Sigmund Asmervik: Alle sansene teller

Tekst: Torgeir Holljen Thon
Foto: Jan Khür

Byplanlegging, samfunnssikkerhet og universell utforming har preget Sigmund Asmerviks 55 år lange yrkeskarriere. I arkitekturopprørets tid kaller han seg stolt en humanistisk modernist.

Byplanlegging, samfunnssikkerhet og universell utforming har preget Sigmund Asmerviks 55 år lange yrkeskarriere. I arkitekturopprørets tid kaller han seg stolt en humanistisk modernist.

Tekst av Torgeir Holljen Thon
Foto: Jan Khür

Med to nyopererte knær og en 80-årsdag nært forestående har Sigmund Asmervik, tidligere professor, enda tidligere ung og fremadstormende byplanlegger, tatt nattoget fra Trondheim til Oslo for å treffe Arkitektnytt i Josefines gate en tidlig fredagsmorgen i november. Den aldrende trønderen har med det han selv kaller kledelig trøndersk beskjedenhet selv spilt inn sitt eget navn som et mulig portrettintervjuobjekt. Dessuten fyller han som sagt i disse dager, nærmere bestemt 11. desember, 80 år, og hans ekspertområder, samfunnssikkerhet, universell utforming og byplanlegging er aktuelle som aldri før. Anledningen er ypperlig.

– Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg er oppegående verken fysisk eller mentalt, så det er fint å ta en sånn oppsummering. Du vet jo aldri hvor lenge du er i stand til å skrive og tenke. Men så lenge man stadig får inn innlegg i dagspressen, så er vel det et tegn på at man fremdeles fungerer, sier Asmervik mens vi vandrer langs snorrette Frogner-gater på vei til nærmeste kafé. Det viser seg at jubilanten kommer særdeles godt forberedt til intervju, med kulepunkter og referanser til utallige artikler. Han er en mann som liker å ha kontroll.

Mislykket arkitekt?

Men kontroll må man da også ha, hvis man skal bli byplanlegger, forskningsleder, styreleder, professor og foreleser – blant annet. En 55 år gammel yrkeskarriere har tatt mange retninger, og han har jobbet med byplanlegging i både Røros, Finland og Trondheim, vært avdelingsleder i Sintef, sittet i Statens råd for funksjonshemmede, vært professor ved universitetene i Stavanger, Ås og Trondheim og skrevet flere bøker og haugevis av artikler og avisinnlegg.

– Du kan telle på én hånd, antallet arkitekter på min alder som har gjort en vitenskapelig doktoravhandling. Det var de nest beste, eller de tredje beste som drev med sånt. Hvis du i tillegg fikk jobb i kommunen, da var du ansett som en mislykket arkitekt, sier han.

Beatles og new towns

Trønderen er egentlig skap-rogalending. Han er født på Rennesøy, like ved Utstein kloster. Her ligger gården Asmarvik, der de ikke aner hva nordavind er, og her hekker vandrefalken og andre rødlistede fuglearter i et vernet landskapsområde.

– Jeg har en veldig tilknytning til det landskapet, forteller han som eier et gammelt hus fra 1750.

Det var to ting som gjaldt i oppveksten, forteller Asmervik.

– Å vinne fotballkamper og få tak på damer. Jeg var passe dårlig i begge deler, så da ble det skolen, ler 80-åringen, som var den første i søskenflokken som tok artium.

Da han var ferdig på skolen, var det ikke så mange alternativer. Tidlig på 1960-tallet, hvis du var gutt og ville bli noe i livet, så skulle du på NTH i Trondheim. For han ble det arkitektutdanningen. Han hadde tegnet gjennom hele gymnastiden.

– Første året fikk jeg beste karakterer i matematikk. Jeg var kjempestolt, men skjønte at det måtte jeg ikke snakke høyt om. Du måtte ikke være god i typiske ingeniørfag. Verst var det med VVS, varme, ventilasjon og sanitærutstyr, blant studenter foraktelig kalt «do-fag». Om du ikke strøk på første forsøk her, kunne du ikke bli en dyktig arkitekt, ler han.

Sommeren 1963 dro han et par måneder på utveksling til Liverpool, og jobbet på et kontor som planla en såkalt new town. Dette vekket interessen hos den unge arkitektstudenten.

– Jeg ble fascinert av mangfoldet av yrker som kom sammen og diskuterte hvordan man skulle bygge en helt ny by, forteller han. Der og da bestemte han seg for å gjøre diplomoppgave innen by- og regionplanlegging.

