Jon Guttu: Guttustemning

Et liv i forskningen

Guttu trives i dette området av Oslo langs Groruddalens østside, og synes Tveitas ruvende blikkfang, de tre boligblokkene tegnet av Hans Backer Fürst på oppdrag fra Obos på 1960-tallet, fungerer bra. Selv kaller han seg for «Aker-gutt», født og oppvokst på et småbruk utenfor bygrensen, på Jomfrubråten på Bekkelagshøgda, den gang det fantes småbruk der.

Men han var glad i å tegne, og en fetter anbefalte ham å søke på arkitektskolene. Valget falt på NTH («det var nok min mor ganske glad for også – vi hadde liten plass»), og boligferden gikk videre til «en rønne» på Singsaker i trønderbyen. 

Derfra bar det tilbake til en treroms i fjerde etasje på St. Hanshaugen i hovedstaden, der barn ble født og tråkket sine formative år, før turen gikk videre til Godlia på Oslos østkant, like i nærheten av der vi nå befinner oss. Huset han bor i veksler stadig mellom status som én- og tomannsbolig, forteller han. Men hagen er hans hjertebarn.

Etter kun få år som praktiserende arkitekt, begynte han sin forskerkarriere. Tett lav bebyggelse, lineære strukturer, grunne grøfter i småhusbebyggelse, brukermedvirkning, egeninnsats, miljøvennlig bebyggelse, fortetting, byboliger, leilighetsplaner, kvartalsstruktur, byfornyelse, er noen av emnene han rettet søkelyset mot gjennom nesten et halvt århundre. Først på Byggforsk, «under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, NTNF» og senere på NIBR, Norsk institutt for by- og regionforskning, frem til 2011. Nå er Byggforsk slukt av Sintef og NIBR har gått inn i Oslo Met.

I 2003 leverte han doktoravhandlingen «Den gode boligen», der han beskrev og analyserte fagdiskusjonen blant boligfagfolk slik den forløp etter 1945, som senere ble til bokutgivelsen Boligvisjoner (2011). 

Som arkitekt i forskningsfaget var det alltid de fysiske sidene ved boligen som interesserte ham mest, påpeker han.

– Metodikken i boligforskningen har knapt endret seg gjennom alle disse årene, men det har valgene i temaene som forskes på. Forskere er en del av samfunnet de også, og mye av det man driver med er jo oppdragsforskning, der oppdragsgiverne stiller spørsmålet og forskerne svarer. I dag er det veldig lite fysisk boligforskning igjen, nesten alle arkitekter er ute av feltet, men det er mye forskning på det sosiale i regi av samfunnsforskere. Litt humoristisk pleier jeg å si at man har brukt mer penger på forskning på de svakstilte enn man har brukt på de svakstilte selv. 

– Men kan du se noen fysiske resultater av forskningen på selve boligutviklingen de seneste årene?

– Neppe. Det har gått den gale veien. Boligene er blitt mindre, områdene tettere, og som fagperson blir man stående i en slags kamp mot denne utviklingen, som en kritiker av for eksempel byfornyelse, overdreven fortetting eller bilisme. Man kan jo bare beklage, selv om jo denne utviklingen ikke akkurat er min feil. Hele livet har jeg følt meg som kritiker av det som har skjedd, det ligger nok kanskje til min legning, men det passer godt med å være forsker. Det å kunne se på ting med et kritisk blikk.

Oslo City

Inne på senterkafeen har vi klart å bestille oss en kaffe og eplemost via app. På bordet foran oss legger vi den romslige boken Carsten Boysen – en rettferdig boligpolitikk som Guttu skrev i 2019. Hele 299 sider om arkitekten som nærmest egenhendig endret den norske boligen på midten av 1900-tallet.

– Boysens boligundersøkelse i Oslo under krigen, er fremdeles den største som er gjort her til lands, og førte jo til et enormt skritt fremover for folks boligkvalitet. Treromsboligen er et direkte resultat av den undersøkelsen. Da snakker man om å ta forskningen seriøst, slår han entusiastisk fast.

