Sir Peter Cook: På biltur

Byen med de små lommene

Gjennom Kartvedt ble Cook også kjent med tekstilkunstner Siri Blakstad. Hennes sønn Erlend, som han har kjent siden han var spedbarn, driver han nå arkitektkontoret CHAP sammen med. Noe vi også kommer tilbake til.

Cook har også vendt tilbake til Oslo for å undervise ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) i to perioder. For å forklare hva han liker med byen, plukker han frem en bok fra hukommelsen: «Steder i Oslo» av Thomas Thiis-Evensen fra 1976.

– Jeg kan ikke norsk, men forstår hva den handler om. Den fascinerer fordi den analyserer Oslo ved se på det spesielle ved disse små lommene av noen steder.

Da han underviste i Oslo, brukte han slike lommer, fra interiøret på Theatercaféen, til hvordan man på hjørnet ved Hotell Bristol kan se fire spir på toppen av bygninger. Han mener dagens Oslo må sees litt i lys av at nordmenn har forandret seg siden han var her de første gangene.

– Nordmenn var den gangen litt som eksentriske sjømenn, som irene. Men i dag er de blitt rike og mer normale. Det er litt trist.

– Er Oslo blitt mindre sjarmerende?

– Ja, men det handler kanskje mest om at jeg er en gammel mann som tenker at alt var mer sjarmerende før. Samtidig har den litt av den samme sjarmerende lille skalaen – den er ikke «high level» som Stockholm, Venezia eller Edinburgh. Går du ut på Bygdøy og ser på byen, oppdager du hvor lite slottet egentlig er. Selv Barcode er i en liten skala, sammenlignet med hva de kunne gjort.

– Liker du Barcode?

– Det er helt greit. Jeg vet at arkitektene er kjempeflinke, men Barcode er ikke det beste de har gjort. Barcode er mer som et sitat: «Dette er arkitektene vi hadde i begynnelsen av 2000-tallet».

Samtidig er det flere ting som har blitt bedre i Oslo, poengterer han.

– Maten var forferdelig her! På kinesisk restaurant hadde de ikke nudler, men spaghetti. Det var nesten ikke restauranter, men arkitektene gikk på Bagatelle på Vestkanten, som den gang ikke var «posh», for der hadde Le Corbusier en gang spist – og det hang et brev fra ham på veggen.

Romantisk sen-modernist

Cook er født i Southend-on-Sea 1936 og «ble flyttet mye rundt» i oppveksten. Med far i forsvaret hadde han allerede som ung gutt vært på en geografisk rundtur i Sør-Wales, Chester, Durham, Leicester, Norwich og Ipswich. Han tror all flyttingen vekket hans særegne interesse for byer.

– Når vi er barn lærer vi å orientere oss: Hvor er fish 'n’ chips-stedet og iskremkiosken? Hvor selger de modellfly, og hvor er bussen til skolen? For hver ny by gikk jeg gjennom den reisen.

Farens kontor var alltid full av kart. Inspirert av kartene og det han kaller «klassiske inngraveringer av byer» begynte han å imitere det han så.

– Gradvis gjorde jeg byene om til modernistiske byer – og det fortsatte jeg med rett inn på arkitekturskolen.

– Hvorfor valgte du arkitektur?

– Fra jeg var tolv var jeg interessert i arkitektur. Ikke fordi jeg ble tatt med for å se bygninger, men man blir veldig bevisst atmosfærer i byer når man flytter så mye. Når jeg tegner, bruker jeg opplevelser fra byene jeg har besøkt nærmest anekdotisk. Jeg blir fort fascinert av hvorfor enkelte byer får helt særegne typologier og uttrykk. De er små mysterier nesten, som frister meg.

– Du sier du gradvis begynte å tegne modernistiske bygninger som ung gutt. Hvor er du i modernismespekteret i dag?

– Det er vanskelig. Jeg liker tilfeldigheter og variasjon. Jeg liker ikke å dekorere bygninger, men jeg liker å legge til elementer. Samtidig ble jeg oppfostret til å like modernistiske bygninger og har brukt timevis på å besøke dem over hele verden. Jeg har derfor begynt å kalle meg selv en «late modern romantic», med alle fallgruvene det også innebærer.

