Bak fasadene

Et konstruktivt opprør mot dagens arkitektur må adressere de strukturelle mekanismene og de politiske rammene. Det krever innsikt og dialog, i stedet for polarisering. Arkitekturopprøret gir oss ikke oppskriften, skriver Gerrit Mosebach.

Av Gerrit Mosebach

Gerrit Mosebach, arkitekt og byplanlegger

Gerrit Mosebach er sivilarkitekt og byplanlegger.

Foto: privat

Arkitekturopprøret (AO) er ifølge Store norske leksikon en folkebevegelse, åpenbart med bred appell. Bevegelsen mener det bygges for mye «modernistisk» og ønsker at nybygg skal bygges i gammel stil. Jeg oppfatter tilhengerne som en heterogen gruppe med ulike preferanser og beveggrunner, men fellesnevneren er nok misnøyde med dagens arkitektur.

I 2024 ble AO organisert som medlemsorganisasjon med ledelse og talspersoner. Kritikkpunktene i denne ytringen er rettet mot frontpersonene i organisasjonen.

Misnøyen med mye av det som bygges er lett forståelig, og bredden i bevegelsen bør være en vekker for politiske beslutningstakere. Jeg har selv som arkitekt ofte kritisert at mye av det som bygges er av dårlig kvalitet. En kritikk av det som bygges i dag krever at man kikker bak fasadene for å få en forståelse av mekanismene i byggebransjen og hvilke utfordringer arkitektene står ovenfor.

AO engasjerer seg ikke i dyptgående systemanalyser. I et åpent brev påpeker arkitekt Gunnar Aasen Rogne at AO nekter å anerkjenne hvordan et bygg faktisk blir til, og reduserer arkitektur til et spørsmål om fasader og estetikk.

Manglende systemforståelse

Byggevirksomheten er i dag drevet av prefabrikkering, industrialiserte prosesser og økonomisk gevinstmaksimering. Få utbyggere har råd eller vilje til å investere i tradisjonelt håndverk, og slike håndverkere finnes knapt i dag. AO overser at mye av dagens arkitektur ikke primært styres av modernistiske arkitekters form follows function, men av økonomiske insentivers form follows finance.

I det AO retter sin kritikk mot arkitektene, overser de drivkreftene i systemet. NRK serien «Stygt?» avdekker et sammensatt system der profitt, tidspress, svake politiske strukturer og manglende kompetanse veves inn i hverandre, og burde være pensum for alle som er misfornøyde med dagens arkitektur.

Misforstått modernisme

AO fremstiller modernismen gjerne som en (ond) ideologi snarere enn en tilbakelagt historisk bevegelse med samfunnsmessig og teknologisk grunnlag. Retorikken avslører en grunnleggende misforståelse av arkitekturhistorien.

Det tegnes et bilde av modernismen som en totaldominans som fremdeles former vårt byggemiljø, men dette er ikke realiteten. Den arkitektoniske verden i dag er pluralistisk. Ulike stiler sameksisterer. Bygg AO kritiserer, har ofte ingenting med modernismen å gjøre.

I sine vedtekter promoterer AO tradisjonsorientert stil som ofte omtales som «klassisk». Når det lages «motforslag», blandes ofte ulike historiske stilarter fra helt middelalderen til industrialiseringens tidsalder i samme bygg. Det er feil å kalle dette «klassisk» eller tradisjonelt. I et arkitekturhistorisk perspektiv er det viktig å skille stilarter og verne om forståelsen av autentiske historiske bygg og bygningsmiljøer. Opprøret tar ikke høyde for at historiske stilarter oppstod under helt andre forhold som maktskjevhet og tekniske begrensninger.

Arkitektur må løse mye mer enn fasaden og det ensidige stilsporet virker som en blindgate. Et stort spørsmål er om tradisjonsorienterte bygg bidrar til å løse dagens utfordringer som for eksempel boligmangel i stor skala, og kan forenes med moderne byggeprosesser, økende krav til klima og bærekraft og økonomisk gjennomførbarhet. AO gir oss ikke oppskriften.

Populistisk retorikk

AO talspersoner bruker KI-genererte bilder og kommuniserer på sosiale medier og når slik bredt ut. De velger ofte en sterk retorikk slik populistiske bevegelser ofte gjør gjennom forenkling, polarisering og et tydelig fiendebilde, «klassisk» mot «modernistisk» og «folket» mot «eliten».

Fiendebildet er arkitekter og planleggere som ifølge AO er «indoktrinert i modernistisk ideologi». De opptrer som estetisk vokter og kårer «Årets styggeste bygg» (Grøss-medalje) og «Årets vakreste nybygg» gjennom folkeavstemninger. Bak den folkelige fasaden er det en undertone som fremstår som autoritær og stilkonservativ.

Den ensidige kritikken av modernismen og ønske om orden, symmetri og monumentalitet har retoriske trekk som er brukt av politiske bevegelser AO naturlig nok ikke vil bli assosiert med. Retorikken er gjenkjennelig i sin sterke dualisme og moraliserende estetikk.

Det er uomtvistelig at AO har bidratt til å løfte diskusjonen om arkitektur inn i offentligheten, noe arkitektene selv har forsømt. Likevel hjelper de ikke arkitektene med sin polariserende retorikk, historiske forenkling og manglende interesse for systemforståelse.

Et konstruktivt opprør mot dagens arkitektur må adressere de strukturelle mekanismene og de politiske rammene. Det krever innsikt og dialog, i stedet for polarisering.