Sigmund Asmervik: Alle sansene teller

David mot Goliat

Som ferdigutdannet fra NTH i 1966 bar det ut i verden. Noen dro til København, andre til Stockholm, men for Asmervik var det Finland som gjaldt. Finsk arkitektur stod høyt den gang, forteller han. Han lot kone og barn være igjen hos svigerforeldre og kjørte med telt i bilen til Helsingfors (som han selv kaller hovedstaden), banket på dører og spurte etter jobb. Det fikk han hos Olli Kivinen, byplanlegger for de fleste byene i Finland, hvor han ble i to år. Familien kom snart over, men ble sendt hjem til Trondheim da Heimdals-konkurransen kom. Så satt han alene og tegnet.

«Triumf for ung trondhjemmer» skrev Adresseavisen da vinneren av Heimdals-konkurransen i 1969 ble kunngjort. Asmervik hadde som nyutdannet arkitekt vunnet det som var annonsert som Nordens største byplankonkurranse – helt alene. En ny bydel skulle planlegges for 50 000 mennesker i Heimdals-området. Stedet hvor han selv hadde vokst opp.

– Jeg lyver litt når jeg sier at jeg vant, for det var ikke noen førstepremie, det var to andrepremier.

Andreplassen ble delt med et av Danmarks største kontorer, Skaarup & Jespersen, i samarbeid med ingeniørfirmaet Nyvig A/S. Mens Asmervik hadde altså gjort hele konkurransen på egen hånd, som 27-åring.

– Det var litt David mot Goliat, ler han.

Forslag til utbygging av det som skulle bli kjent som Tillerbyen var basert på det han fortsatt mener er en uovertruffen form for byutvikling: tradisjonell kvartalsstruktur.

– Knepet med å bygge kvartaler er at du får opp arealeffektiviteten, samtidig som det er veldig fleksibelt. Jeg brukte bare to tredjedeler av tomta.

– Når jeg ser tilbake på byplankarrieren min, så ser jeg at jeg har vært tidlig ute. Med kvartaler får du bedre utnytting, og etter hvert har man jo gått bort fra å bygge nye drabant byer i skogen. Også måten å tenke trafikk på, at bilen skal innrette seg etter bebyggelsen og ikke motsatt, var jeg tidlig ute med, og arbeidet allerede da med min doktorgrad på NTH, Transportation of Man.

Han påpeker likevel at det ikke handler om egen fortreffelighet, men å se hva som er i tiden, hvor tiden er på vei.

45 000 kroner var premien for Heimdalskonkurransen. Det var omtrent tre årslønner på den tiden.

– Jeg gikk ned på Vollabakken i Trondheim og kjøpte meg en ny Renault 4, til det som den gang var omtrent en årslønn, smiler han.

Byer finner sin form

Etter konkurransen samarbeidet han med danskene om å lage en disposisjonsplan, og etter at den var levert og planene skulle settes ut i live, foreslo Asmervik at man burde opprette et kommunalt kontor, hvor han kunne jobbe. Han ville gjerne jobbe i det offentlige.

– Men det ville de ikke ha noe av. Han her trondhjemsgutten på 29 år, skjeggat, han var sikkert medlem av AKP-ml, tenkte man.

Asmervik valgte i stedet å dra til Oslo og jobbe ved Arkitekthøgskolen i veggavisenes tid.

Videre på 70-tallet jobbet arkitekten med flere byplanprosjekter i Trøndelag: Først med den såkalte Midtbyplanen i Trondheim, og så på Røros. I begge tilfellene endte resultatet opp med å bevare de tradisjonelle bystrukturene: I Trondheim Cicignons byplan fra 1681, på Røros bakgårdsbebyggelsen med fjøs og stall. Tanken om nøyaktig byplanlegging står kanskje i motsetning til et poeng han i sin karriere har påpekt flere ganger: at byer finner sin form som selvregulerende system. Eller som han skrev i en artikkel i Byggekunst i 1991:

«I en verden hvor vi i økende grad styres av usynlige og ofte globale systemer, og hvor byer i økende grad finner sin form, og ikke blir formet av arkitekter og planleggere, er kanskje noe av det viktigste å gjenskape bevisstheten om det fysiske i våre byer. Kanskje har vi lagt for stor vekt på det visuelle. Kanskje vi kan finne tilbake til våre byer gjennom andre sanser enn øyet. Kanskje vi skal bygge byer som er gode å ta på, å klatre i, å løpe i, byer som er gode å lukte på.»

