Kristin Jarmund: Oseaner av muligheter

Tekst: Torgeir Holljen Thon
Foto: Jan Khür

I nesten 40 år har hun bygget opp og drevet kontor i eget navn. Nå vil Kristin Jarmund bruke de siste yrkesaktive årene på det hun liker aller best.

Foto av Kristin Jarmund.
Foto av Kristin Jarmund.

I nesten 40 år har hun bygget opp og drevet kontor i eget navn. Nå vil Kristin Jarmund bruke de siste yrkesaktive årene på det hun liker aller best.

Tekst av Torgeir Holljen Thon
Foto: Jan Khür

– Jeg syns bare vi har snakket om tull til nå, jeg, sier Kristin Jarmund, halvveis ut i intervjuet, og halvveis ned i et rekesmørbrød på Theatercaféen. Jarmund ville egentlig bare ha te, men det er spiseplikt her, på det beryktede stedet som hun kan fortelle at ofte blir brukt som utvidet møteromssted, «særlig etter klokka passerer fire». Hun har nemlig kontor rett rundt hjørnet, i Høyres hus, tegnet av Magnus Poulsson.

I nesten 40 år har hun drevet Kristin Jarmund Arkitekter, som har jobbet seg opp til å få og lykkes med store, komplekse prosjekter som gjør seg bemerket internasjonalt. CV-en til Jarmund snakker egentlig for seg selv. Houens fonds diplom. Æresmedlem av American Institute of Architects. Statens byggeskikkpris. Anders Jahres kulturpris, for «iherdig innsats for den humane arkitekturens plass i samfunnsutviklingen».

Nå sitter hun altså her og venter på at jeg skal trekke kvinnekortet. Da jeg sier at jeg ikke tenker på det som så relevant – kontoret og posisjonen hun har bygget seg opp er bemerkelsesverdig, uavhengig av kjønn – sier hun at det var det hun også hadde tenkt å si.

– Jeg har aldri sett på meg selv som en kvinnelig arkitekt, og tror ikke på at såkalt feministisk arkitektur er noe som egentlig fins. God arkitektur fins, men den er da virkelig uavhengig av hvilket kjønn som har tegnet. Når det er sagt, mener jeg at de ofte veldig kompliserte og sammensatte prosessene vi står i, kan trenge ulike menneskelige egenskaper, kall dem gjerne maskuline og feminine.

For å få til noe som helst i faget må det vises ydmykhet, og det må skapes åpen dialog og tillit, mener Jarmund. Ofte skal tilsynelatende paradokser balanseres og håndteres, og store verdier er i satsning.

– Det kan være krevende. Samtidig kommer du ikke i havn uten fast styring og tydelighet og uten å vise integritet i forbindelse med alle de ulike interessene som er i sving. Og da er vi jo med ett inne på kjønnsroller. Hvordan er det å være kvinne i byggebransjen? Dette er et viktigere spørsmål når du trekker kvinnekortet. Jeg erkjenner etter et langt liv i denne bransjen at de tradisjonelle holdningene er der fortsatt, mange steder.

Eiendomsutviklermiljøet, som Jarmund har jobbet mye med, er smalt og tett og mannsdominert her på bjerget, mener hun, med høye forventninger til volum og avkastning.

– Jeg har opplevd ting og tang her som jeg vet jeg ikke ville opplevd som mann, og jeg har jo merket at jeg til tider er gitt omdømme som både vel for høy og vel for mørk til å være jente, og vet at en mann med de samme egenskapene hadde blitt ansett som djerv og rakrygget. Men jeg har måttet la det prelle av, det har vært nødvendig for å overleve. Og byggherrene som vil bruke meg, kommer jo tilbake hele tiden. Men jeg ser det jo, at det er noen holdninger der som fortsatt gjør at glasstaket stadig skal sprenges.

Skal man vinne fram som arkitekt, er det en stor fordel å jobbe med fornuft og logisk argumentasjon, mener Jarmund.

– Å bare argumentere med hva som er penest, holder ikke et eneste øyeblikk. Hvis du har begrunnede argumenter som bygger på en analyse og en tolkning byggherren forstår, og som diskuteres og som det etter hvert blir et felles eierskap til, så er det beste vei fram for å oppnå tillit som rådgiver og for at riktige byggherrebeslutninger blir tatt.

Foto av Justervesenet

Kristin Jarmund Arkitekter har gjennom årene tegnet en rekke store komplekse prosjekter, hvorav Justervesenets laboratoriebygg på Kjeller (1997) er det mest bejublede. Da bygget ble tegnet, hadde kontoret én datamaskin til disposisjon.

