Bygulv koster før det lønner seg

Kritisk masse er ikke en garanti

Dette er likevel ikke et argument for å vente. Uten bygulv får vi heller ikke det bylivet vi ønsker oss. Hvis vi alltid venter til kritisk masse er på plass, risikerer vi at områder aldri kommer ordentlig i gang. Byliv trenger rom for å oppstå, og disse rommene må bygges før livet fyller dem.

Utfordringen er derfor ikke at bygulv bygges før kritisk masse er på plass, men at risikoen dette innebærer ofte undervurderes. Kritisk masse er ikke tilfeldig. Samtidig er tilstrekkelig kritisk masse i seg selv ingen garanti for byliv. Et område kan romme mange mennesker uten at bygulvet faktisk tas i bruk.

I mange nye byområder vet vi likevel at kritisk masse vil komme over tid. Boliger bygges ut i flere trinn, arbeidsplasser etableres, og kollektivtilbud forbedres. Når vi har denne kunnskapen, kan det være både riktig og klokt å bygge bygulv tidlig. Da legger vi til rette for byliv som kan vokse frem gradvis, i stedet for å komme for sent på banen.

Når bygulv blir et krav – og sted betyr mer enn timing

Utviklingen av bygulv i nye prosjekter styres ofte av stramme reguleringer. Krav om aktive førsteetasjer brukes som et generelt virkemiddel for å sikre byliv, uavhengig av lokale forutsetninger. Når bygulv blir et standardkrav fremfor et stedstilpasset grep, øker risikoen for at ambisjonene om byliv ikke lar seg innfri i praksis.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke når bygulv bygges, men hvor og hvordan. Ikke alle gater trenger aktive førsteetasjer. Ikke alle bygg bør ha publikumsrettede funksjoner på bakkeplan. Når bygulv bygges overalt, blir effekten ofte svak, mens riktig plasserte og kuraterte bygulv kan få stor betydning.

Sted handler ikke bare om beliggenhet, men om bevegelsesmønstre, hverdagsliv og hvilke funksjoner som allerede finnes i nærheten. Et bygulv fungerer sjelden alene. Det er avhengig av sammenhenger, av folk som allerede er på vei et sted, og av rom som oppleves relevante i hverdagen. Når bygulv reguleres inn uten et tydelig forhold til slike strukturer, øker risikoen for at bygulvet ikke fungerer etter hensikten – uavhengig av hvor gode intensjonene er.

Skal bygulv fungere over tid, må de konsentreres der folk faktisk vil passere, møtes og oppholde seg. Det krever tydelige prioriteringer og et bevisst grep om sted og innhold, ikke bare generelle krav i reguleringsplaner.

For ofte behandles bygulvet som prosjektets sorte får: dyrt, krevende, og noe man helst utsetter. Min erfaring er at når bygulv prioriteres tidlig og jobbes med strategisk, øker også sannsynligheten for at det lykkes.

En pris det er verdt å betale?

Gode bygulv er avgjørende for levende byer, men de har en pris. De er dyre å bygge, krevende å etablere og innebærer reell økonomisk risiko. Likevel mener jeg vi må tørre å ta denne risikoen der forutsetningene er gode, og samtidig erkjenne at bygulv ikke er riktig overalt.

Byliv kan ikke alltid regnes hjem fra dag én. Noen ganger må vi bygge først, gi bygulvet tid, og la livet komme etter hvert. Når vi gjør dette på riktige steder, og med åpne øyne for risikoen, er det en investering både prosjektene og byen er tjent med over tid.