Martin Høgh Olsen: Med buen spent

Tabula rasa

Men hva er det egentlig med Trondheim som gjør Høgh Olsen så engasjert i hjembyen?

– Det er en by hvor det meste fortsatt er ugjort, er den følelsen man får når man flytter tilbake. Det er tabula rasa.

Det var det han tenkte da han flyttet hjem for åtte år siden, etter 19 år i København og Oslo, med et friskt blikk han siden har nektet å gi slipp på, og som han har brukt flittig siden.

– Men det er en enkel dualitet i det. Jeg er en svoren funksjonalist, som egentlig bare ser framover. Jeg er lite sentimental, og synes at modernitet er en god ting. Samtidig tror jeg ikke det nye kan bli bra så lenge det gamle ikke er på stell. Man må verne om begge deler.

Her er Trondheim et godt kasus, som en by med 40 000 studenter, og en studentsamskipnad som kun lover 15 prosent boligdekning, mener han.

– Det skaper et gangstermarked, virkelig rocka forhold for boligspekulasjon, i verneverdige trehus fra 1800-tallet som på ingen måte tåler den typen tankeløs rovdrift.

Selv vokste han opp med kampen for å bevare områdene Møllenberg, Bakklandet og Rosenborg. Da de var reddet, fulgte 15-20 år med stor omhu for den gamle bebyggelsen.

Etter tusenårsskiftet gikk dette i langsom oppløsning.

– Spekulasjonen fører alt for ofte til et kulturhistorisk forfall, ikke bare på Møllenberg, men i større deler av byen – som stort sett består av lave trehus – som er helt uhørt.

For seks år siden var han med på å starte et arbeid for Møllenberg, Rosenborg og Kirkesletten, som ifølge ham selv gikk ut på å skremme liv i en gammel velforening, i et område med 60 prosent studenter og en høy andel utleieleiligheter.

Initiativet fikk mye medieoppmerksomhet, og nylig, like før kommunevalget, bevilget kommunen 25 millioner kroner til et langsiktig områdeløft.

– Dette er ikke bare valgflesk, men reelle penger, og troverdig fra politisk hold. Da tenker jeg det er lov å håpe på et større taktskifte også i resten av byen.

Skepsis til ny arkitektur

Det er en langsom prosess å få Trondheim til å ta innover seg sitt eget potensial som smellvakker trehusby, og som idyll og attraksjon, mener han.

– Man jager turistene til en rusten sykkeheis, i stedet for å invitere dem inn i det fantastiske trehusmiljøet som tross alt er overraskende komplett. Det er et selvbilde der som har behov for kalibrering.

Men så er det også den svorne modernisten, altså. Det er ny arkitektur, ny form, som virkelig får opp pulsen hans. Ikke det mest populære å snakke om for tiden, verken i Trondheim eller i landet øvrig.

– Skepsisen til ny arkitektur i Trondheim er, med rette, veldig stor. Jeg kjenner vel ingen som gleder seg til et nybygg, eller har særlige forventninger til at det skal bygges noe bra.

Nyhavna kan forføre

Utspillet gjør det naturlig å føre samtalen over på Nyhavna, området som i de kommende årene skal transformeres fra industri og havnedrift til en ny sentrumsbydel, som ifølge Høgh Olsen kan minne om planene for Oslos Filipstad, med både grøntområder og variasjon i boligtyper. Selv har han troa.

– Det bør være en smal sak for Nyhavna utvikling, som et delvis kommunalt eid selskap, å forføre byen med god, moderne arkitektur denne gangen. Om viljen er der. Det er der håpet bor.

Prosessene er ikke kommet langt nok til at han har rukket å bli skuffet. At Cobe vant konkurransen om de første delområdene, med et forslag som tar utgangspunkt i både en bryggetypologi, men også lager- og industritypologi, i det han mener er et gjenkjennelig språk i byen, syns han er et godt tegn.

– Hvis dette lander bra og setter presedens for kvalitetsnivået for området, så skaper det forventning til de neste byggetrinnene. Men byen er preppet for skuffelse, og de har harde argusøyne på seg. De har lagt lista ganske høyt, til å være Trondheim.