Foto: Jiri Havran

Blir del av Nordic

Etter å ha drevet kontor i eget navn siden 1985 har Jarmund nå innsett at tiden er inne for en endring. Nå blir Kristin Jarmund Arkitekter (KJ-A) en del av Nordic – Office of Architecture, grunnlagt av hennes gamle venn Gudmund Stokke.

– Jeg har gjennom de senere årene bevisst satset på å utvide kontorets faglige plattform, blant annet med planleggere og en tidligfase-avdeling, som gjør at vi spenner bredere og blir invitert til mange interessante oppgaver. I tillegg har vi vunnet mange store konkurranser i det siste. Men konsekvensen av det er altså at vi er fylt opp til mer enn randen med prosjekter.

Jarmund kunne gjort en omdreining og prøvd å utvide kontorets størrelse. Det ville betydd å omstrukturere og organisere kontoret annerledes.

– Det skjer på et tidspunkt i livet mitt hvor jeg spør meg selv, hva skal jeg bruke de siste ti årene av yrkeslivet mitt på? Jeg har jobbet i nesten 40 år og er fortrolig med en struktur i den størrelse vi nå har hatt i mange år. Jeg vil si jeg har optimalisert det å drive kontor med noen og tjue personer. Så nå følte jeg tiden var inne for å ta konsekvensen av hvordan kontoret har utviklet seg, og samtidig slippe å sitte med eneansvar for et stort fagmiljø.

Beholder merkevaren

Å komme inn under Nordic gir dem adgang til langt flere ressurser som trengs for de store prosjektene, mener Jarmund.

– Har det vært andre tilbud tidligere?

– Det har vært flere som har vært interessert i kontoret. Man kan jo kanskje skjønne det, vi representerer jo en merkevare. Men det var noen hensyn jeg var særlig opptatt av, jeg ville gå sammen med noen som ikke var for kommersielle, det er det mange der ute som er. Og med noen som er faglig sterke, og som kan gi de ansatte en utvidet faglig plattform som de kan vokse videre på. For meg ble Nordic helt riktig, de representerer en helprofesjonell organisasjon med et meget godt omdømme.

I Nordic går hun inn som partner og kreativ leder, blant flere. Nå ser hun fram til å kunne konsentrere seg fullt og helt om det faglige.

– Det var en forutsetning for meg, jeg kunne ikke bare kaste selskapet i fanget på dem og stikke. Men jeg skal ha en litt enklere rolle enn jeg har hatt, og få lov til å være kreativ leder i fem år, uten personal- og driftsansvar.

– Hva skjer etter de fem årene?

– Nei, da er jeg jo 72, og da kan det være at noen og enhver vil være glad for å bli kvitt meg. Men avtalen er at det vil være mulig å fortsette, men da ikke som ansatt, men som en tilknyttet fagressurs, på en eller annen måte.

Både Jarmund og Nordic er opptatt av at kvalitetene i merkevaren KJ-A skal ivaretas og føres videre.

– Vi skal forbli synlige i Nordic selv om vi er en integrert del. Hvordan dette skal skje, vil vi bruke de neste månedene på å finne ut sammen.

Foto av Kathmandu.

Under arbeidet med den norske ambassaden i Katmandu i Nepal (2008) brukte Jarmund lokale arkitekter, konsulenter og materialer. Hvis det er noe som kjennetegner nordisk arkitektur, er det en åpen og lyttende innstilling, mener Jarmund.

Foto: Swati Pujari

Giftet seg med sjefen

At KJ-A vokste opp og ble et anerkjent kontor var ikke et resultat av noen strategisk plan, skal vi tro Jarmund. Det har aldri vært viktig for henne å få et stort kontor.

–Jeg var ikke engang klar over at jeg skulle starte kontor, jeg satt bare og tegnet konkurranser mens jeg var hjemme med nyfødt barn, fordi jeg syntes det var så gøy. Plutselig satt jeg der og hadde et kontor, og det har i grunnen bare vedvart i nesten 40 år.

Før vi hører mer om hvordan hun startet og bygget opp kontoret, går vi helt tilbake. Jarmund vokste opp på Tåsen i Oslo, som eldste barn av to ingeniører, som fikk tre barn som alle ble arkitekter.

– Hvis du spør Grete og Einar (Jarmund og Jarmund, jour. anm.), tror jeg nok de vil si at jeg påvirket dem positivt. Det er jo ingenting i verden som er morsommere enn å være arkitektstudent. Jeg har en slags erindring om at jeg kom veldig entusiastisk hjem fra Trondheim.

