnelsen, har gitt han internasjonalt ry som ekspert på gjenoppbygging etter krig og katastrofer.

Det er flere lærdommer herfra som kan være relevante for dagens behov for gjenoppbygging i Gaza, mener Skotte. 

– Man må gå ut over de etniske fordommene mellom folkene som bor i området. I Bosnia var det forferdelig å skulle rekke ut en hånd til serberne, men på lang sikt var det det eneste man kunne gjøre. Man må også inkludere lokalt næringsliv i leveringskjeden av materialer og mat – ikke begynne med import fra tredjeland. 

– Hva tenker du er viktig med tanke på Gaza-gjenoppbyggingen? 

– I tilfelle Gaza handler det om å trekke inn befolkningen på Vestbredden. Konflikten med Israel er der, men splittelsen med Vestbredden må løses. All støtte til Gaza må erkjenne at de også må støtte Vestbredden.

Et råd har han til alle former for gjenoppbyggingen: Gjenoppbyggingen må ikke overlates til internasjonale organisasjoner. 

– Jeg har sett så mye ubrukelig hjelp i menneskers enormt naive behov for å hjelpe. Fra busser til Bosnia som ble kjørt utfor veien og stengte veien for reell hjelp til et hotell full av garnnøster sendt fra New Zealand til Dubrovnik. Slike ting blir både jævlig og ydmykende på samme tid.

– Så jævlig artig!

Et intervju rekker ikke over alle de andre landene Skotte har jobbet med – Sri Lanka, Nepal, Haiti og Thailand for å nevne noen. I over ti år reiste han også med studenter til Uganda og kurset «Urban Ecological Planning». 

Med bakgrunn fra verden og fylkeskommunen har Skotte også vært en viktig veileder for studenter – deriblant arkitektene bak nå nedlagte Tyin Tegnestue og Alexander Furunes. Og kanskje er det her vi finner kjernen i hvorfor Skotte har blitt en skikkelse som er en kongelig medalje verdig? 

I en hyllestvideo som ble vist under utdelingen trakk nemlig Furunes frem den hjelpen Skotte har gitt ham både som student og praktiserende arkitekt. 

– Tusen takk Hans for all den energien, erfaringen og kunnskapen du har delt. «Det er ikke hva du gjør, men hvordan du gjør det», har du sagt så mange ganger til meg. Og det har du praktisert, sa Furunes i hilsenen fra Japan. 

Vi spør Skotte om denne rausheten kanskje er litt av historien bak nominasjonen? 

– Du deler villig kontakter, energi og kunnskap? 

– Ja, det er det er sant, men det er jo så jævlig artig og stimulerende! Det finnes en stor glede i å dele med folk som er opptatt av det samme som meg. Det gjelder nok alle mennesker, men kanskje spesielt når du har blitt så gammel at du ikke lenger har noe å bevise. Da er det bare å dele i vei! 

Stolt arkitektur i Medellín

Hans Skotte er fremdeles en travel underviser og har beholdt kontoret på NTNU og omtales som en av de som bruker det oftest. Han må skyve intervjuavtalen i flere dager fordi han skal holde to forelesninger – én arkitekturhistorisk om funksjonalismen og én om byer og urbanisme i det globale sør. 

– Vil du kalle deg en sosialt engasjert arkitekt? 

– Ja, men jeg forstår ikke arkitektur på noen annen måte. Jeg fikk en t-skjorte overrakt i dag med påskriften «It’s not what architecture is. It’s what architecture does». Det er slik jeg tenker. For at det skal være meningsfull arkitektur, må den spille en rolle og være til gavn i det samfunnet den eksisterer i.

– På hvilken måte? 

– Jeg har nettopp snakket med studentene om Medellín i Colombia. Der har myndighetene brukt arkitektur for å øke stoltheten til folk i slumområdene. Det var fantastisk kvalitetsarbeid fra unge og ville arkitekter, som satte skoler, bibliotek og idrettsanlegg inn i slummen. Det er sånn arkitektur som er stas og verdifull. Arkitektur er aldri bare objekter!