Arkitekturopprøret er ikke problemet – det er et varsel!

Dette gjør også smak- og estetikksporet mindre trivielt enn det ofte fremstilles. Når folk sier at nye bygg og områder oppleves som stygge, er det ofte et hverdagslig språk for noe mer presist. Tap av gjenkjennelighet, menneskelig skala, gode uterom, møteplasser og trygghet. Med andre ord symptomer på svekket sosial bærekraft, ikke bare individuelle preferanser.

Reichborn-Kjenneruds forskning viser også hvorfor medvirkning ofte ikke fungerer etter hensikten. Mange sverger til medvirkning, men systemene er i praksis lagt opp slik at beboere sjelden får reell innflytelse. De viktigste beslutningene er ofte tatt tidlig, gjennom kontrakter og utbyggingsavtaler, før lokalsamfunnet inviteres inn.

Medvirkning oppleves da som legitimering av beslutninger som allerede er fattet. Funn fra DEMUDIG-prosjektet viser at både politikere, kommuneansatte og beboere oppfatter utviklere og eiendomsbesittere som de mest innflytelsesrike aktørene.

Dette støtter kjernen i det Arkitekturopprøret reagerer på. Et system der det formelt finnes demokratiske prosedyrer, men der reell påvirkning i praksis krever uforholdsmessig mye tid, kompetanse og nettverk.

Det utvikler seg et superbrukerdemokrati, der ressurssterke ildsjeler kan få noe gjennomslag, mens brede grupper faller av. Når en bevegelse mobiliserer folk til å si fra, er det ikke overflatisk. Det kan være en av få tilgjengelige motkrefter i et system der reguleringsmakt og utforming i realiteten glir mot markedet.

Mosebachs artikkel problematiserer også fortettingspolitikken. Den fremstilles ofte som bærekraftig, men kan i praksis forsterke trangboddhet, gentrifisering og segregering. Eksempler som Skøyen og Bjørvika viser hvordan høye tomteverdier og profittkrav presser frem volum og høyder som svekker bokvalitet, solforhold og nærmiljø, til tross for politiske ambisjoner om sosial bærekraft og mangfold.

Derfor er jeg enig i at systemkritikk må stå i sentrum. Men jeg er uenig i at Arkitekturopprøret er en avsporing. Snarere bør opprøret forstås som en folkelig reaksjon på de samme mekanismene forskningen beskriver. Markedsstyring, forsømt sosial bærekraft, skjev maktfordeling og medvirkning som ofte kommer for sent og betyr for lite.

Jeg har tidligere skrevet om at mange arkitekter har i dag et svakt kunnskapsgrunnlag innen tradisjonell arkitektur og klassisk byplanlegging. Dette er ikke nødvendigvis den enkelte arkitekts personlige skyld, men et profesjonsansvar. Når faget mister et helt register av kunnskap, mister det også evnen til å tilby reelle alternativer innenfor dagens rammer.

På dette punktet er jeg enig med artikkelforfatter. Systemkritikk alene er ikke tilstrekkelig. Arkitektstanden må også ta ansvar for faglig påfyll, studere historiske forbilder og lære av byer og steder som faktisk fungerer.

Først da kan arkitekter, politikere og befolkning sammen bidra til en byutvikling som er sosialt, demokratisk og arkitektonisk bærekraftig.