Bygulvsmoms

Kostnaden ved å skape gode byrom bæres av initiativtakeren

Du har sikkert lagt merke til at McDonalds opererer med egne priser for take-away. Denne prisforskjellen skal gjøre det attraktivt å ta med seg maten fremfor å spise i restauranten. Denne lille rabatten har McDonalds råd til å gi fordi sekundet du velger take-away, betaler de 15 prosent merverdiavgift på måltidet, mens satsen er 25 prosent dersom du blir værende i lokalet.

Og bare for å punktere det med en gang: At noen restauranter gir lavere pris ved take-away er på ingen måte lovregulert. Det er et insentiv. For restauranten sitter likevel igjen med mer. Det er altså 10 prosent gunstigere å drive serveringsvirksomhet dersom man kun selger mat pakket i papp eller papir gjennom en luke.

Snur man på det, er det 10 prosent dyrere å servere noen på stedet. Kall det gjerne en bygulvsmoms.

Personlig tror jeg dette er medvirkende til at kebab, sushi, pizza – og ja, McDonalds – dominerer store deler av det hverdagslige serveringstilbudet i byer og tettsteder i Norge. Ikke fordi det nødvendigvis er det vi drømmer om, men fordi det er det rammevilkårene belønner.

«I de gamle lokalene til …»

I sin omtale av nye restauranter innleder ofte Aftenpostens restaurantguid Vink med «i de gamle lokalene til …». Det fremstår kanskje bare som triviell gastronomisk lokalhistorie, men dette subtile «vinket» vitner også om en annen sannhet i restaurantbransjen: Det er beinhardt å drive restaurant, og veldig mange må stenge dørene. 

Og én ting er Oslo, hvor det faktisk finnes et kundegrunnlag og tilstrekkelig gjennomtrekk. Men hva med Bømlø, Sauda eller Sortland – eller alle andre små byer og tettsteder i Norge? Momspolitikken er lik her. Det samme er de rikspolitiske retningslinjene og de statlige forventningene om fortetting og godt bymiljø. 

Så, gitt at målet er attraktive og levende byer – hvorfor belastes de som faktisk forsøker å skape dem? Jeg synes Tomine Duller tar opp veldig gode, og til dels svært underkommuniserte, poenger, når hun i Arkitektur skriver at bygulv koster før det lønner seg. Poenget gjelder ikke bare utviklingsfasen, men også i (by)livsfasen. Og for mange lønner det seg aldri.

Jeg mener derfor det er betimelig å stille spørsmålet om dagens momssatser for restaurant- og serveringsbransjen harmonerer med målet om å legge til rette for attraktive og levende byer og tettsteder.

Endringer på plass

Uten å undergrave det generelle behovet for bedre rammevilkår og mer rettferdige momssatser, er det som urbanist fristende å fabulere om at lokalpolitikere og planleggere kunne fått mulighet til å opprette avgrensede økonomiske mulighetsområder, med for eksempel redusert momssats som virkemiddel for å stimulere til økt etableringsvilje i nye utviklingsprosjekter eller døende sentrumsområder.

Gjennom en lovendring kunne dette eksempelvis hjemles i plan- og bygningsloven § 12-7 – som et nytt punkt.

Så tilbake til Carl Berner. Jeg kan være enig i at McDonalds ikke tilfører mangfoldet. På den andre siden tror jeg ikke vi leser «… i de gamle lokalene til McDonalds» med det første. Slik bygulvsmomsen er skrudd sammen i dag, får vi den byen avgiftssystemet belønner.

Og da må vi kanskje ta til takke med det nest beste alternativet – inntil vi bestemmer oss for å premiere de virksomhetene som gir oss de byene vi egentlig vil ha.