Hille Strandskogen: På egne ben

Uttrykk til slutt

Boka viser fram 10 prosjekter, som er spredt utover de 25 årene kontoret har eksistert. Det er også spredning i hva slags prosjekter: En kirke, et museum, eneboliger, hytter og transformerte kontorbygg. Prosjektene er sobert presentert: En kort tekst, fotografier, plantegning, og situasjonsplan.

Arkitektur starter alltid med situasjonskartet, mener de.

– Særlig Henrik er flink til å se situasjonen og leve seg inn i hvordan den er, og jobbe seg gjennom den, snarere enn å jobbe ut fra et volum eller uttrykk, sier Strandskogen.

– Uttrykket er det som kommer sist, legger Hille til.

Selmer og Fehn

Journalisten tillater seg å leke arkitekturkritiker for et øyeblikk, og drar følgende resonnement: De kommer jo fra Fehn, og når man ser på mange Fehn-prosjekter, så tenker man at de ofte er uttrykk for en klar idé om form og uttrykk. Mens dette er nærmest fraværende i Hille Strandskogens prosjekter. 

Strandskogen påpeker at Hille hadde Wenche Selmer som lærer på studiet, og at hun var veldig opptatt av å gjøre seg kjent med stedet og tomten, og at dette idealet muligens kommer fra henne.

– For oss ble det å stå på egne ben etter å ha vært hos Fehn også på en måte en slags lettelse.

At de startet opp i skyggen av den store mesteren, er ingen hemmelighet. Det var hos Sverre Fehn de to møttes. Hille hadde jobbet der siden 1986 da Strandskogen begynte i 1995. Da jobbet de på de store 90- og 00-tallsprosjektene: Aukrustsenteret, Aasentunet, Gyldendalhuset, Arkitekturmuseet. Det var da ting stoppet opp med de to sistnevnte, og det var lite å gjøre på kontoret, at de to så sitt snitt til å starte på egen hånd.

Og selv om de lærte mye av Fehn, særlig når det gjaldt konstruksjon og materialer, var det altså også et ønske om å gjøre ting på sin måte.

– Hos Fehn handlet det ofte om å få programmet inn i en gitt, sluttet plan, å kna programmet inn i planen, i stedet for å la planen, programmet og tomten få leve og skape arkitekturen. Vi ville nok ha en litt ledigere omgang med huset og formen og konstruksjonen. Ikke så strengt, sier Hille.

– Vi var på en tur til Sveits for et par år siden, og så på Mario Botta og Luigi Snozzi-hus. De er jo veldig fra sin tid, det er veldig strenge geometriske former som er utgangspunktet. Jeg håper vi har kommet litt videre fra det. Det er jo fascinerende å se sånne prosjekter, men de er også veldig bundet, og ikke alle er så veldig gode å leve i, tror jeg, sier Strandskogen.

Et anakronistisk arkitektkontor

Det er lett å tenke på kontorer av Hille Strandskogens støpning som en anakronisme i våre dager. Det lille kontoret som tegner vakre og svært forseggjorte og påkostede hytter – det er verken mulig eller ønskelig i vår tid, får man inntrykk av.

Litt av ønsket med å gi ut bok har vært nettopp å vise at det går an å holde på med arkitektur på denne måten, påpeker Hille.

– Vi føler oss jo selv litt som en anakronisme. Men derfor har vi ønsket å markere oss litt, og vise at det går an å jobbe sånn, og det har gått an i 25 år, å være små og tegne alt: kjøkkeninnredning, senger, skap, dra rundt i butikker og plukke ut tepper og anbefale ting til å ha på veggene. Vi følger prosjektene hele veien.

Det er også ment som en oppmuntring.

– Det er vanskelige tider og mange unge sliter. Vi håper jo at det endrer seg, og at det fortsatt skal gå an å være små.

12 små bronsekors

Sitt første oppdrag, den katolske kirken St. Clara i Kongsvinger, fikk de gjennom bekjente, og fritiden gikk med til dette mens de ennå jobbet hos Fehn. Den er enkel, murt i leca og naturstein, og prefabrikert limtre i tak, søyler og dragere. 

Da prosjektet var nesten ferdig kom vietnameserne i menigheten og minnet dem på at de måtte finne plass til de 12 signingskorsene som skal være i katolske kirker, et for hver apostel. Heldigvis var det 12 søyler, så det ble én på hver søyle.

– Det var litt flaks, for det hadde vi ikke tenkt på, sier Hille.

– Jo, jo, det hadde vi, ler Strandskogen.

Så ble det støpt 12 små kors i bronse, en til hver søyle.

Good cop/bad cop

Å være tett på alle prosjekter innebærer også å være mye på byggeplass, å samarbeide tett med håndverkere. Det er en stor glede ved yrket, påpeker Hille.