Som student mener Jarmund at hun hadde en ganske naiv forståelse av hva arkitekturfaget dreide seg om. Det var først da hun begynte å jobbe, at hun lærte faget. Hun begynte å jobbe hos diplomsensoren sin, Are Telje i Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor. Det første hun gjorde, var å sitte på rom med Gudmund Stokke og Jørn Narud og tegne boligkomplekset Casinetto i Oslo.

– Det var en fantastisk måte å starte karrieren på. Jeg var liksom assistenten til de to gutta, under Are, som nettopp hadde kommet som rocker fra England. Narud hadde Foster-grønne solbriller og grønn stresskoffert, og Gudmund sendte meg på Glasmagasinet for å kjøpe knallgul plastduk å kle de kjedelige ingeniørtegnebordene med. Vi malte veggene sorte og hadde vår egen lille alternative faghule.

At hun endte opp med å gifte meg med sjefen, var en klassisk fortelling om den unge arkitektstudenten og sjefen, mener Jarmund.

– Men det var ikke en vanlig metoo-greie, vi var gift i 20 år og fikk barn og greier. Så det kan jeg stå for, og det tror jeg Are kan også, ler hun.

Den første datamaskinen

Men det var altså som nybakt mor at kontoret skulle oppstå. Sammen med noen kolleger vant hun konkurransen om utvikling av Nedre Elvehavn i Trondheim.

– Plutselig satt vi med en svær tomt på 160 mål. Det var i grunnen starten. Siden har det bare rullet på.

Det første store prosjektet hun gjorde seg bemerket for, Fyrstikkterrassen på Helsfyr i Oslo, fikk hun som 33-åring. Da hadde hun aldri før vært selvstendig ansvarlig for noe bygg. Entreprenørfirma Nielsen-Nielsen kom til henne og spurte om hun ville ha arkitektansvaret for det store næringsbygget.

– Og det sa du selvfølgelig ja til?

– Jeg har aldri sagt nei til utfordringer. Jeg tror ikke jeg har det i meg å være fryktsom. Man kan ikke være angstfull i dette faget. Det meste er løsbart.

Selv de største og mest komplekse prosjektene angriper Jarmund for hånd. Hun kan ikke tegne på data. Skissens form er hennes måte å diskutere på.

– Den første datamaskinen vi fikk på kontoret, var da vi holdt på med Justervesenet for Statsbygg på 1990-tallet, da hadde vi én datamaskin og skulle tegne alt anbudsmaterialet for det kompliserte laboratoriebygget på den ene maskinen. Jeg husker da vi skulle sende fra oss materialet og fikk dagmulkt hvis vi overskred datoen for ferdigstillelse, og så gikk maskinen i sort da vi skulle sende det til trykking. Det var støpselet som hadde falt ut av veggen. Det var mye vi ikke skjønte om sårbarheten i teknologiens verden, ler hun.

Kristin Jarmund hadde egentlig ikke tenkt å starte kontor, hun satt bare og tegnet konkurranser mens hun var hjemme med nyfødt barn, fordi hun syntes det var så gøy. – Plutselig satt jeg der og hadde et kontor, og det har i grunnen bare vedvart i nesten 40 år.

Foto: Jan Khür

Fargerik modernist

Da jeg spør henne om viktige vannskiller i hennes forhold til arkitektur, svarer hun umiddelbart at hun har grått én gang av å se arkitektur.

– Det var da jeg så Villa Mairea av Alvar Aalto, tegnet for Gullichsen-familien. Det er det mest perfekte eksempelet på en arkitekt som klarer å ro med begge årene. Han hadde evnen til å lytte til det urfinske og samtidig til de internasjonale strømningene som var i hans tid. Det er et bygg som forener de to tilsynelatende motsetningene til en fullendt syntese.

– Alvar Aalto er kanskje ikke den mest åpenbare inspirasjonskilden til arbeidet ditt?

– Nei, når jeg har tegnet egne ting, har det nok vært andre arkitekter som har vært viktigere, i hvordan de klarer å kombinere det enkle og subtile med det følsomme. Se på Luis Barragán. Han er enklere enn de aller fleste, samtidig bruker han farger, lys og skygge på en sødmefylt, nesten erotisk måte, og viser i alt han har bygget at det enkleste er det beste og vakreste.

Farger har alltid vært viktig for henne. De første husene kontoret tegnet, var på veldig lave budsjetter, og da var maling en rimelig måte å skape liv og røre.

