Line Oma: Landskapspolitikeren

Tekst: Maren-Anna Gilberg Nyjordet
Foto: Torgeir Holljen Thon

Line Oma har gått fra politikken til landskapsarkitekturen. Nå vil hun at landskapsarkitektene skal bruke utestemme og ta mer plass.

Line Oma har gått fra politikken til landskapsarkitekturen. Nå vil hun at landskapsarkitektene skal bruke utestemme og ta mer plass.

Tekst av Maren-Anna Gilberg Nyjordet
Foto: Torgeir Holljen Thon

Det er ikke vanskelig å få øye på den nye generalsekretæren gjennom mylderet av gjester. På vei inn i bakgården på Asylet på Grønland i Oslo denne desemberettermiddagen la jeg merke til en sykkel gjennom snøfillene. Den er grønn, med røde blomster og lyslenke rundt kurven foran. To leopardmønstrede vindhansker er stripset fast til styret. Hvem i alle dager er det som sykler i dette været? 

Og inne i varmen, altså: Lilla glittergenser, ørepynt og smykke i gull, veldig blondt hår, og et veldig stort smil. På bordet står en åpen laptop, og ved siden av ligger det en solid, gullfarget sykkelhjelm. Det er en kjent sak at hund og eier ligner hverandre. I dette tilfellet kan man også slå fast at sykkel og syklist har likhetstrekk. Den nye generalsekretæren er altså helårssyklist, og jeg antar at hun er like godt synlig i trafikkbildet som det hun er i større folkemengder.

Mer av æren

At Line Oma er på ballen er det liten tvil om. Når jeg ikke umiddelbart kommer i gang med spørsmålene, er det plutselig jeg som er intervjuobjekt. 

Hvor er det du jobber til vanlig? 

Jeg har ikke forberedt meg på spørsmål. Når hun spør hva jeg liker å gjøre på fritiden stopper det helt opp. Jeg får fart på penn og notatblokk, men Oma har tatt saken i egne hender. 

– Da jeg så stillingsannonsen som generalsekretær i Norske landskapsarkitekters forening tenkte jeg sånn: Wow! Ja! Det er jo landskapsarkitektene som gjør mye av det fine som blant annet kommunene rundt om skryter sånn av. Jeg har jo jobbet med by- og stedsutvikling på overordnet nivå, likevel hadde jeg ikke egentlig et forhold til landskapsarkitektur. Utbyggere, arkitekter og næring tar mye av æren for det herlige som landskapsarkitektene tilfører byrommene. 

En av de viktigste oppgavene som generalsekretær blir å løfte frem landskapsarkitekturfaget som en sentral faktor i utviklingen av byer og steder, mener hun selv.

– Bidra til at landskapsarkitektene tar litt mer av æren for alt det bra som skjer, rett og slett. 

– Hvordan skal du gjøre det? 

– NLA ønsker å være mer synlig. Vi ønsker å jobbe mer med politisk påvirkning og nettverksbygging. Å snakke med ulike aktører blir viktig. Vi skal legge strategiske planer, og sørge for å delta i debatten. Dessuten skal vi tørre å utfordre. 

Landskapsatlaset som NLA publiserte tidligere i høst er også en viktig del av denne synliggjøringen.

Politisk nettverk

Den tidligere Ap-politikeren har bakgrunn fra blant annet Helsedirektoratet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Inntil nylig jobbet hun som Aps talsperson for byutvikling i Oslo bystyre. Hun trekker frem den lange erfaringen fra offentlig forvaltning og jobben som heltidspolitiker som verdifull. 

– Jeg forstår hvordan politikere tenker og hvordan man kan påvirke dem. Jeg vet hva som fungerer for å få gjennomslag. Man må huske at det er mange hensyn som skal balanseres, og jeg skjønner politikernes perspektiv og deres utfordringer, og kan handle deretter. Det er alltid nyttig å kunne se helhetsbildet, det er noe man lærer i politikken. 

Oma trekker også frem et stort nettverk, alliansebygging og drilling i kommunikasjon som viktige erfaringer fra politikken. Å ha forståelse for hva som er realistisk å få til står sentralt for den nye generalsekretæren. Man må velge ut det viktigste, det som virkelig utgjør en forskjell. Og man kan ikke gjøre alle til lags, det er hun tydelig på:

– Vi kan ikke løpe etter alle ballene. Vi må velge noen, ta dem ned og plassere dem i mål. 

Jeg ønsker meg mer jungel, også i byen. La det grønne bre seg ut, det er min drøm for bebygde strøk.

Mer planfaglig kompetanse

Nesten umerkbart sveiper blikket hennes over laptopen før hun møter blikket mitt igjen. At hun er vant til å snakke med folk, få gjennom budskapet sitt og fremme saken hun brenner for er tydelig. 

– Hva er det viktigste NLA gjør for medlemmene sine? Hvorfor skal vi gidde å bruke penger på medlemskap? 