– Som arkitekt blir man stående i en situasjon mellom byggherre og entreprenør, og ønsker å være bestevenn med begge. Du blir fort en slags ekteskapsrådgiver, som skal være på godfot med begge parter.

– Vi kjører sånn good cop/bad cop-stil. Jeg sender inn Henrik først, og så kommer jeg etterpå, sier Strandskogen.

– Er rollene alltid fordelt likt? Det er alltid du som er good cop?

– Ja, ja. Jeg har vært på byggeplass og fått høre: Det er greit, men jeg vil ikke se han lille med brillene, ler Strandskogen.

Det er en fordel å være to.

– Det har vi vært helt avhengig av, å være to som diskuterer alle ting, en detalj, et problem på byggeplass, å ikke sitte alene med alle avgjørelser. Vi er jo som et gammelt ektepar, kjenner hverandre så godt at vi ikke trenger å si hva vi mener, vi skjønner ofte hva den andre tenker, hvis det for eksempel ikke er full respons med én gang. Da behøver vi ikke si, nei søren, det var dårlig. Vi skjønner det, sier Hille.

– Ja, men du sier det for det da, legger Strandskogen til, og begge begynner umiddelbart å le.

Mur er mur

I tillegg materialene, så klart. Det har vært viktig hele veien.

– Vi prøver å begrense antall materialer, og la materialene i seg selv være fargepaletten. Det er gjennomgående i alle prosjektene fra de 25 årene. Det er ikke så lett å se hva som er tegnet i 2001, og hva som er tegnet i 2026, sier Strandskogen.

Og når det har vært mur, så har det virkelig vært mur. Hele murvanger, skallmur med tegl både ute og inne. Dermed basta. Ingen teglforblendinger.

– Det driver ikke dere med?

– Helst ikke, sier Strandskogen.

Noen forblendede teglvegger er det heller ikke i bokas nyeste prosjekt, to murte tvilling-sommerhus på Fyn, i tegllandet Danmark. De to husene ligger på en svakt skrånende gresslette ned mot havet. Terrengets fall gjorde det mulig å plassere husene i forskjøvet nivå slik at begge får utsikt mot vannet.

I det flate landet hvor man stort sett tegner med 10 centimeterskoter, var dette en bratt tomt å regne. Da passet det bra med norske arkitekter.

Tro mot idealene

Kompromissløshet i forhold til utgangspunktet, er et mantra som formuleres i boka.

– Vi ser ofte at de tidlige skissene er veldig nært opp til det som ble bygget, og prøver alltid å være tro mot den, sier Strandskogen.

– Da har du den første opplevelsen av tomtebefaring i kroppen, du har det første møtet med byggherre, som gir deg en følelse av hva dette er for slags folk. Det er ikke kunst du driver med som arkitekt, det er brukskunst, og da er brukeren ekstremt viktig. Man må lytte, å forstå hvem de er og hva de ønsker seg.

Det handler ikke om å være kompromissløs overfor oppdragsgiver, men om å være tro mot disse idealene, program, byggherre, tomt. Og da handler det om å prøve å overbevise byggherre om at deres svar er det beste for dem. De tegner én løsning, ikke flere.

– Å jobbe som Rem Koolhaas, og begynne med 200 løsningsforslag og så jobbe seg nedover, det har ikke vært vår stil, sier Strandskogen.

– Jeg tror vi hadde vært veldig dårlige på samarbeid med andre kontorer. Brainstorming, og kaste ut masse idéer, det er ikke for oss, legger Hille til.

– Vi er vannmenn begge to, vet du. Vi er konfliktsky, men vil ha det sånn som vi vil. Og vi får det som regel sånn også, sier Strandskogen.

Nytt og gammelt

I transformasjonsprosjektene tar de alltid utgangspunkt i den eksisterende arkitekturen, og går rett til kildene: Finner fram de første tegningene til de opprinnelige arkitektene, prøver å forstå hva som var viktig for dem, prøver å hente det tilbake, enten det er ved å lage nye prefabrikerte terazzo-elementer, side om side med de gamle, eller ved å gjemme bort nye, tekniske føringer for å bevare uttrykket i en gammel kontorvilla. 

Så har det også vært en fordel og et privilegium å få transformere hus tegnet av John Engh og Magnus Poulsson.

– Vi prøver å viske ut skillet mellom det nye og det gamle, men likevel tilføye noen nye kvaliteter, avslutter Strandskogen.

Herrer

«Det handler om et grunnleggende blikk for byggeoppgaven som noe som ikke tapper et samfunn for verdi, men som tilfører samfunnet verdi», skriver Ida Messel i forordet til boken om Hille Strandskogens 25 første år.

Her siterer hun noe en av de første entreprenørene kontoret kontoret jobbet med skal ha sagt til de unge, nylig selvstendige arkitektene, og som det passer seg å re-sitere her, på slutten av et intervju med et anakronistisk arkitektkontor:

«Våkn opp, gentlemen. Vi bygger».