Teksten kan sees som et frampek mot temaene han har vært særlig opptatt av de senere årene: samfunnssikkerhet og universell utforming.

Fjotolf-syndromet

Før Nokas-ranet i Stavanger, før 9/11 eller 22. juli, handlet samfunnssikkerhet om naturulykker som ras og tsunamier, eller trafikkuhell. I dag dreier fagfeltet seg derimot om noe helt annet.

Da Asmervik etter hvert skjønte at han hadde teoretiske og vitenskapelige tilbøyeligheter, begynte han å sikte seg inn mot en akademisk karriere. På slutten av 1990-tallet, da Høgskolen i Stavanger ville bli universitet, ble han hentet inn for å delta med å bygge opp et toårig masterstudium i samfunnssikkerhet. I dette arbeidet har tverrfaglighet igjen stått sentralt: helsefag, samfunnsfag, politi og byplanlegging er alle disipliner som forenes i studiet av moderne samfunnssikkerhet.

– Jeg lærte mye av å utvikle det studiet, men jeg ble rystet av debatten om regjeringskvartalet. Og etter at jeg ble pensjonist i 2011 har jeg jo kunnet si hva jeg mener uten å risikere å miste jobben, sier han.

Og Asmervik snakker engasjert. Om hvordan Statsbygg og regjeringen kjørte fram sikkerhet som grunn til å rive y-blokka og samle alle departementene på ett sted. Om hvor risikabelt det er å satse på høyhus. Det viktigste er likevel poenget han mener er barneskolepensum: Du legger ikke alle eggene dine i én kurv!

– Dette er ikke smart hvis man tenker sikkerhet, noe de mener at de gjør. Dessuten herper man byen, med sikring og overvåking av store områder. Det er et paradoks: Jo mer trygg du føler deg som følge av sikkerhetstiltak, desto større sjanse er det for at det på et eller annet tidspunkt gir falsk trygghet.

Det er dette han kaller Fjotolf-syndromet, oppkalt etter det nye navnet til 22. juli-terroristen.

– Man er så redd for at det skal komme en ny kassebil, med en annen fører og en litt større bombe. Plutselig setter man ut kloakkrør rundt omkring på Karl Johan for å stoppe biler. Man må ikke la frykten ta overhånd.

COBRA under bakken

Men det er ikke bare Fjotolf-syndromet som gjør Asmervik opprørt over statens behandling av regjeringskvartalet. I februar 2020 trykket Aftenposten en reportasje der de stilte spørsmål om hva som foregår under det store hvite teltet ved siden av høyblokka. Arbeidet har kostet over to milliarder kroner, og Statsbygg nekter å si hva de holder på med.

Men så er det en forsvarsanalytiker ved navn John Berg, som har vært major i hæren, som skriver i et innlegg at det man bygger er et norsk COBRA (Cabinet Office Briefing Room A), en moderne versjon av Churchills berømte krigsrom.

– Er det dette man bygger, under bakken? Er dette altså grunnen til at y-blokka måtte rives? Det må i alle fall være betimelig å stille spørsmålet.

Norge har venner og fiender i verden, påpeker han. Russland og Kina kan mye om Norge og norske forsvarsanlegg. Da er det selvfølgelig helt utenkelig at ikke våre venner, altså USA, skal ha hatt synspunkter på hvordan dette skal gjøres, mener han.

– Har vi glemt skandalen med det amerikanske overvåkingsflyet U2 på vei til Bodø i 1960? Man bygger altså en bunker under bakken, som skal redde landet. Men ideen om en sikker bunker, den tilhører forrige århundre, sier han oppgitt.

Alle sansene teller

I 1999, da Asmervik stod med ljåen og slo gresset utenfor huset sitt på Rennesøy, ringte det plutselig fra Miljøverndepartementet. De ville gjerne ha ham som medlem i Statens råd for funksjonshemmede. Uten spesielle forkunnskaper ga han seg i kast med et nytt fagfelt.