På kveldstid hendte det han besøkte The Cavern Club, som var verdenskjent som arnestedet for The Beatles. Liverpool i 1963 var ikke noe hvilket som helst sted.

Nye byer, den nye musikken. Noe var i ferd med å skje.

Tegninger

Som pensjonist driver Asmervik i dag kunstgalleriet Galleri Mada ved Solsiden i Trondheim. Skisseblokka er aldri langt borte, enten det er rismarker på Bali, steinhager i Kyoto eller croquistegning i Josefines gate.

Foto: privat

David mot Goliat

Som ferdigutdannet fra NTH i 1966 bar det ut i verden. Noen dro til København, andre til Stockholm, men for Asmervik var det Finland som gjaldt. Finsk arkitektur stod høyt den gang, forteller han. Han lot kone og barn være igjen hos svigerforeldre og kjørte med telt i bilen til Helsingfors (som han selv kaller hovedstaden), banket på dører og spurte etter jobb. Det fikk han hos Olli Kivinen, byplanlegger for de fleste byene i Finland, hvor han ble i to år. Familien kom snart over, men ble sendt hjem til Trondheim da Heimdals-konkurransen kom. Så satt han alene og tegnet.

«Triumf for ung trondhjemmer» skrev Adresseavisen da vinneren av Heimdals-konkurransen i 1969 ble kunngjort. Asmervik hadde som nyutdannet arkitekt vunnet det som var annonsert som Nordens største byplankonkurranse – helt alene. En ny bydel skulle planlegges for 50 000 mennesker i Heimdals-området. Stedet hvor han selv hadde vokst opp.

– Jeg lyver litt når jeg sier at jeg vant, for det var ikke noen førstepremie, det var to andrepremier.

Andreplassen ble delt med et av Danmarks største kontorer, Skaarup & Jespersen, i samarbeid med ingeniørfirmaet Nyvig A/S. Mens Asmervik hadde altså gjort hele konkurransen på egen hånd, som 27-åring.

– Det var litt David mot Goliat, ler han.

Forslag til utbygging av det som skulle bli kjent som Tillerbyen var basert på det han fortsatt mener er en uovertruffen form for byutvikling: tradisjonell kvartalsstruktur.

– Knepet med å bygge kvartaler er at du får opp arealeffektiviteten, samtidig som det er veldig fleksibelt. Jeg brukte bare to tredjedeler av tomta.

– Når jeg ser tilbake på byplankarrieren min, så ser jeg at jeg har vært tidlig ute. Med kvartaler får du bedre utnytting, og etter hvert har man jo gått bort fra å bygge nye drabant byer i skogen. Også måten å tenke trafikk på, at bilen skal innrette seg etter bebyggelsen og ikke motsatt, var jeg tidlig ute med, og arbeidet allerede da med min doktorgrad på NTH, Transportation of Man.

Han påpeker likevel at det ikke handler om egen fortreffelighet, men å se hva som er i tiden, hvor tiden er på vei.

45 000 kroner var premien for Heimdalskonkurransen. Det var omtrent tre årslønner på den tiden.

– Jeg gikk ned på Vollabakken i Trondheim og kjøpte meg en ny Renault 4, til det som den gang var omtrent en årslønn, smiler han.

Byer finner sin form

Etter konkurransen samarbeidet han med danskene om å lage en disposisjonsplan, og etter at den var levert og planene skulle settes ut i live, foreslo Asmervik at man burde opprette et kommunalt kontor, hvor han kunne jobbe. Han ville gjerne jobbe i det offentlige.

– Men det ville de ikke ha noe av. Han her trondhjemsgutten på 29 år, skjeggat, han var sikkert medlem av AKP-ml, tenkte man.

Asmervik valgte i stedet å dra til Oslo og jobbe ved Arkitekthøgskolen i veggavisenes tid.

Videre på 70-tallet jobbet arkitekten med flere byplanprosjekter i Trøndelag: Først med den såkalte Midtbyplanen i Trondheim, og så på Røros. I begge tilfellene endte resultatet opp med å bevare de tradisjonelle bystrukturene: I Trondheim Cicignons byplan fra 1681, på Røros bakgårdsbebyggelsen med fjøs og stall. Tanken om nøyaktig byplanlegging står kanskje i motsetning til et poeng han i sin karriere har påpekt flere ganger: at byer finner sin form som selvregulerende system. Eller som han skrev i en artikkel i Byggekunst i 1991:

«I en verden hvor vi i økende grad styres av usynlige og ofte globale systemer, og hvor byer i økende grad finner sin form, og ikke blir formet av arkitekter og planleggere, er kanskje noe av det viktigste å gjenskape bevisstheten om det fysiske i våre byer. Kanskje har vi lagt for stor vekt på det visuelle. Kanskje vi kan finne tilbake til våre byer gjennom andre sanser enn øyet. Kanskje vi skal bygge byer som er gode å ta på, å klatre i, å løpe i, byer som er gode å lukte på.»