– Jo flere medlemmer, desto større påvirkningskraft. Vi i NLA er ansatt for å fremme medlemmenes og fagets interesser, så vi kan gå i møter med departementer, politikere, delta i debatter og skrive innlegg med organisasjonen i ryggen. Om et enkelt kontor uttaler seg i en offentlig høring, har ikke nødvendigvis det så mye påvirkningskraft. Men kan vi lage en felles uttalelse på vegne av medlemsmassen til NLA blir budskapet sterkere. 

Slik kan foreningen bidra til bedre rammebetingelser. Nylig var de for eksempel i møte med Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å løfte ulike problemstillinger, forteller Oma.

– Dette er en anledning for myndighetene til å få inn mer planfaglig kompetanse i kommuner og offentlig forvaltning, for her er det stort behov for landskapsarkitekter. NLA skal bidra til å vise hvordan landskapsarkitektene er relevante.

Line Oma har selv vært med på å gjøre deler av Grønland i Oslo, hvor hun selv bor, bilfritt.

Foto: Ida Rydeng

Salsa på Grønland

Før hun ble heltidspolitiker var Oma bydelsordfører i Gamle Oslo, så det blir en del snakk om Grønland. Fra bordet vårt ser vi rett ut på et av byutviklingsprosjektene som Oma har vært med på: Gata Grønland, som er en del av «Bilfritt byliv». 

– Noe av det jeg er mest stolt av fra de fire årene mine i bystyret er den grønne utviklingen vi har fått til i Oslo. Ikke bare i et klima- og miljøperspektiv, men det betyr noe for trivselen og stoltheten, og ikke minst bruken av byrommene, noe som vi ser utenfor her. Mindre bil, mer plass til de myke trafikkantene. 

Oma er utdannet samfunnsgeograf, og det var studiene ved UiO som førte henne til Oslo. Vil hun tilbake til hjembyen Haugesund? Oma drar litt på det.

– Jeg føler egentlig at jeg har landet. Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kjøpte min første leilighet her på Grønland, og siden har jeg stort sett holdt til her. Vi har fått så mange anker her. Barna mine trives, og vi har mange gode naboer. Samboeren min liker å danse salsa her, og vi har fått masse venner. Og så liker jeg godt det urbane. Man kan stoppe for et glass på vei hjem fra jobb. Eller man kan legge barna og dra ut igjen på en salsaklubb på kvelden. 

– Danser du også salsa? 

– Ja, når jeg har tid. Jeg håper det blir mer av det. Når barna blir litt større, det er ikke så lett å skaffe barnevakt til tre små barn, det kan du godt skrive, ler hun. 

Det vakre i det skitne

Det er særlig mangfoldet Oma mener er en kvalitet med Grønland. Hun trekker frem Motzfeldts gate som eksempel:

– Her er det en metropolsk atmosfære. Når det er fint vær samles de gamle mennene i nabolaget under skyggene fra trekronene. De bare henger sammen, liksom. Drikker litt te. Prater. Det er veldig mye som skjer i den gata.

 Det skjer jo ting der som ikke er så bra også, påpeker Oma. 

– Men alt trenger ikke være så polert. Jeg syns Motzfeldts gate er et veldig ekte bilde av hvordan Grønland er. Det er litt skittent, men jeg syns det er noe genuint og vakkert i det også, sier hun.

– Grønland har en helt spesiell identitet. Det er mye forskjellige folk i gatene, det liker jeg veldig godt. Og så er det et sånt område man kan gå ut i gata i pysjamasen, uten at det er så farlig. Eller så kan man gå ut i rød fuskepelsjakke. Uansett kan man gli inn i mengden. 

Vi har snakket en del om byutvikling, og på spørsmål om hva som er det gode sted for henne, kommer svaret kjapt: 

– Jeg er veldig glad i bakgården min. Den er en liten grønn oase, midt i Oslo sentrum. Vi har en plantegruppe som holder det fint og grønt, de planter og dyrker masse forskjellig. Det er inngjerdet, så alle småbarna springer rundt og leker fritt. Vi har også et lite drivhus, med et lite bord inni, der kan man sitte å ta seg et glass vin. 

Landskapsopprør

Når vi spør hva hun tenker om arkitekturopprøret, forteller hun at det er noe hun har tenkt og tenkt på i flere måneder. De fleste er enige i at det er bra med en debatt om arkitektur, mener hun.

– Kanskje det burde vært et landskapsarkitekturopprør også? Det er en tanke jeg har lekt litt med. For å sette oss litt mer på kartet. Jeg klarer ikke være enig i at alt som ikke er tradisjonell arkitektur er dårlig. Det klarer jeg ikke. Samtidig er jeg jo enig i at mye som er inspirert av tradisjonell arkitektur er veldig fint. Jeg skal snart flytte inn i en Gråbeinsgård. Men så liker jeg godt det bygget jeg flytter fra også, Tigergården på Ensjø. Det er et godt eksempel på et nytt bygg. 

Slik gikk det da Oma fikk i oppgave å tegne et selvportrett på 30 sekunder.

Illustrasjon: Line Oma

Langt fra sau og stut

Oma er oppvokst på et småbruk utenfor Haugesund. Derfra har hun lært å også gjennomføre oppgaver som er kjedelige.

– Man må ta i et tak og stå i det. Når faren min sa at vi skulle hente inn dyr fra beite eller sette markekur på sauer så var det bare å legge fra seg alt annet og bli med på det. 

