Logi Már Einarsson: Fra AHO til Islands regjering

Fant politikken i krisetid

Einarsson vil intervjues på norsk, selv om han påpeker at språket har blitt litt rustent. Det er tross alt 32 år siden han var ferdig på skolen som den gangen bare het Arkitekthøgskolen i Oslo og lå i St. Olavs gate.

Arkitekten inntok taburetten 21. desember og er så fersk at han ennå ikke har sin egen kunst på kontoret. På de pussede betongveggene henger det fremdeles to islandsjaktfalker, som er symbolet til høyrepartiet Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), som besatt departementet før dagens konstellasjon av Samfylkingin (Sosialdemokratene), sentrumspartiet Folkets parti og det liberale, pro-europeiske Reformpartiet kom sammen i regjering før jul.

For å forklare hvordan arkitekten ble til kulturminister, må vi tilbake til det store traumet i Islands moderne historie – nemlig valuta- og finanskrisen i 2009. Einarsson hadde arkitektkontor i byen Akureyri med 8-9 ansatte, da hele landet stoppet opp og var på randen av konkurs.

– Jeg satt der uten oppdrag og ingen lys i nærmeste fremtid. Da var det to måter å reagere: Utrolig mange tok til gatene i protest, noe som var ansvarsfullt, mens jeg valgte å gå inn i et politisk parti for å ta ansvar fra innsiden.

– Hvordan valgte du parti?

– Det var ikke snakk om politikk i familien da jeg vokste opp, men jeg var likevel veldig radikal som ung – spesielt etter gymnaset. Men etter seks år i Norge så jeg ting annerledes og ble mer moderat. Det var da Gro Harlem Brundtland var på toppen. Du kan si jeg reiste ut som det dere vil kalle Rødt-sympatisør og kom tilbake som sosialdemokrat.

– Hva var det i Norge som endret deg?

– Selv om islendinger er ganske like dere andre i Norden, har vi nok mer ekstreme forhold i livene våre. Vi var sjøfolk. Fisket du, levde du godt. Fisket du ikke, hadde du nesten ingenting å spise. Dessverre er vi for vant til høy usikkerhet.

Han viser også til at valutaen, den islandske kronen, er liten og går raskt opp og ned. Da blir det fort en mye mer dramatisk politisk hverdag.

– I Norge så jeg at dere hadde, til tross for at dere også er et ganske lite land, klart å skape langsiktig stabilitet med god velferd og større forutsigbarhet. Det handler om det jeg mener er ånden til det nordiske sosialdemokratiet.

Mellom betong og bølgeblikk

Vi sitter i den splitter nye Landsbankinn-bygningen – rett over gaten for parken Arnarhóll, oppkalt etter Islands første nybygger, Ingólfur Arnarson. Her deler kulturdepartementet plassen med utenriksdepartementet. Bygget i betong, glass og taggete gråsteinskledning var omstridt og er tegnet av C.F. Møller Architects i samarbeid med islandske Arkþing (i dag oppkjøpt av Nordic Office of Architecture).

– Ærlig talt synes jeg bygningen er mer vellykket på innsiden enn utsiden. Jeg har aldri vært så begeistret når arkitekter prøver å imitere naturen. Jeg tror Gud har lykkes bedre og mener arkitekturen blir mer vellykket når man skaper kontrast til naturen.

– Vi er omgitt av betong her vi sitter?

– Ja, det liker jeg. Det er blitt et vanlig islandsk materiale. Vi har ikke utviklet det godt nok, men siden vi har hatt liten tilgang til trær og islandsk stein ikke er så godt egnet til bærende konstruksjon, er betong viktig.

– Men betongen har en bakside?

– Absolutt, og vi har en tendens til å bruke for mye betong, i hele vegger, i stedet for søyler og lettere materialer mellom. Selv om jeg snakket vakkert om betongen, må vi absolutt redusere bruken og bruke den kun når det trengs og skal vises frem.

Plutselig er den nyslåtte kulturministeren midt i et miniforedrag om islandsk byggeskikk. I sentrum av denne står bølgeblikket. Einarsson brukte materialet mye som arkitekt før han ble politiker, inspirert blant andre av den australske Pritzker-vinnende arkitekten Glenn Murcutt.

Den bølgemønstrede oppfinnelsen fra 1829 i utvalset jern er et av kjennetegnene for islandsk arkitektur både i industri og boligbygg. Teorien er at steder som Island, Nova Scotia, New Zealand og Australia, hvor man har eksportert fisk, også har en stedegen arkitektur i bølgeblikk.

– Dette var fattige steder som trengte valuta og ikke alltid kunne importere varer selv. Bølgeblikk var et relativt billig materiale og ble brukt som ballast av lasteskipene som skulle eksportere fisken. Platene ble losset av i havnene. Når bølgeblikket først var her, måtte vi bruke det. Det viste seg godt egnet til islandsk klima. Det beskyttet mot vær og brann, og bølgene ga relativt god lufting.