I 2007 ble Cook utnevnt til ridder av dronning Elizabeth II. Selv om Cook har viet mye av livet sitt til undervisning, har han også tegnet bygg over hele verden – i Osaka og Nagoya i Japan og i Berlin og Madrid. Han er mest kjent for Kunsthaus Graz, kalt «The Friendly Alien», i Graz, Østerrike. Fra 2007 til 2019 drev han og Gavin Robotham CRAB (Cook Robotham Architectural Bureau). Her tegnet de blant annet juridisk fakultet ved Universitetet i Wien og Abedian School of Architecture at Bond University i Australia.

Hans første bygning i Storbritannia var Arts University Bournemouth, som ble åpnet av Zaha Hadid i 2016. Under pandemien åpnet også et eget «Innovation Studio» samme sted.

Vi spør Cook hvor han opplever at arkitekturen er på vei i dag.

– Den er opportunistisk og ikke veldig oppfinnsom. Prøver folk å være oppfinnsomme, blir det mer corny. Jeg tror vi er i en kulturell syklus hvor folk er redd for å si hva de mener, og redd for å ta feil og gjøre noe utenfor boksen. Jeg sier ikke at alle skal bli fascister, men noen av de gamle arkitektene sa bare «fuck you. Dette er hva jeg gjør».

– Burde arkitekter være mer slik?

– Ja, vi må i alle fall tillate noen å være slik. En London-arkitekt jeg møtte flere ganger, Ernő Goldfinger (1902–1987), var en bombastisk drittsekk, men han lagde noen skikkelig gode bygninger. Spørsmålet er om han hadde klart å lage dem også med en annen psyke?

Bartlett-kritikken

Arkitekten underviste i en årrekke og var leder ved prestisjetunge Bartlett School of Architecture i London (1990–2006). Bartlett er i dag midt i en større oppvask etter at en uavhengig rapport i sommer avslørte mørke sider ved skolen. Ledelsen måtte i etterkant si unnskyld til alle ofre for «mobbing, verbale og fysiske overgrep og seksuell mishandling og trakassering».

Tilfellene var registrert tiår tilbake i tid. Mens bilturen nærmer seg Gardermoen, må vi spørre Cook om rapporten som har blitt omtalt som «The Bartlett Bombshell».

– Det som kommer frem i rapporten, er tragisk. Jeg vet ikke om dette begynte etter at jeg sluttet, eller om frøene ble plantet av meg da jeg tok skolen fra trussel om nedleggelse til en skole som vant medaljer.

En selvransakende Cook forklarer at for å klare den transformasjonen, kan det ha utviklet seg en usunn konkurransekultur.

– Jeg var veldig entusiastisk og hadde samtidig mye respekt blant lærere som ellers ville slåss med hverandre. Så snart jeg sluttet, begynte kranglingen og, ifølge rapporten, makt- misbruket. Det er veldig synd.

Samtidig understreker Cook at man på en arkitekturutdanning må være litt hardhudet. Han bruker det engelske utrykket: «Hvis ikke du tåler varmen, så kom deg ut av kjøkkenet».

– Mener du at studentene bør tåle at det går litt hardt for seg?

– Det har vært noe maktmisbruk fra enkeltlærere, og det er ikke greit. Samtidig blir ting

veldig tullete når lærere må være forsiktige med å kritisere studentens arbeid. Hvis man bare kan si «dette er fint», blir det latterlig. Nå rydder de opp på Bartlett, men jeg er redd kvaliteten vil lide i oppryddingen.

– Tenker du arkitekturutdanningen krever at det er litt røft?

– Jeg er en som liker å prestere. Jeg tror ikke på nedarvet elitisme, men at du må kjempe for din elitisme. Det bør alltid være én eller to skoler som er ekstremt gode, der du må ha stort talent for å gå. Da får du de beste lærerne, med den beste betalingen, som ikke er der for å «skifte bleier». Det høres kanskje gammeldags ut og handler ikke om at vi vil ødelegge folk, men om at hvis du er sart, bør du egentlig ikke være der.