Midt i tjukkeste Grønland er vi langt fra sau og stut. Å gi markekur inngår neppe i rollen som generalsekretær. Men det er ikke dumt å ha bred erfaring når man skal lede et lite sekretariat. Oma tar over stillingen etter Marit Hovi, som når hun går av med pensjon kan se tilbake på 24 år som generalsekretær. 

– Det er store sko å fylle etter Marit, ja. Jeg har jo ikke faget under huden på samme måte som henne og dere som er landskapsarkitekter. Den debatten om fargeleggingsforsiden på forrige utgave av Arkitektur for eksempel, den kom litt brått på meg, og det tok litt tid å forstå hvorfor det ble diskusjon rundt det. 

Vil turnere landet

Hun vil lære etter hvert. Først må hun skaffe seg litt handlingsrom, ta sin plass. Oma trekker frem at medlemmene i NLA sitter på mye kompetanse, noe hun er trygg på at hun kan lene seg på i arbeidet sitt fremover. Medlemmenes fagkompetanse bør også politikerne få høre, slik at de kan ta riktige beslutninger, for eksempel nå når kommuneplanens arealdel er ute på høring.

– Vi skal sette landskapsarkitektur på kartet. Jeg har jo som sagt mye erfaring fra offentlig forvaltning, og jeg mener det er et stort behov for landskapsarkitekter der. 

Der er vi inne på noe viktig. NLA står sterkere med engasjerte lokallag rundt om i landet. Oma trekker også frem aktive pensjonister og studenter. 

– Når jeg har fått litt kontroll, skal jeg reise rundt. Første stopp blir Telemark i februar. Jeg gleder meg til å snakke med medlemmer i lokallagene og bli kjent med hva som rører seg. Og så skal jeg vise frem alle de fine prosjektene som tegnes, det er noe jeg merker det er interesse for fra flere aktører, det å få vite mer om hvilke tjenester landskapsarkitektene kan tilby. Her håper jeg landskapsatlaset som NLA har lagd kan generere forespørsler. 

Landskapsarkitektene får tydelig beskjed om å snakke enda mer med utestemme fremover:

– Jeg håper at vi kan ta litt mer plass. Landskapsarkitektene må ikke være så ydmyke! Jeg tror det er kjempeviktig at landskapsarkitektene kommer tidlig inn i planprosessen, tar prosjektlederrollen og hever stemmen. 

Tegneøvelsen

Ifølge profilen hennes på Twitter/X, er den nye generalsekretæren «fremtidig statsminister». Forsvinner hun dersom tilbudet kommer? Men Oma har landet. Både på Grønland og i stillingen som generalsekretær. 

– Jeg har liksom jobbet to år her og fire år der. Nå er jeg veldig klar for å komme meg skikkelig inn i denne rollen og bli værende. Naile det, rett og slett. 

Jeg har vært stille litt for lenge mens jeg har bladd i papirene mine. Plutselig er det jeg som er intervjuobjekt igjen. Hun spør om jeg er fra Trondheim, hvor r-en kommer fra, om jeg har mor fra Haugesund? Grimstad? Arendal? Hun gir seg ikke. Det direkte blikket ser for en gangs skyld tenksomt ut i luften.

Når hun får 30 sekunder til å tegne seg selv, er rollene imidlertid snudd tilbake.

– Nei, tuller du? Skal jeg tegne!? Jeg er kjempedårlig på å tegne, utbryter Oma, men hun tar i mot penn og papir. 

Må man, så må man. Etter 30 sekunder med sukking og pennestrek kommer det et portrett til syne. Om jeg skal oppsummere, har jeg hatt med et svært godt forberedt intervjuobjekt å gjøre denne ettermiddagen. Tegneøvelsen avdekker at den nye generalsekretæren også tar utfordringer på strak arm. 

Kampsak

Oma har ikke vært lenge i stillingen, men jeg må likevel spørre. Har hun en kampsak?

– Noe av det jeg syns er mest spennende med dette faget er hva det kan ha å bety for klima og miljø. Også hvordan det er med på å lage gode møtesteder og bidra til økt trivsel og velvære. Jeg ønsker meg mer jungel, også i byen. La det grønne bre seg ut, det er min drøm for bebygde strøk. Tap av biologisk mangfold må få enda større fokus. 

– Ja, hvordan løser vi dilemmaet med boligmangel versus det grønne? 

– Det er det jo du som skal svare på! Oma ler igjen. 

– Neida, men jeg tenker at en god start er å få landskapsarkitektene tidlig inn i prosjekter og la dem få koordinerende roller. 

Landskapsarkitektene hadde kanskje ikke forventet at en samfunnsgeograf og tidligere heltidspolitiker skulle tiltre som generalsekretær. Men kanskje er det akkurat dette som trengs for å få oss til å utfordre enda mer og ta i bruk utestemmen. Og så er det ikke så dumt heller, med en som vet nøyaktig hvilke argumenter politikerne lytter til. Med gullhjelm og glittergenser ligger det meste til rette for at den nye generalsekretæren blir godt synlig fremover.