Arkitektene bør våkne!

«Stygt?» avdekker et sammensatt system der profitt, tidspress, svake politiske strukturer og manglende kompetanse veves inn i hverandre, og der ansvar forsvinner mellom nivåer og aktører.

En episode åpner debatten om smak og konkluderer med at «stygt» ikke er objektivt. Arkitekturopprøret argumenterer i kjent stil mot «modernisme» og for «klassisk» arkitektur, men serien tydeliggjør at dagens «stygge» bygg ikke har noe med modernisme å gjøre. De er et resultat av dårlige valg (-muligheter).

Lærdommen er at smakskonflikter skjuler systemfeil.

Kommuner er under økonomisk press og godtar i frykt for å miste arbeidsplasser billige bygg fra aktører som både utvikler, eier og selger. Det offentlige eier i liten grad selv og står igjen som passiv leietaker uten bestillerambisjon eller styring av prosess. Arkitektene, avhengige av oppdragene, jobber med trange budsjetter, korte tidsfrister og materialvalg diktert av byggeindustrien.

Det kommer frem at Norge nesten er helt utbyggerstyrt og mangler institusjonell motvekt. Manglende myndighetskontroll og at dårlige bygg «tillates bygget» er et gjentakende tema. Arkitekturprofessor Geir Brendeland oppsummerer kort og tydelig i serien at bygningers kvalitet har blitt «verre og verre» siden 1980-tallet.

Byer med ukontrollert vekst skaper en «byggebonanza», der lokalpolitikerne mister oversikten over helheten og godtar prosjekter enkeltvis. I pressområder vokser massive boligfelt frem, og mens kommunene tar regningen for infrastruktur sitter utbyggerne igjen med gevinsten.

Regjeringens løfter om at «markedet» skal bygge 130 000 nye boliger med mindre saksbehandling og raskere prosesser, forsterker presset og svekker myndighetskontrollen ytterligere. Samtidig underkommuniseres at Norge har en dysfunksjonell boligpolitikk.

Plan- og bygningsloven (PBL) beskrives av kommuner som en «ja-lov» som gjør det vanskelig å si nei. Ansvaret i planhierarkiet pulveriseres hvor utbyggere skylder på økonomi og saksbehandlingstid, arkitekter på rammer, kommunene på staten og staten gir ansvaret tilbake til kommunene.

Bygg-, anleggs- og eiendomssektoren står for rundt 16 % av Norges klimagassutslipp og befinner seg midt i et paradigmeskifte. Skal bærekraftmålene nås, må det rives mindre og gjenbrukes mer, både hele bygg og materialer. Serien avdekker at 90 % av dagens byggematerialer kan ikke gjenbrukes, da de er «ultraprosesserte».

Jeg har identifisert seks systemer som forklarer noe av krisen i norsk arkitektur:

1) New public management

Mange av systemsviktene serien avdekker, faller under «New public management», det vil si mindre offentlig eierskap og styring, mer marked. Denne utviklingen har pågått siden 1980-tallet, og sammenfaller med observasjonene av avtakende arkitektonisk kvalitet. Arkitektene er fanget i dette og arkitekturen kan ikke bli bedre enn systemene tillater.

2) Fraværende boligpolitikk

Boligkrisen er en hovedårsak til kommunalt press og prioritering av kvantitet fremfor kvalitet. Boligbygging utgjør den største delen av privat byggesektor. Regjeringens lovnad om et stort antall boliger på kort tid handler like mye om å sikre sysselsetting i en muligens overdimensjonert bransje. Den mest logiske løsning er en offentlig boligsektor som dekker primærbehovene. Som byggherre kan det offentlige stille krav til arkitektonisk kvalitet og ombruk som strategi.

3) Svak juss

Plan- og bygningsloven er et sentralt styringsverktøy for arkitekturen. Den utbredte bruken av dispensasjoner og planavvik kan indikere at lovens bindende kraft er svak. Mens utbyggere etterlyser kortere sakbehandlingstid , mindre skjønn og mer fleksibilitet, tilsier systemsviktene behov for færre avvik og dispensasjoner, sterkere myndighetskontroll og klarere plassering av ansvar. Ikke minst mindre lokalpolitisk overstyring i sluttfasen.

4) Samrøre mellom lokalpolitikk og privat byutvikling

Det er en kjent problemstilling at fagetater ofte overstyres av lokalpolitikken i saker der private utbyggingsinteresser står sterkt. Omgangen med hverandre blir gjerne tilrettelagt av begge sider. Politikere, som er folkevalgt for en kort periode, og oftest ikke har fagkompetanse i byplanlegging, lytter heller til lobbyister i bransjen enn til fagetatene. Dette fører til dårlig arkitektur.

5) Byggeindustrien

Store deler av byggeprosessen er industrialisert, standardisert, automatisert og flyttet fra byggeplass til fabrikk. Håndverksbasert bygging er sjeldent. Dette er en av hovedgrunnene til at bygg ofte ser ut som de gjør i dag. Klarer man å snu trenden og gjenbruke mer, vil dette påvirke byggenes utseende og kreve en ny forståelse av hva som er «vakker» arkitektur.

6) Arkitektene selv

I dag holder de fleste arkitekter seg unna politiske og systemkritiske debatter av frykt for å miste oppdrag, og har ikke råd til å si nei til dårlige oppdrag. Noen identifiserer seg også med dagens rammer og praksis. Tausheten bidrar til å holde i live et system som produserer dårlig arkitektur.

På eget ansvar

Arkitektstanden har et medansvar og har i stor grad forsømt å problematisere rammene for at så mye dårlig bygges. På 60- og 70-tallet var systemkritikk en tydelig del av deler av yrkesrollen, men har gradvis blitt marginalisert siden 1980-tallets markedsdreining (Till 2009; Spencer 2016).

Lederen i Arkitektforbundet Tina Larsen har sett serien og kommer før jul med tre nøtter til kommunalministeren: «Ombruk først, kompetanse på plass og belønn dem som bygger bra». Tiltakene er viktige, men adresserer i liten grad de dyptliggende, strukturelle årsakene til krisen.

Mer ombruk krever endringer i lovverk, dokumentasjonskrav og ansvarsforhold. Mer kompetanse hos planmyndighetene hjelper lite når lokalpolitikere rutinemessig overstyrer fagetatene til fordel for utbyggerinteresser. Økonomiske insentiver kan bidra, men frivillighet er neppe tilstrekkelig.

Nå må vi som arkitekter komme oss ut av komfortsonen, dykke ned i systemene som lager dårlig arkitektur og ta ansvar for eget fag!