På et av arrangementene i Oslo gjorde også Cook seg noen refleksjoner om hvordan det var å undervise norske studenter ved AHO i to perioder med 16 års mellomrom. Da hadde riktignok også skolen underveis flyttet inn i nye lokaler i Maridalsveien.

– Første gangen var studentene eksepsjonelt entusiastiske. De bodde på skolen og hadde med seg kjærestene sine. Det var vin i kjøleskapet, og på en søndag var det fullt av folk som jobbet eller bare hang. 16 år senere var det ulovlig å henge ting på veggene, og stedet var dødt etter klokken fire på ettermiddagen. Noe hadde skjedd, det hadde blitt litt tannløst.

– Du møtte motbør fra både Beate Hølmebakk og Reiulf Ramstad i din beskrivelse fra scenen. De mente dagens studenter var utmerkete.

– Ja, de gikk selvsagt i forsvar. Og kanskje har ting snudd igjen. Men det er en fare ved å være i en liten by at man ser innover, og ikke lytter til en som kommer utenfra og observerer noe. Jeg beskriver kun min nøytrale opplevelse av hva jeg så.

Sover best med trær

Utstillingen på den nå vel overståtte triennalen i Oslo var en videreføring av Cooks populære utstillingen på Louisiana i Danmark. Han mener tegningene som ble vist frem der var i grenseland for triennalens tematikk, men at de kanskje trengte et avgrenset prosjekt opp mot alt det andre.

– Men nabolag og definisjonen av et godt nabolag er viktig for meg. På et vis kan man si at min egen hjemby London er en sammensmeltning av landsbyer, men også av nabolag.

Cooks nabolag, South-Hampstead, er rundt 100 år gammelt og planlagt for øvre middelklasse. Disse kunne jobbe i sentrum, men ta T-banen hjem. Her bygget man rekker av hus med store hager mellom og små «studio» eller arbeidsrom i toppetasjen. Sentrale hjørner i kvartalene ble også arkitektonisk poengtert, forklarer Cook, ved bruk av små hjørnetårn – eller «tureller».

– Vi kan lære masse arkitektoniske nabolagstriks av hvordan de planla dette nabolaget: De store hagene, å tørre å være ambisiøs (studioene) eller å legge til noe fancy (turellene). Rene modernister vil si at slike tårn kun er billige triks, men jeg mener de har en reell funksjon.

– Hva er et godt nabolag for deg?

– Jeg må ha trær. Jeg har aldri klart å sove om nabolaget mangler trær. Det er noe psykosomatisk over det. Én gang i USA måtte jeg bo i et område uten trær. Det fungerte ikke.

I kø for kaffe og pølse

Cook er svært fascinert av det livet han levde under korona. Hvordan verden plutselig stengte, og hjemmet og nabolaget ble den verden han og alle andre befant seg i.

– Vi oppdaget alle nabolaget på nytt, men en av de finurlige tingene var disse små køene utenfor kaffebarene. Dette var det eneste møtestedet som var åpent, og køen ble møte- plassen. Mange drakk også kaffen sin i fellesskap – og plutselig så var det en rekke småsirkler med folk på fortau og i parkene. Det var som endeløse små fester med folk som lengtet etter en eller annen form for nærhet og fellesskap.

Idet vi suser forbi utkanten av Lillestrøm kommer vi inn på Cooks lange fascinasjon for norske pølseskiosker. Under arrangementet Architects not Architecture, dagen i forveien, skulle arkitektene være personlige om hva som har formet dem som arkitekter. Cook valgte å snakke om pølsekioskene i Oslo. Da han i sin tid bodde på Frogner i noen måneder, observerte han norske pølsekjøpere med glede og nysgjerrighet.

– Det kunne være klokken to om natten, og det var likevel en gjeng med menn, alltid menn, som samlet seg i pølsekø foran kiosken. Jeg vet ikke hvem de var, men du kunne lukte pøl-sen fem kvartaler unna. Jeg elsker slike ting! Lukten av pølse er et urbant statement!

