Mari Myklebust: Frihet på bygda

Tekst: Torbjørn Tumyr Nilsen
Foto: Ingerid Jordal

Hva er oppturene og utfordringene i en bygdearkitekts liv? Mari Myklebust valgte å satse som arkitekt i hjembygden Voss, der hun heller driver med gateaktivisme enn å sløse arbeidstimer på konkurranser.

Portrett
Portrett

Hva er oppturene og utfordringene i en bygdearkitekts liv? Mari Myklebust valgte å satse som arkitekt i hjembygden Voss, der hun heller driver med gateaktivisme enn å sløse arbeidstimer på konkurranser.

Tekst av Torbjørn Tumyr Nilsen
Foto: Ingerid Jordal

Vossevangen er lik seg selv dagen Arkitektnytt vandrer rundt i gatene. Gradestokken viser minus seks og hus og trær er som innhyllet i frostrøyk fra elva Vosso og innsjøen Vangsvatnet.

Vil man ha sol denne vinterformiddagen må man ta de nærmest glinsende gondolvognene fra Voss stasjon til fjellet Hanguren i noe som synes å være litt for raskt tempo.

Vi skal ikke til fjells, men er på vei til det lille arkitektkontoret Bruket, i en stallbygning fra 1888, en slags komplementærkontrast til den futuristiske svevebanen. Vi skal møte daglig leder Mari Myklebust – arkitekten som har flyttet tilbake til hjembygden, startet familiedrevet kontor og som gjerne sier hva hun mener i debatt om lokalsamfunnet.

Men hvordan er det å være arkitekt i en bygd, mer kjent for Ekstremsportveko, Vossajazz og smalahove enn arkitektur? Og hva er nøkkelen til et rikt og lykkelig liv som bygdearkitekt?

En stall til begjær

Stallen hvor Bruket holder til, er et av få trehus som står igjen fra før bombingen av Voss i 1940. Resten av Vangen, som sentrum Vossevangen heter blant venner, er for det meste gjenreisningsarkitektur i mur.

– Her var det stall og smie i første etasje, hvor hestene kom inn. I andre etasje var det vognmakeri, forteller Knut Myklebust, arkitekt og far til Mari, i et velkomment lite miniforedrag, allerede før vi har truffet datteren.

Huset, med adresse Stallgata, sto lenge til nedfalls, og mange mente det bare måtte rives, men en lokal ildsjel og gallerist kjøpte eiendommen av kommunen for én krone i 2000. Rehabiliteringen og omformingen til kunstgalleri ble tegnet av Maris far, som var en del av arkitektkollektivet Arkitektbruket.

Det var dette kontoret datteren Mari startet «generasjon 2» av i 2014. Farens kollegaer hadde nådd pensjonsalderen, mens Mari ble daglig leder i et nytt aksjeselskap, faren ble ansatt, og navnet ble forkortet til Bruket. I 2019 valgte Bruket å kjøpe huset.

– Avgjørelsen med å kjøpe Stallgata var på en måte noe som stadfestet vårt engasjement i og forpliktelse til å drive langsiktig og være en del av samfunnet på Voss. Det var sjølvsagt også svært kjærkomment for Knut å flytte inn i dette huset som han hadde og har et nært forhold til, sier Mari, etter at vi har satt oss ned blant modeller og tegninger på kombinert fellesrom/inngangsparti i den romslige toetasjes bygningen.

Hjembygda kaller

Før hun startet Bruket hadde Myklebust gått på Bergen Arkitekthøgskole (Bas) og drevet kontoret Mama (i dag Opaform) i Bergen, sammen med Marina Bauer.

– Vi var ferdige på Bas i 2008, og det var lite jobb på grunn av finanskrise. Det var ikke mye annet å gjøre enn å starte for seg selv, og Mari og Marina ble Mama arkitekter.

Siden ble det mann og barn, og behovet seg for å ikke bo i by og – ikke minst – «flytte heim» meldte seg.