- Perfekt for politikk 

Den politiske karrieren til Einarsson startet lokalt i Akureyri, en universitetsby på rundt 20 000 innbyggere nord i landet. Han oppdaget raskt at han med sin arkitektbakgrunn hadde gode forutsetninger for jobben.

– Jeg fant fort ut at jeg ofte fikk gjennomslag for ting og at folk lyttet til meg. At jeg var arkitekt gjorde at jeg så ting fra litt andre vinkler enn noen av de andre politikerne i partiet, som ofte var jurister, økonomer eller kom fra statsvitenskap.

Som arkitekt var han også vant til å få en idé og gjøre den til noe konkret sammen med håndverkere, entreprenører og byggherrer, ofte i kompliserte omgivelser med terreng, budsjett og byplan som skulle tilpasses idéen. I kontrast til det han hadde tenkt, var arkitektur derfor et perfekt utgangspunkt for å tre inn i politikken.

– Vi trenger mer variasjon i politikken, med folk fra ulike utdanninger, eller ikke utdanning for den saks skyld.

Ansvaret for arkitekturen

Veien til nasjonal makt var også preget av tilfeldigheter og en ekte krise for de islandske sosialdemokratene. Partiet ble i 2016 så å si utradert fra Alltinget, med vår mann som eneste direktevalgte representant i sin første periode, pluss to utjevningsmandater. Formannen sluttet og Einarsson ble partiformann.

– Du kan tenke deg den bratte læringskurven man får som politiker i en slik situasjon.

Etter fem år gikk også Einarsson av som formann, og det unge stjerneskuddet Kristrún Mjöll Frostadóttir (født 1988) tok over for to år siden. Det er hun som nå har fått partiet til å bli landets største i valget før jul og dannet regjering.

– Hvorfor ble du akkurat kultur, innovasjon og høyere utdanningsminister?

– Det vet vi jo aldri, men jeg har alltid vært interessert i kultur; vokste opp i et hjem hvor kunst alltid var viktig. Jeg ville selv egentlig bli kunstner, men våget ikke det livet. Samtidig er min sønn nå i Tyskland og utdanner seg til kunstner.

– Du har ikke direkte ansvar for arkitekturen?

– Nei, byggeindustrien og byggeforskriftene er ikke direkte underlagt mitt departement. Jeg har mine meninger om det. Likevel ønsker jeg at kulturdelen av arkitekturen, som bygningsarven, skal inn i min portefølje.

– I Norge snakker arkitektene fremdeles varmt om kulturminister Åse Kleveland (Ap) som kanskje den siste som for alvor satset på arkitekturpolitikk. Vil du også jobbe med en egen arkitekturpolitikk?

– Ja, absolutt. Vi er et relativt ungt land selv om vi har bodd her i over tusen år – i flere hundre år stort sett uten holdbare bygningsmaterialer og derfor få bevarte bygninger.

Folk brukte det som naturen ga dem, som jord, torv. På grunn av begrenset tilgang til tre, ble det også brukt drivved.

– Det er likevel viktig at vi får definert den islandske bygningsarven og at vi blir stolte av den. Slik kan vi i sterkere grad gjenspeile våre holdninger gjennom århundrene, for eksempel til naturen.

– Skulle du ønske du hadde det fulle ansvaret for alt som handlet om arkitektur og byplanlegging?

– Ja, selvfølgelig. Men jeg ville aldri byttet departement. Jeg tenker at jeg kan gjøre mye herfra, spesielt med ansvaret for innovasjon. Arkitekter har en viktig oppgave innen innovasjon, og nyskaping i islandsk arkitektur har ikke vært så stor som den kunne. Det må vi gjøre noe med.

Island har satt seg selv i en ganske unik situasjon, både på godt og vondt, forklarer Einarsson. Hele 75 prosent av befolkningen bor nemlig i hovedstadsregionen. Det har ført til en enorm sårbarhet, for eksempel ved vulkanutbrudd. Samtidig gjør situasjonen at man potensielt kan løse problemer relativt fort for nærmest et helt land.

– Hvis vi for eksempel får til god offentlig transport i Reykjavik, som vi ikke har nå, har vi plutselig løst transportutfordringene for 3/4 av landets befolkning. Vi er ikke der ennå, men det viser potensialet for innovasjon.

- Reykjavik kunne vært bedre

Det som har preget islandsk arkitektur er at Reykjavík vokste seint og på bilens premisser. Lenge hadde de heller ikke egen arkitektutdannelse. Island sendte sine kommende arkitekter til nordiske land som Danmark, Norge og Sverige, men også til Storbritannia, USA, Spania og faktisk Mexico.

– Du kan forestille deg at det kom mye forskjellig tilbake, selv om de selvfølgelig også kom med den allestedsnærværende internasjonale stil som til enhver tid var dominerende.

– Hvordan vil du beskrive bygningsarven til Island?