Teksten kan sees som et frampek mot temaene han har vært særlig opptatt av de senere årene: samfunnssikkerhet og universell utforming.

Portrett av Asmervik

De senere årene har Asmervik jobbet mye med samfunnssikkerhet, og engasjert seg i spørsmålet om samlingen av departementer i Regjeringskvartalet. – Jo mer trygg du føler deg som følge av sikkerhetstiltak, desto større sjanse er det for at det på et eller annet tidspunkt gir falsk trygghet, sier han.

Foto: Jan Khür

Fjotolf-syndromet

Før Nokas-ranet i Stavanger, før 9/11 eller 22. juli, handlet samfunnssikkerhet om naturulykker som ras og tsunamier, eller trafikkuhell. I dag dreier fagfeltet seg derimot om noe helt annet.

Da Asmervik etter hvert skjønte at han hadde teoretiske og vitenskapelige tilbøyeligheter, begynte han å sikte seg inn mot en akademisk karriere. På slutten av 1990-tallet, da Høgskolen i Stavanger ville bli universitet, ble han hentet inn for å delta med å bygge opp et toårig masterstudium i samfunnssikkerhet. I dette arbeidet har tverrfaglighet igjen stått sentralt: helsefag, samfunnsfag, politi og byplanlegging er alle disipliner som forenes i studiet av moderne samfunnssikkerhet.

– Jeg lærte mye av å utvikle det studiet, men jeg ble rystet av debatten om regjeringskvartalet. Og etter at jeg ble pensjonist i 2011 har jeg jo kunnet si hva jeg mener uten å risikere å miste jobben, sier han.

Og Asmervik snakker engasjert. Om hvordan Statsbygg og regjeringen kjørte fram sikkerhet som grunn til å rive y-blokka og samle alle departementene på ett sted. Om hvor risikabelt det er å satse på høyhus. Det viktigste er likevel poenget han mener er barneskolepensum: Du legger ikke alle eggene dine i én kurv!

– Dette er ikke smart hvis man tenker sikkerhet, noe de mener at de gjør. Dessuten herper man byen, med sikring og overvåking av store områder. Det er et paradoks: Jo mer trygg du føler deg som følge av sikkerhetstiltak, desto større sjanse er det for at det på et eller annet tidspunkt gir falsk trygghet.

Det er dette han kaller Fjotolf-syndromet, oppkalt etter det nye navnet til 22. juli-terroristen.

– Man er så redd for at det skal komme en ny kassebil, med en annen fører og en litt større bombe. Plutselig setter man ut kloakkrør rundt omkring på Karl Johan for å stoppe biler. Man må ikke la frykten ta overhånd.

Portrett av Asmervik

Asmervik (til høyre) sammen med det danske jurymedlemmet Ole Thommasen under premieutdelingen for Heimdalskonkurransen i 1969.

Foto: Adresseavisen

COBRA under bakken

Men det er ikke bare Fjotolf-syndromet som gjør Asmervik opprørt over statens behandling av regjeringskvartalet. I februar 2020 trykket Aftenposten en reportasje der de stilte spørsmål om hva som foregår under det store hvite teltet ved siden av høyblokka. Arbeidet har kostet over to milliarder kroner, og Statsbygg nekter å si hva de holder på med.

Men så er det en forsvarsanalytiker ved navn John Berg, som har vært major i hæren, som skriver i et innlegg at det man bygger er et norsk COBRA (Cabinet Office Briefing Room A), en moderne versjon av Churchills berømte krigsrom.

– Er det dette man bygger, under bakken? Er dette altså grunnen til at y-blokka måtte rives? Det må i alle fall være betimelig å stille spørsmålet.

Norge har venner og fiender i verden, påpeker han. Russland og Kina kan mye om Norge og norske forsvarsanlegg. Da er det selvfølgelig helt utenkelig at ikke våre venner, altså USA, skal ha hatt synspunkter på hvordan dette skal gjøres, mener han.

– Har vi glemt skandalen med det amerikanske overvåkingsflyet U2 på vei til Bodø i 1960? Man bygger altså en bunker under bakken, som skal redde landet. Men ideen om en sikker bunker, den tilhører forrige århundre, sier han oppgitt.