– Når man som arkitekt har jobbet med byplan og store politiske spørsmål om samfunnssikkerhet, så er universell utforming helt i andre enden. Her er jeg tilbake i arkitektrollen på millimeternivå. Hvor høy kan en dørterskel være før man ikke kommer inn med rullestol? Hvis du er blind og går i en trapp, så er man avhengig av at opptrinn og inntrinn er likt, da kjenner kroppen seg igjen. Det handler om en særlig oppmerksomhet overfor det sanselige. Alle sansene teller.

Han satt i Statens råd for funksjonshemmede i to fireårsperioder, sammen med representanter fra blant annet Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Norges handikapforbund og Norges blindeforbund.

«Differently abled»

Kampen for universell utforming går tilbake til borgerrettsbevegelsen i USA på 1960-tallet. I Norge kom utredningen «Fra bruker til borger» i 2001, som en strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer. Man skulle ikke lenger bli behandlet som en det var synd på, men som et menneske med rettigheter. På en jernbanestasjon i New Dehli for et par år siden så han en ny betegnelse: «differently abled».

– Det er et fantastisk begrep, som sier noe om at vi alle har forskjellige ferdigheter. Selv om du har nedsatt funksjon på noen områder, kan du være briljant på andre. Det er en tankegang og forståelse jeg etterlyser mer av hos arkitekter.

Han er nemlig ikke imponert over alt dagens arkitekter får til. Tidligere i år holdt han et innlegg på en konferanse der han sammenliknet modernismens pionerer – Le Corbusier, Frank Lloyd Wright, Alvar Aalto – med nyere norsk arkitektur som Sverre Fehns tilbygg til Arkitekturmuseet og Snøhettas operahus i Oslo.

– Le Corbusier lagde ramper, men de var jo for bratte. Og Oscar Niemeyers museum i Niterói har jo en flott utvendig rampe, men så kommer du inn og blir møtt av trapper. Men poenget er at de jobbet med rampen som en arkitektonisk komponent. Jeg blir lei meg når jeg ser dyktige arkitekter som ikke skjønner hva det handler om.

Hvis man ikke klarer å gjøre den kunstneriske utformingen funksjonell, er det stryk på eksamen, mener Asmervik.

– Taket på operaen i Oslo er et godt eksempel. Den har fått så mange priser at den er blitt prisbelastet. Det blir belastende å kritisere den. Men det er jo farlig å bevege seg på det taket, med forhøyninger uten markeringer. De ble jo nødt til å sette opp et skilt både på norsk og engelsk og minne om at man ferdes på eget ansvar.

Også Fehns arkitekturmuseum ble han skuffet over:

– Museet har jo den gamle hovedinngangen med trapper. På åpningen av tilbygget kom Hans majestet Kongen og Dronningen, mens Fehn kom i rullestol og måtte rulles inn bakveien. At man ville beholde den gamle inngangen er greit nok, men kunne man ikke flyttet hovedinngangen til baksiden, så hadde man kommet rett inn i foajeen. Da kunne Fehn med både verdighet og likeverd ankommet sammen med både Kongen og Dronningen. Der er essensen i å forstå at det handler om verdighet.

Humanistisk modernist

I arkitekturopprørets tid kaller han seg gjerne en humanistisk modernist.

– Det bygges stadig mange boliger med dårlig standard, for små, dårlige planer og usle uteområder med lite sol. For 50 år siden snakket man om boligers bruksverdi, i dag er det stort sett bytteverdi det handler om.

Det er ikke bare når det gjelder strømpriser at det høyt oppskrytte markedet rammer den vanlige familie, mens enkelte «kraftkommuner» blir søkkrike, mener han.

– Pengespillet om kjøp og salg av boliger slik vi har sett det de siste tiårene viser at dette er en viktig faktor for den økende ulikheten i det norske samfunnet. Jeg ønsket meg et eget boligdepartement før valget. Det ble det ikke. Men jeg ønsker meg det fortsatt, avslutter Sigmund Asmervik.