– Vi ønsket mer luft, lys og natur. Det var også viktig å komme nærmere familie. Kanskje vi vossinger også er litt «heimekjære», ler Myklebust.

Hun forteller at det er mange av barndomsvennene som har gjort det samme.

– Det finnes en sterk patriotisme og tilhørighet, og det skjedde også mye mens jeg studerte. Fra å være et litt traust bygdemiljø, ble Voss mer fremadrettet, med Ekstremsportveko og impulser fra hele verden. Folk flyttet til Voss og likte det.

En av disse er kollegaen Lucie Sediva, interiørarkitekt fra Tsjekkia som er elvepadler og ekte Voss-entusiast. Det er en egen glede i å finne disse folkene, forklarer Myklebust.

– Det å finne ildsjeler som Lucie, som har det samme engasjementet for bygden, blir nærmest viktigere enn bare perfekt arkitektfaglig kompetanse. Å dele en felles drivkraft, og kunne skaffe relevant jobb til sånne gode folk, tror jeg er ekstra viktig på mindre plasser.

Illustrasjon av trekonstruksjon

Konkurranseutkast til utsiktspunkt ved Sivlefossen i Nærøydalen, er inspirert av de krokete, gamle bjørketrærne i skråningen. «Vår haldning til denne oppgåva var tilpassing og samarbeid med naturen heller enn spektakuler kontrast. Mange prosjekt langs norske turistvegar er i våre augo for sjølvhevdande og bråkete», skriver de selv om utkastet.

Foto: Bruket arkitektur
Illustrasjon som viser snitt

I en mulighetsstudie for Bergsliparken, sentralt på Vossevangen, foreslår Bruket blant annet å koble behandling av økt overflatevann med barnelek. Blant forslagene er vannspeil, som blir isbane om vinteren, en saktegående bekk og en liten foss.

Foto: Bruket arkitektur

Familien og arkitekturen

For spørsmålet var om det er mulig å flytte hjem – og samtidig fortsette arkitektkarrieren? Svaret ble ja, men kanskje på en litt annen måte.

– Vi flytter ut fra hjembygdene våre som barn, men kommer tilbake som voksne. Det tok derfor noen år før jeg fant ut hvordan voksenlivet skulle være her. Det handlet om å oppdage mitt nye handlingsrom både som arkitekt og person.

Det var blant annet viktig å finne sin egen måte å drive kontor på. Hun hadde også andre tanker om hvordan hun ville drive kontor enn faren.

– Målet var å bli flere ansatte og jobbe sammen, ikke bare dele kontor og tegne hver for seg. Da var planen at vi også på sikt kunne konkurrere på større prosjekter og bli en viktig aktør i regionen.

Etter hvert fant Maris Bergen-pendlende arkitektmann, Sindre Reime, ut at han også ville jobbe i bygden. Jærbuen Reime ble da ansatt nummer to, og fikk dermed sin kone som sjef og svigerfar som eneste kollega.

– Det var vanskelig å se for seg at han skulle gå til en av konkurrentene, ler Myklebust, før hun innrømmer at det lå en grundig vurdering bak om de skulle blande familie og yrkesliv.

– Det er ikke bare enkelt å være familiebedrift, og det har bydd på sine utfordringer. Nøkkelen er å være tydelig og finne måter å samarbeide på som alle er komfortable med. Og så er det viktig å ha tydelige skiller mellom jobb og privatliv.

– Gir det noe fordeler?

– Ja, vi kjenner hverandre veldig godt og vet hva vi kan spille på hos hverandre. Det skaper en egen fortrolighet i prosjekteringsfasen.

Portrett foran en dal

Mari Myklebust med den nye svevebanen Voss Gondol i bakgrunnen. Banen erstattet den gamle Hangursbanen i 2019.

Foto: Ingerid Jordal

Valgte vekk konkurranser

I en periode var de oppe i sju ansatte, men er nå fire: Mari, Knut, Sindre og interiørarkitekten Lucie.