Alle sansene teller

I 1999, da Asmervik stod med ljåen og slo gresset utenfor huset sitt på Rennesøy, ringte det plutselig fra Miljøverndepartementet. De ville gjerne ha ham som medlem i Statens råd for funksjonshemmede. Uten spesielle forkunnskaper ga han seg i kast med et nytt fagfelt.

– Når man som arkitekt har jobbet med byplan og store politiske spørsmål om samfunnssikkerhet, så er universell utforming helt i andre enden. Her er jeg tilbake i arkitektrollen på millimeternivå. Hvor høy kan en dørterskel være før man ikke kommer inn med rullestol? Hvis du er blind og går i en trapp, så er man avhengig av at opptrinn og inntrinn er likt, da kjenner kroppen seg igjen. Det handler om en særlig oppmerksomhet overfor det sanselige. Alle sansene teller.

Han satt i Statens råd for funksjonshemmede i to fireårsperioder, sammen med representanter fra blant annet Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Norges handikapforbund og Norges blindeforbund.

Asmervik har i mange år jobbet med universell utforming, noe han mener mange av dagens arkitekter har for dårlig forståelse av. – Hvis man ikke klarer å gjøre den kunstneriske utformingen funksjonell, er det stryk på eksamen.

Foto: Jan Khür

«Differently abled»

Kampen for universell utforming går tilbake til borgerrettsbevegelsen i USA på 1960-tallet. I Norge kom utredningen «Fra bruker til borger» i 2001, som en strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer. Man skulle ikke lenger bli behandlet som en det var synd på, men som et menneske med rettigheter. På en jernbanestasjon i New Dehli for et par år siden så han en ny betegnelse: «differently abled».

– Det er et fantastisk begrep, som sier noe om at vi alle har forskjellige ferdigheter. Selv om du har nedsatt funksjon på noen områder, kan du være briljant på andre. Det er en tankegang og forståelse jeg etterlyser mer av hos arkitekter.

Han er nemlig ikke imponert over alt dagens arkitekter får til. Tidligere i år holdt han et innlegg på en konferanse der han sammenliknet modernismens pionerer – Le Corbusier, Frank Lloyd Wright, Alvar Aalto – med nyere norsk arkitektur som Sverre Fehns tilbygg til Arkitekturmuseet og Snøhettas operahus i Oslo.

– Le Corbusier lagde ramper, men de var jo for bratte. Og Oscar Niemeyers museum i Niterói har jo en flott utvendig rampe, men så kommer du inn og blir møtt av trapper. Men poenget er at de jobbet med rampen som en arkitektonisk komponent. Jeg blir lei meg når jeg ser dyktige arkitekter som ikke skjønner hva det handler om.

Hvis man ikke klarer å gjøre den kunstneriske utformingen funksjonell, er det stryk på eksamen, mener Asmervik.

– Taket på operaen i Oslo er et godt eksempel. Den har fått så mange priser at den er blitt prisbelastet. Det blir belastende å kritisere den. Men det er jo farlig å bevege seg på det taket, med forhøyninger uten markeringer. De ble jo nødt til å sette opp et skilt både på norsk og engelsk og minne om at man ferdes på eget ansvar.

Også Fehns arkitekturmuseum ble han skuffet over:

– Museet har jo den gamle hovedinngangen med trapper. På åpningen av tilbygget kom Hans majestet Kongen og Dronningen, mens Fehn kom i rullestol og måtte rulles inn bakveien. At man ville beholde den gamle inngangen er greit nok, men kunne man ikke flyttet hovedinngangen til baksiden, så hadde man kommet rett inn i foajeen. Da kunne Fehn med både verdighet og likeverd ankommet sammen med både Kongen og Dronningen. Der er essensen i å forstå at det handler om verdighet.

Humanistisk modernist

I arkitekturopprørets tid kaller han seg gjerne en humanistisk modernist.

– Det bygges stadig mange boliger med dårlig standard, for små, dårlige planer og usle uteområder med lite sol. For 50 år siden snakket man om boligers bruksverdi, i dag er det stort sett bytteverdi det handler om.

Det er ikke bare når det gjelder strømpriser at det høyt oppskrytte markedet rammer den vanlige familie, mens enkelte «kraftkommuner» blir søkkrike, mener han.

– Pengespillet om kjøp og salg av boliger slik vi har sett det de siste tiårene viser at dette er en viktig faktor for den økende ulikheten i det norske samfunnet. Jeg ønsket meg et eget boligdepartement før valget. Det ble det ikke. Men jeg ønsker meg det fortsatt, avslutter Sigmund Asmervik.