Historiefortelling og identitet

Viktig er det å heller ikke glemme at Nyhavna er omgitt av andre områder som også skal utvikles, påpeker han. Jarlheimsletta, Reina, Nye Lilleby og Fridheimskvartalet.

– Her er det like viktig at ambisjonsnivået holdes oppe, og at de ulike utbyggerne hver i sær skjerper kvaliteten i prosjektene sine.

Forslaget om utbygging på Reina innebærer å gjøre bruk av historien til E.C. Dahls bryggeri (tidl. Aktiebryggeriet), ifølge Høgh Olsen mulig inspirert av Carlsbergbyen i København.

– Det bor en viss sjenerøsitet i det, å bruke det i historiefortellingen. Det er ikke tåpelig. Tvert imot er det et reelt forsøk på å skape egen identitet, heller enn å komme til dekket bord med sjøgløtt til Nyhavna. Som blir for lettvint.

Arkitektlamper

Mellom alt snakket om byutvikling er det nesten så man glemmer at han egentlig er designer. Han er utdannet produktdesigner i København, driver også med utstillingsdesign og underviser i design ved NTNU. Gjennom firmaet sitt Høgh formgir, produserer, distribuerer og selger han. Nedtonede greier, mener han selv.

– Det er ment som et bakteppe for andres mer komplekse ideer, så jeg liker å invitere eksterne folk til samarbeid. 

Og heller arkitekter og kunstnere enn designere. Det blir ikke like spennende, mener han.

– Vi designere sitter stort sett med de samme referansene og det samme universet, og pulsen går opp omtrent samtidig. Både som formidler i undervisningen og som utøvende, så vil jeg unngå en sånn selvrefererende loop. Hvis man heller jobber med arkitekter eller kunstnere så kan man tweake litt på gramatikken og språket i formgivningen. Det er da det virkelig skjer noe.

Gjennom serien Format light har han samarbeidet med og produsert lamper formgitt av arkitekter fra Transborder, Vardehaugen og Sanden+Hodnekvam. 

– Jeg har nok lettere for å fortape meg i gjennomarbeidet arkitektur enn i en gjennomarbeidet krakk.

Universelt formspråk

Selv stod han på vippen da han skulle velge studie. Han er sønn av to interiørarkitekter – aren senere tømrermester – men da han på midten av 1990-tallet skulle velge studie, så han at ingen av foreldrenes kolleger hadde stort å gjøre.

– Arkitektfaget er for utsatt, tenkte jeg da, og gikk for produktdesign. Siden har jeg alltid foretrukket det formatet, hvor jeg kan gjøre alt alene. Enten det er et skrivebord eller et veggur, så kan man gjøre det alene, uavhengig av et kobbel av andre. Det er mitt format, men jeg savner kompleksiteten i det større, det gjør jeg.

– Fra arkitekttegnede lamper til byutvikling. Hva er det som forener de ulike skalaene?

– For meg er universaliteten i formspråket tydelig. Det handler til syvende og sist om høyde, dybde, bredde, proporsjoner, rytme og taktilitet. Beskjæring, reduksjon, subtraksjon. Jeg blir ikke lett forført av ornamentikk. Det som skjer innenfor de tre aksene, er hva det dreier seg om. Jeg liker det dempede, det som trekker seg tilbake for å tillate en tydelighet i det omkringliggende. Det er også det den beste arkitekturen evner å gjøre.

Underviser realfagsstjerner

Han studerte i København, på KADK, og er, ifølge seg selv, en «typisk sånn en».

– Absolutt ingenting skal forulempe øyet, er et sitat jeg husker fra skolen. Det var mer estetisk og tradisjonelt orientert. Fritt, men samtidig med et sterkt ønske om at studentene skulle presentere god og interessant form, og reflektere godt rundt det.

Med det utgangspunktet er han en fremmed fisk på NTNU, hvor han underviser ved fakultet for arkitektur og design.