– Vi skalerte opp relativt fort, og syv ansatte var nok en smertegrense. Det å finne riktig størrelse og måte å drive på har vært utfordrende. Man har mye ansvar når man begynner å ansette folk, og på et lite sted er man også prisgitt prosesser, som venting på ny sentrumsplan. Man blir mer sårbar.

Samtidig forandret bransjen seg ved at større aktører etablerte seg. I dag har Bruket konkurranse fra to–tre andre kontorer, deriblant underbruk av Norconsult og Bergenskontoret HLM Arkitektur, som nettopp flyttet inn «rett borti gaten».

Som lite, uavhengig kontor så er det også en utfordring å komme gjennom nåløyet, særlig i de offentlige prosjektene

– Vi har ikke milelang CV å slå i bordet med som de store aktørene. Det bygges ikke flust med svømmehaller, skoler og brannstasjoner, og da er det vanskelig for oss å få erfaringen. Det blir derfor ofte mye jobb, uten å få prosjektene, sier Myklebust, som har fått med seg vinterens konkurransedebatt i Arkitektnytt.

– Hva er løsningen?

– Samarbeid med større kontor er mulig, men som et lite bygdekontor er det ikke like lett å ha samme kontaktflate med bransjen, hvor slike samarbeid skapes. Det handlingsrommet er kanskje noe man velger vekk ved å drive fra bygden. Selv om den digitale verdenen er stor, har fysisk tilstedeværelse fremdeles mye å si.

Samtidig mener Myklebust at handlingsrommet er veldig mye større i andre deler av arkitektarbeidet. Spesielt vokser det når det gjelder muligheten for å påvirke lokalsamfunnet. I en liten bygd blir man fort en synlig stemme i diskusjonen om arkitektur og planlegging.

– Vår tanke er derfor at vi heller prioriterer mer samfunnsnyttige og spennende oppgaver lokalt på Voss enn å sløse arbeidstimer på konkurranser vi mest sannsynlig ikke vinner. Slikt arbeid er givende, men også et brekkjern inn i lokale diskusjoner. Selv om man ikke får betalt i kroner og øre, blir vi likevel en del av prosessene.

mennesker som sitter på stoler på et torg

Sommeren 2018 okkuperte Mari Myklebust og Bruket arkitektur Hestavangen parkeringsplass på Voss. Målet var å vise potensialet til plassen og sette søkelys på alternativ bruk. Politiet ble tilkalt, og saken nådde både lokalavisen Hordaland og storavisen Bergens Tidende.

Foto: Lucie Sediva

Geriljaarkitekt mot parkering

En tidlig høstdag for tre år siden toppet dette engasjementet seg for den hjemvendte arkitekten. For å formidle en av sine fanesaker, mer plass til barn i Voss sentrum, søkte hun og Bruket om å sette opp midlertidige lekekonstruksjoner på en parkeringsplass i sentrum. Søknaden fikk avslag, men Myklebust og medaktivistene ønsket likevel en markering.

– Parkeringsplasser på Voss er, som mange andre steder, touchy tematikk og nærmest litt hellig, forklarer Myklebust.

De bestemte seg for å betale for tre plasser, men i stedet for å parkere ekte biler, parkerte de tre lekebiler og la parkeringsbilletten oppå. De lånte møbler fra en lokal bruktbutikk, planter fra en blomsterforhandler og inviterte folk til lunsj.

– Vi ville bare vise frem plassens potensial. Folk var kjempegira, men parkeringsselskapet likte det ikke.

Vaktene mente at siden lekebilene ikke hadde registreringsnummer, var det ikke lov å bruke plassen til annet enn parkering. De ringte politiet, mens Myklebust svarte med å ringe lokalpressen – Avisa Hordaland.

– Det ble en opphetet situasjon selv om politiet var veldig greie. Det fine var at vi fikk en debatt om de offentlige rommene, hvem de tilhører, og ikke minst synliggjort strukturene som har makt over dem, hvem kan mene noe, og hvem legger spillereglene, sier hun.

– Hvordan er det å bli geriljaarkitekt i egen bygd?