– Den vi har klart å bevare, stammer hovedsakelig fra Norden, og vi har danske og norskinspirerte byer. Den er likevel ikke videreført, fordi den ble kanskje aldri opplevd som vår egen. Den kom med sildespekulanter fra Norge eller kjøpmenn fra Danmark som bygde sine vakre hus og ikke noe vi tok godt nok vare på eller lærte nok av. Vi var imidlertid alltid åpne for nye ting, som resulterte i mange ulike stiler, men ofte i rotete sammenhenger.

– Hva ville vært viktig for deg i utformingen av islandsk arkitekturpolitikk?

– Vi må sette miljø og menneskevennlige omgivelser i fokus. Arkitekter og alle som jobber med bygg skylder fremtidige generasjoner å tenke annerledes enn det vi har gjort til nå. De som kom før oss hadde ikke forståelse for utslipp fra byggeindustrien, men i dag vet vi det. Selv om jeg er glad i Reykjavik, kunne denne byen vært mye bedre bygget.

Klar for lavainnovasjon

Et av ministerens første utenlandsoppdrag blir mest sannsynlig arkitekturbiennalen i Venezia, hvor den Nordisk Råd-prisvinnende arkitekten, Arnhildur Pálmadóttir, skal presentere sitt lavaprosjekt.

– Det er utrolig spennende og bra når arkitekter tar seg tid til å tenke nytt. Om det er realistisk eller ikke vet jeg ikke, og lava har blitt brukt til isolasjon tidligere.

– Arnhildur Pálmadóttir foreslo litt uhøytidelig at regjeringen burde forby all import av materialer og se hva islendingene fikk til med det dere allerede har. Hva tenker du om et slik perspektiv?

– Selv om vi begge to er arkitekter, er hennes rolle å være radikal. Jeg må lytte til henne, men samtidig ha beina på jorden og forholde meg til at landet er midt i en boligkrise og har Europas høyeste befolkningsvekst. Vi må derfor bygge mye, men ikke gå på kompromiss med kvalitet.

Pálmadóttir er likevel inne på noe, mener ministeren, og foreslår et forskningsprosjekt.

– Det er spennende å tenke på de ressursene et land har og se hva man kan få til med dem. Jeg er gjerne med på et ressursprosjekt hvor vi skaper insentiver til byggherrer og arkitekter for å tenke ressurser på den måten, uten å forby import.

Handler om å bevare drømmen

Vi må også snakke med Einarsson om tiden i Oslo (1986-92). Han mener han var heldig som valgte Arkitektskolen i Oslo foran København, hvor han også kom inn.

– Jeg trengte disiplin og skolen var akkurat nok disiplinert. Det var også morsomt å studere under store navn som Sverre Fehn, Wenche Selmer og Bengt Espen Knutsen. Som kunstinteressert snuste jeg også opp fag som kunne inneholde håndtegning og husker spesielt de morsomme tegnelærerne Jan Altern og Oddvar Lökse.

– Hvorfor ble du arkitekt?

– Det var nok kunstnerdrømmen som jeg aldri våget å leve ut, som fikk utspill i det nærmeste alternativet. Jeg ville skape noe og da var arkitektur riktig. Som student var det ofte mer interessant å se til kunstnere enn andre arkitekter. Kunstnerne er så mye friere enn arkitektene i sin tankegang.

Oslos størrelse passet også bra for den unge islendingen, som ifølge ham selv kom inn gjennom et kvotesystem.

– Dette var før EØS-avtalen og vi var tre fra Island og to fra afrikanske land som kom inn nærmest som bistandsprosjekt, tror jeg.

Arkitektskolen var liten og alle kjente alle, som på Island. Han bodde på Sogn studentby og i Pilestredets studentboliger, rett ved Blitz, hvor han også var innom for billig lunsj og konserter.

– Din islandske medstudent Dagur Eggertson ba meg spørre deg hva «Anton Bergh-gruppen» til deg, Dagur, Jan Hayek og Magnus Tenge var for noe?

– Haha! Det var en gruppe med studenter som prøvde å gjøre noe med den grå studiehverdagen. Vi forsto at utstillingsåpning var nøkkelen til å lage fest, så vi lagde utstillinger hjemme på hyblene våre eller på skolen. Den beste var kanskje den hvor vi forstørret studentbildene tatt ved skolestart av skoledirektør Helge Håland. Vi blåste dem opp og viste dem som kunst. Det ble faktisk veldig bra!

– Hva har du tatt med deg fra skoletiden i Oslo i jobben som minister?

– Evnen til å tenke konseptuelt og bevare den drømmen man hadde i begynnelsen til slutten av prosjektet. Det er også viktig i politikken. En politisk idé må formuleres, komme seg gjennom parlamentet uten å miste for mye på veien. Det minner veldig mye om en design- og byggeprosess frem til ferdigstillelse.

– Du nevnte listen med deg, Speer og Netanyahu. Hvorfor er det så få arkitekter i politikken?

– Kanskje de rett og slett synes det er mer spennende å tegne hus? Samtidig finnes det flere arkitekter som gjør andre ting i dag enn for tjue år siden – det tror jeg er veldig bra. Jeg har stor tro på flere arkitekter i politikken.