– Hva er det med disse kioskene?

– De er litt uskikkelige, tilfeldige og ikke ekte arkitektur. De forteller også mye om smaken til samfunnet. Stilte du deg opp ved kiosken, kunne du også begynne å snakke med folk på en annen måte enn utenfor døren din eller på supermarkedet.

Å se seg omkring

Timen til Gardermoen har gått fort. En reisevant Cook virker absolutt ikke å være nevrotisk der han står med trillekofferten utenfor avgangsterminalen. Kun to uker senere møter vi ham igjen – trygt tilbake i Oslo. Denne gangen på en benk inne på triennaleåpningen på det gamle Munchmuseet midt i september.

Mens triennalegjestene stadig vekk ønsker å ta bilde av Cook, spør vi han om historien bak hans nyfusjonerte kontor CHAP og samarbeidet med den gamle familievennen Erlend Blakstad Haffner. Utstillingen på triennalen er et resultat av nettopp dette samarbeidet.

Det var tidligere i år at det ble kjent at Cook og Blakstad Haffner hadde slått seg sammen i en for noen overraskende fusjon. For Cook har samarbeidet utviklet seg naturlig etter en konkurranse i Shenzhen, Kina i 2019 og arbeid med en futuristisk by ved Rødehavet i Saudi-Arabia.

– Vi fant ut at vi arbeidet godt sammen, og fikk flere oppdrag. Etter hvert virket det bare dumt om vi ikke formaliserte samarbeidet.

Haffner selv forteller at han vokste opp med stadige besøk av Cook i oppveksten. Han var «selve arkitektpersonifiseringen» for en ung Haffner.

– At jeg begynte å studere på BAS, var kanskje en slags opposisjon, forteller arkitekten som ble kjent i norsk arkitektverden for campingvognprosjektet «Fantastic Norway», og siden har tegnet blant annet Hegnhuset på Utøya.

– Hvordan er det å jobbe med Peter?

– Vi er ansvarlige for forskjellige prosjekter, men jeg må jo innrømme at Peter på et magisk vis alltid klarer å forbedre prosjektene. Han stiller alltid det riktige spørsmålet som gjerne inspirerer til å se ting på nytt. Kanskje er det hans undervisningserfaring som kommer til nytte. Han leser prosjektets kjerne ekstremt fort og har en utrolig arbeidskapasitet og stiller høye krav til seg selv og andre.

Det er i Oslo CHAP nå satser for fullt, men de har også folk i London, Beograd og Shenzen i Kina. Det er den perfekte kombinasjonen, mener Cook.

– Vi besitter en balanse av talent. Beograd-folkene er romantiske og kreative. London-gruppen er mer erfarene i å faktisk bygge, mens Erlend er en instinktiv designer som sitter i Oslo og dirigerer høyt og lavt, mye mer enn meg og dem i Beograd til sammen.

– Et underliggende tema i denne utgaven av Arkitektnytt er arkitektenes rolle. Hva mener du den rollen er?

– Den forandrer seg alltid. Da jeg var ung, var rollen til arkitektene å rekonstruere byen etter andre verdenskrig. Jeg så både bombene under krigen og kraterne etter krigen. Gradvis gikk det over til å sette spørsmålstegn ved byene fordi bygningene hadde forandret landskapet og stedet. Eller nå ved å gjenoppbygge byen ved å bruke gamle bygninger på nye måter. Bare tenk på hva dette bygget (gamle Munchmuseet journ. anm.) kan bli. Det er helt utrolig at Oslo har råd til å ha tre store museumsbygg stående tomme. Ingen andre byer ville gjort det. Jeg er ikke veldig sosialistisk, men akkurat det der er jo ondskapsfullt.

– Men hvilke roller bør dagens arkitekter ta?

– Han eller hun bør være en observatør, og da mener jeg ikke teoretisk eller sosiologisk observasjon, men å faktisk og fysisk rette blikket mot byen og bygningene og se seg omkring.