Boysen levde et liv som idealistisk leieboeraktivist, skribent, politiker, kooperatør og boligforsker, men han representerte også en generasjon av fagfolk i det offentlige, som med stor faglig prestisje fikk gjennomslag for mange av sine synspunkter. 

At disse periodene med sterk kommunal og offentlig tilstedeværelse sammenfaller med det Guttu trekker frem som høydepunkter i Oslos bolighistorie, på både 1920-tallet og i 1950- og -60-årene, er ingen slumpetreff. I den nye boken til Guttu og Martens skriver de: «Kunnskap om god boligplanlegging har hele tiden påvirket og virket sammen med, til dels i konkurranse med, andre forhold som økonomi og ressurstilgang». 

– Etter 1990 er det eiendomsutviklere og jurister som har bestemt premissene og hvordan ting skal være, først og fremst ut ifra økonomi. Og når Husbanken har knelt og vi er inne i en periode der økonomiske interesser har fått råde fritt, har ikke boligsøkende i Oslo hatt råd til den boligen de trenger, sier han. 

Boken Oslos byutvikling – Boligplanlegging og politikk fra 1850 av Martens og Guttu kommer på et tidspunkt, året 2025, der ordet «boligkrise» står skrevet med krigstyper i Oslo-borgernes bevissthet. 

– Har det egentlig vært perioder uten boligkrise i Oslo? 

– Å ja, jeg vil nok heller kalle det for skifter, snarere enn kriser. Særlig på 1970-tallet ble det bygget mye bra som folk hadde råd til å bo i. 

«De fleste i Oslo bor godt. Kan det være grunnen til at vi mangler en politikk for de som ikke bor så bra? De siste årene er fokus rettet mot både høye priser og manglende kvaliteter. Hva har skjedd?», skriver forfatterne i innledningen. 

– Boligkvalitet har ingen fastlagt definisjon, den er snarere det som man til enhver tid er enige om at er en bra bolig. Folk er stort sett fornøyde med det de har. Men når en tredjedel av boligmarkedet i Oslo er leieboliger, til dels med usikre kontrakter og Airbnb som griper om seg, da må jo myndighetene på en eller annen måte gripe inn. Og her kan vi lære av historien, for eksempel av den liberalismen som førte til det store boligkrakket i 1899, som igjen ledet til at det knapt ble bygget på ti år etterpå, som igjen ble fulgt av en sterk kommunal innsats, sier han.

I boken oppsummeres Kristiania/Oslos boligbyggingshistorie som en berg-og-dalbane, både når det kommer til kvalitet, økonomi og ikke minst politisk styring. Fra byggeboom på 1880-tallet, der private investorer bygget bygårdene på Frogner og Grünerløkka via det voldsomme krakket og til storstilt kommunal utbygging på 1920-tallet, da de, ledet an av byplansjef Harald Hals, bygget Torshovbyen, Lindern og Ullevål hageby, Ila med mer. 

Rundt 1930 smuldret kommunens initiativ opp og private overtok igjen en vesentlig del av boligbyggingen, før man etter krigen, etter sammenslåingen med Aker i 1948, satte i gang omfattende sosial boligbygging for «folk flest». «Målsettingen var tre rom og kjøkken for 20 prosent av en industriarbeiderinntekt, og drivkraften kom fra en voksende kooperativ bevegelse med Husbanken og kommunen som støttespillere. Boligene var pris- og omsetningskontrollert», skriver Martens og Guttu.

I indre Oslo by forfalt gårdene, men en bredt politisk forankret byfornyelse bidro til at byboligen igjen ble populær på det liberale 1990-tallet. Den negative siden var store omflytninger for de opprinnelige beboerne. Etter hvert kom utbyggingen av havne- og verftsområdene langs byens sjøside, som pågår den dag i dag. 

– Hva skiller så Oslos byutviklings- og bolighistorie fra resten av landets byer?

– Oslo er en delt by. Med en veldig klar vestkant og østkant, og det finner du ikke i andre norske byer. Det kan synes tilfeldig at det ble slik, men årsaken er nok å finne i Slottets beliggenhet og industrien langs Akerselva, der det gjaldt å bo i gangavstand til arbeidsplassene. Byen vokste veldig konsentrert inntil krigen, men etter at Oslo og Aker slo seg sammen like etter krigen, hadde byen med ett store arealer til de første drabantbyene. Store, åpne arealer for rasjonell boligbebyggelse fantes først og fremst øst i byen og drabantbyene ble lagt her. Dette ble vestkantens «redning». Hovseter er den eneste drabantbyen vestpå.