– Studentene våre er realfagsstjerner, med superkarakterer i matematikk og fysikk, uten så mange designreferanser når de begynner. Men det er lettantennelige hoder som er takknemlige å inspirere. Hvis du klarer å ta en person som syns statistikk og matematikk er fabelaktig morsomt og få dem til å bli sulten på formgivning, og parre de to verdenene, da har du veldig potente greier.

Tett og høyt på trøndersk

Sentralt i debatten om arkitektur og byutvikling i Trondheim, står spørsmålet om bygghøyder. Der man i for eksempel hovedstaden diskuterer om man skal tillate høyhus på opp mot 120 meter, ligger høyhusdebatten i Trondheim et sted mellom fem og åtte etasjer.

– Folk frykter å miste fjordutsikten bla. Det er interessant hvordan man tenker at bare natur kan være utsikt. I København er det ikke mange som har utsikt, du ser i stedet ut på det vakre nabohuset. Det går også an å ha utsikt til et fantastisk byrom. I en by med 210 000 innbyggere og voksesmerter blir dette fort en debatt som eliminerer muligheten for kvalitet. Jeg tror fint det går an å bygge halvhøyt og flott i de nye delene av Trondheim.

Spørsmålet om tetthet er også relevant for årets arkitekturfilmfestival, som Høgh Olsen arrangerer. At vi skal bo tettere, samtidig som folk ikke egentlig vil ha kollektive løsninger, er et interessant paradoks, mener han.

– Vi skal bo oppå hverandre, inni hverandre, i generasjonsboliger. Kollektive verdier preger en del boligprosjekter som sjøsettes nå, men jeg opplever egentlig at det sosiale premisset er litt utvasket. Vi er ikke lenger interessert i å låne en kopp sukker av naboen, vi hilser nesten ikke på hverandre og vi kaller et rekkehus for en byvilla. Det er en spennende diskusjon, både sosialt og estetisk. Hvor mye er det å hente i denne kollektive tankegangen i vår tid, bortsett fra i miljøregnskapet?

Filmfestivalen er et godt eksempel på Høgh Olsens evne til å organisere byutviklingsaktører: I år har han fått med seg både Trondheim bolig- og byplanforening, arkitektforeningen, AD-fakultetet og byarkitekten.

Høyt og lavt på Facebook

Ti år er gått siden han startet Facebook-gruppa Arkitektur i Trondheim, hvor to prosent av Trondheims befolkning nå er med. Det er han godt fornøyd med.

– Jeg redigerer ganske nådeløst, og forventer et visst nivå. Det gjør at både fagfolk og generelt engasjerte kan diskutere og eksistere side om side. Den balansen er viktig.

Ellers kan det fort bli enten-eller: En skitbøtte eller altfor høytsvevende.

– Jeg tenker det har blitt et positivt verktøy for meningsutveksling, som tross alt er en god ting. Politikerne er også med, særlig Venstre, som har markert seg tydelig som byutviklingspartiet i Trondheim. Det er såpass stor diameter i gruppa til at man kan berøre alle, også de som faktisk gjør en forskjell. Det er ikke bare prat og pjatt.

En stor kjeft

Trondheim er en by hvor folk elsker å debattere, elsker en kamp. Kunstmiljøet på Nyhavna, er et eksempel på dette, mener han. De vet å rope. 

– Det hadde vært veldig bra om de fikk brennmerke identiteten til Nyhavna løpet ut, og bidra til at Trondheim kan være en snål by. Det er da Trondheim er best.

Da Høgh Olsen vokste opp var byen full av friteatre, dukketeater og et kunstakademi som bare drev med snåle greier. Nå er for mye av dette borte, mener han.

– Vi må gjøre det til en bunnote i byen igjen. Trondheim er jo Trondheim. Det er det eneste stedet jeg føler meg hjemme i verden. Her er det fiskekaker, måkeskrik og lyden av tog gjennom sentrum. Det meste føles fortsatt ugjort. Og med litt geskjeft, litt begeistring og en stor kjeft kan du fort få til noen ting.

En stor kjeft der altså. Kanskje litt som Einar Tambarskjelve, som turte å si fra til kongen da slaget var tapt.