– Så begynte vi etter hvert å jobbe med en annen type materialitet, og farger i kombinasjon med glass og lys, som i kafépaviljongen i det gamle nasjonalgalleriet og T-banestasjonen i Nydalen.

Som en fargeglad modernist er Jarmund kanskje en utfordring for arkitekturopprørerne. Modernist er hun nemlig på sin hals.

– Hvis man skal sette ord på én ting som kjennetegner arkitekturen vår, så er det kanskje tydelighet. Det er det flere som har sagt. Jeg tror det handler om en form for presisjon i formgivningen. Jeg har sagt det før, men for meg er form tydelighet, hvis ikke er det ikke form. Jeg har en endeløs fascinasjon for det vertikale og horisontale. Det er et osean av muligheter der. Det er de grunnleggende virkemidlene i modernismen, som handler om oversider, undersider, innsider, det tette mot det åpne, det transparente mot det monolittiske. Det er et så rikt vokabular der hvis man jobber bevisst med det, at det holder mer enn nok for meg.

En viktig måte å imøtegå kritikken mot nybyggenes ensformighet på er imidlertid det tredimensjonale, mener Jarmund.

– Vi er opptatt av å få til så rike fasader som mulig. Man kan gjøre dette med moderne virkemidler, med lys og skygge og materialer, uten å måtte ty til klisjeer som historisk stil-kopiering. Vi har hatt noen prosjekter hvor byggherrene innledningsvis reagerte på kostnadene ved å foreslå noe annet enn flate og endimensjonale fasader, for eksempel Fokus Bank i Studenterlunden og bygget vårt på Tjuvholmen. Men det er jo interessant at disse byggene har noen av de høyeste annenhåndsverdiene i Oslo sentrum. Den merkostnaden eksteriørets bearbeidelse kostet da man bygget disse, viser seg kanskje å være verdt det i lengden.

 Stortingsgata.

Fokus Bank-bygget (2004) i Stortingsgata i Oslo er ifølge Jarmund et eksempel på et bygg som ikke står så voldsomt fram i bybildet, men som på grunn av detaljer og materialitet er hyggelig å gå forbi, og som holder seg godt, snart 20 år etter det ble bygget.

Foto: Per Manning

Norden i verden

Selv om Jarmund primært har hatt prosjekter i og satt sitt preg på Oslo, har hun gjennom årene gjort seg bemerket internasjonalt. I 1996 representerte hun Norge under arkitekturbiennalen i Venezia, mens hun med utstillingen «Selected Works og Norsk samtidsarkitektur 2000–2005» turnerte verden rundt i regi av Nasjonalmuseet og Utenriksdepartementet.

Ser verden på henne som en typisk nordisk arkitekt? Gjør hun det selv? Nå skal hun attpåtil begynne å jobbe i Nordic – Office of Architecture.

– Ute i verden har responsen på det nordiske gått mer på løsninger av program enn på uttrykk. Skandinavia representerer demokrati og sosialdemokrati, en samfunnsmodell som har humanisme, åpenhet og transparens i seg, som jeg tror man lett kan lese av byggene som realiseres her i Norden. Det er dette som er vår viktigste eksportartikkel, langt viktigere enn turistveiprosjektene, spør du meg, hvor det jo er brukt fryktelig mye penger på eksklusive toaletter og utsiktspunkter i fjellheimen. Høykvalitetsbyggene våre innenfor helse- og skolesektoren er flotte referanser for verden, og åpenheten og transparensen i de åpne kontorlandskapene, som for eksempel Niels Torp har stått for, er jo forbilledlig. Det er mye skandinavisk arkitektur kan være stolte av å representere internasjonalt som ikke har med stiluttrykk å gjøre. På den måten håper jeg at jeg tilhører en nordisk tradisjon.

De gangene kontorene har jobbet i utlandet – med ambassade og ambassadebolig i Katmandu i Nepal, og den pågående ambassaden i Nairobi, har også kulturforskjellen blitt lagt merke til, mener hun.

– Det er noe med hvordan man håndterer prosessen, det å ha åpne bøker og la folk være deltakende i beslutninger. Det er helt ukjent for folk i mange andre deler av verden. Dette er Statsbygg veldig flinke til å håndtere når de jobber i utlandet. I Katmandu brukte vi lokale arkitekter og konsulenter, vi var mer der for å kvalitetssikre i den avsluttende fasen. De kommenterte hvor nyttig det var å få et skandinavisk bygg som viste ydmykhet overfor nepalske byggetradisjoner, og få ta del i en prosess som inkluderte dem. Jeg tror det handler om at vi har en kultur som er lyttende, og vi vet at vi har mye å lære, avslutter hun.