Den gode boligen

Hva er så en god bolig? Med en erfaren forsker foran oss, er det fristende å spørre etter oppskriften idet april-solen dukker frem bak en sky og lyser opp senterkafeen.

– Jeg har vel heller relativisert begrepet «god bolig». For en god bolig er det som til enhver tid oppfattes som en god bolig. Man har hatt gode boliger i Oslo helt tilbake på 1600-tallet, men først og fremst for de øvre klasser. I nyere tid er har det vært store forandringer. Helt frem til 1980-tallet var det enebolig-idealet som dominerte, men så har byboligen tatt over. De som flyttet ut i forstedene på 1970-tallet, flytter inn til byen igjen, og mange godt voksne også, som gjerne vil bo uten hage og i nærheten av servicetilbud. Den samme trenden som var populær på 1800-tallet, kan man si. 

Han myser ut mot solen og sier uoppfordret at det er et tankekors at ikke flere innbyggere, og ikke minst arkitekter, befolker hovedstadens «nyere» drabantbyer som Romsås og Holmlia. 

– Begge stedene var flotte tiltak da de ble bygget, og er det fremdeles, der både arkitekter og politikere satset. Begge stedene har gode servicetilbud, variert bebyggelse, grønne områder og god kommunikasjon til sentrum. De har alle forutsetninger for å være vellykkede boligområder, men er likevel minst ettertraktet, himler han med øynene.

Mange arkitekter flyttet riktignok til Romsås til å begynne med, men flyttet siden videre, forteller han med en litterær parallell: I den nylig avdøde forfatteren Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, flytter Obos-arkitekt og «68-er» Arne Gunnar Larsen fra St. Hanshaugen til Romsås og møter på «det store Fraværet».

Guttu kjenner seg igjen i merkelappen «68-generasjonen», en generasjon etterkrigsarkitekter som med politisk tilsnitt sa fra om og aksjonerte, enten det var mot mangel på kvalitet eller i motstand mot både bilisme og EF. I dag engasjerer han seg i foreningen BULLBY (Byutviklingens lange linjer), i det han kaller en klubb for pensjonerte fagfolk som bryr seg om brennbare spørsmål, som for eksempel Oslos miljøutfordringer.

Tingenes tilstand

Han drar litt på det, når vi spør ham om dagens boligbygging. For finnes det noen nyere prosjekter som tilfredsstiller forskerens mysende blikk?

– Njaaa ... hehe ... Pilestredet Park synes jeg er flott. Relativt moderat utnyttelse, ligger sentralt, og miljøaspektet er godt ivaretatt. Skulle jeg bodd i byen, kunne det blitt der, funderer han høyt. 

I fremtiden ser han for seg hovedstaden som en regional by, med fortetting på vestsiden av Oslo utover i Bærum, med gode kommunikasjoner til byene rundt, som Ski og Asker, men hva tenker han om de 130 000 boligene som skal bygges, ifølge regjeringen? 

– Å ruste opp Husbanken har de snakket om i tredve år! sier han og legger hodet ned på bordplaten med liksomoppgitt mine.

– Jeg tror vi må se til Sverige og Danmark, og også til Tyskland og Nederland, og få på plass en tredje boligsektor – allmenne boliger – som eies av non-profit-stiftelser eller av kommunen. Det blir jo på en måte leieboliger, men med utvidede rettigheter på linje med dem man har i et borettslag, skisserer han, og smiler lett når vi spør ham om arkitektenes rolle i en fremtid full av boliger:

– Arkitektene må kjenne bolighistorien. Det er veldig viktig å huske at systemene som behersker oss er menneskeskapte, ikke naturgitte, og at de kan endres. Det er boligbyggingshistorien i Oslo et levende eksempel på. Arkitekter må også være oppdaterte på hvordan boliger brukes, og kunne formidle og forfekte det videre til sine oppdragsgivere, sier Jon Guttu.