– Man blir veldig synlig i bygdebildet av å stikke hodet frem, men da er det fint å være egen bedrift og ikke måtte svare en sjef som kanskje ikke liker oppmerksomheten. For meg er slike ting viktige. Å drive kontor på Voss, uten å mene noe om Voss er umulig.

– Hvorfor?

– Fordi det er den plassen jeg bor og det samfunnet jeg lever i. Det å skulle være med å formgi i det handlingsrommet, er umulig uten å gjøre seg opp en mening om rett og galt. Det er på godt og vondt, selvfølgelig, ting kan fort bli personlig i en liten bygd, men det er utrolig viktig å tørre å ta de diskusjonene om hvor man skal med bygden.

Portrett i en skog

Mari Myklebust går forbi skogsområde på Prestegardsmoen ved Vangsvatnet på vei til jobb. Området sto i fare for å bli bygget ut i forrige århundre, men er nå sett på som en viktig kvalitet tett på Vossevangen.

Foto: Ingerid Jordal

Fremtidsdebatten

Og akkurat hvor Voss er på vei, er i dag et svært relevant spørsmål. Vossevangen, 1,5 times togtur øst for Bergen, er blitt omtalt som Hordalands eneste by utenom Bergen. «Odda og Leirvik får ha oss unnskyldt», som Bergens Tidende en gang skrev.

En planlagt oppgradering av vei og jernbane mot Bergen vil korte ned reisetiden med én time og gjøre det enda mer attraktivt å bo i Vossebygden. Plutselig kan Voss bli en vinter- og naturforstad til Bergen, med mindre regn og kaldere vintre.

Senest i høst uttalte Myklebust seg om nye boliger på Voss: «Berekraft er det viktigaste stikkordet for bustadene som skal byggjast i framtida. Då må me byggja mindre, og me må dela mykje meir.»

Hun snakket også varmt om fortetting.

– Diskusjoner nasjonalt blir ofte veldig annerledes på mindre plasser. Vi snakker selvsagt om helt andre grader av fortetting her enn i Oslo, fordi tetthetsgraden er så utrolig mye mindre i utgangspunktet. På Voss må vi tørre å fortette sentrumsnært, selv om det gjør vondt å bygge ut eplehagene og naboene klager. Bærekraften er mye bedre enn å bygge nye satellittbygder, hvor man blir avhengig av bil og tar natur eller jordbruksland til hus og infrastruktur. Også i selve sentrum på Vangen bør vi få inn flere boliger, slik at det blir et mer levende bymiljø.

Råd til dem som byflykter

Mange arkitekter havner i dag som en del av den klassiske og problematiske hjerneflukten til byene. Mange av de samme arkitektene er kanskje egentlig nettopp dem som drømmer tyngst om å egentlig flytte motsatt vei. Har Myklebust til slutt et råd til dem som dagdrømmer om bygdeliv som alternativ til sine urbane tegnestuer?

– Man må være bevisst på at man velger vekk den synligheten man får i byene. Higer man etter anerkjennelse i fagmiljøet, bør man kanskje ikke satse på et bygdekontor. Samtidig velger man denne muligheten til å påvirke de samfunnene man flytter til. Det er et enormt stort gode.

Det er også viktig å være forberedt på at det ikke nytter å drive med spesialisering på bygden, forklarer hun.

– Man må være en potet og åpen for det som kommer. Vi synes det er fint å gjøre masse forskjellig og samtidig ta på oss prosjekter som ikke gir høy fortjeneste, men heller bidrar til noe viktig. Enten det handler om å pusse opp en gammel laftestove eller noe helt annet.

– Hva er drivkraften – eller noen vil kanskje spørre: Hvorfor gidder du?

– Det er et legitimt spørsmål, for det kommer ikke gratis å drive lite og smått på bygden. Det enkle og vanskelige svaret er at man må ha et legitimt engasjement for stedet man bor, og et håp om at man er med på å bidra til å skape et enda bedre sted. Har man den troen i bunnen, mener jeg bygdearkitekt er en fin ting å være.