Dampsperren

Vi lever 85 % av livene våre innendørs, omgitt av dampsperrens «hermetisk» forseglede plastmembran. Naturen byr også på en viss frykt, ettersom den minner oss, utenfor kontroll, om livets iboende forgjengelighet. Vi nærer derfor et dypt menneskelig håp om en midlertidig forankring – en tilstand og rammeverk uberørt av tid og forfall – en lengsel etter å frigjøre oss fra naturens sykluser og uforutsigbarhet.

I et forsøk på å motsette seg naturens konstante bevegelse, er forestillingen om stabilitet basert på en grad av stillstand, slik at naturens iboende mobilitet fortsatt oppfattes som en trussel, og separasjonen opprettholdes. Med frykt kommer et behov for kontroll og regulering, som kveler vår intuitive sans for naturens dynamikk, som oppstår i frihet.

Skillet mellom menneske og natur har dype røtter. I opplysningstiden blir rasjonalitet og vitenskap vår primære kilde til å forstå naturen. Her betraktes naturen som et mekanisk objekt og reduseres til en ren ressurs, et ennå ukategorisert virvar, som venter på vår siviliserende mestring og systematikk. Her skapes et oss og et det.

I denne ligningen var og er vi ikke lenger natur. Vi forblir derfor utenfor det grunnleggende problemet, og prøver å løse klimautfordringen fra det samme spor som skapte den. Atskilt fra naturen og på armlengdes avstand, reduseres krisen til et spørsmål om beregninger, kvoter og modeller – til et teknisk problem som må løses.

Vitenskapen søker forståelse ved å dele naturen inn i isolerte deler, noe som gjøres på bekostning av helheten. Reduksjonisme blir skylapper, der bærekraft misforstås som bare summen av de enkelte delene. Resultatet er en byråkratisk øvelse, der arkitektur og bærekraft vurderes basert på evnen til å oppfylle formaliserte krav, snarere enn deres evne til å koble sammen og støtte liv.

Liv, natur og arkitektur kan ikke reduseres til sine individuelle deler: De er fremvoksende fenomener, hvis virkelige dynamikk oppstår i forbindelsene mellom delene – ikke i delene i seg selv. Helheten inneholder derfor en verdifull innsikt som oppstår i direkte kontakt med verden.

Menneskelig bevissthet er dypt forankret i helheten. I denne virkelige virkeligheten er vi allerede biogent materiale, vi er en del av den sirkulære bevegelsen som, i likhet med naturen, vokser, dør og forsvinner. Vi blir til næring og gjenoppstår.

Så hvem er egentlig hvem sin ressurs?

Vi er allerede natur. Vi ønsker bare ikke å være helt klar over det. I erkjennelsen av vår egen naturlighet blir vi likestilt med den. I øyehøyde oppløses vår asymmetriske tilnærming til verden, og forbindelsen gjenfødes. Forbundet med det sirkulære er en bevegelse, en grunntilstand, som opphever forestillingen om avgrensning og finalitet.

Bærekraft forsoner oss med døden, ettersom det vi tidligere anså som et mål nå forstås som en overgang, hvor det flyktige innlemmes som naturlige endringer i en (u)endelig syklus.

Det flyktige inneholder en porøsitet som bevarer forbindelse og mottakelighet for omgivelsene, noe som omformulerer vår forståelse av det permanente, fra en fast form som opprettholder seg selv gjennom blokade og kontroll, til en dynamisk tilstand hvor transformasjon er en grunnleggende betingelse. Overgangen er essensiell for menneskelig og arkitektonisk robusthet.

Ved bruk av biogent materiale anerkjenner vi naturens grunnleggende element: bevegelse. Ved bevisst å etterlate sprekker i skallet, tillates større porøsitet og åpenhet for omgivelsene. Her løsnes kvelningsknappen på toppen, slik at både vi og bygningen kan puste uhindret. 

Pust og hudens porøsitet er en forutsetning for liv. Enhver blokkering – enten det er som en dampsperre i en vegg, en propp i en blodåre, kulturell proteksjonisme, unikhet eller frykten for den andre og det nye – tapper den vitale forbindelsen, er ressurskrevende og uholdbar.

Arkitekturen befinner seg i denne tilsynelatende motstridende kjernen: Vi setter både opp en vegg og markerer en grense, samtidig som vi ønsker å unngå en stillestående klump som, som en dødvekt, blokkerer den indre og ytre sirkulasjonen – den urbane konteksten og det mulige indre livet.

Her håper vi at arkitekturen i sitt fysiske utseende, sitt beboelige og mentale liv, inneholder nettopp den mobiliteten som aktiverer og tillater et liv som utfolder seg utover det tiltenkte, planlagte og entydige. Denne håndgripelige og ennå ikke-kvantifiserbare arkitektoniske kvaliteten er grunnlaget for bærekraft, ettersom den inneholder forandring og tillater liv. Bygningen anses nå som et stykke natur, et stykke natur som bevisst lar påfølgende lag av liv sette sitt preg på strukturen.

Som et tverrsnitt av tider og deres materielle forskjeller står arkitekturen som et absorberende og helbredende ledd. I oppløsningen av dampsperren frigjøres bevegelse, og forbindelse muliggjøres på tvers av fasaden. Her får en frisk, helbredende bris nå flyte uhindret over de tidligere avgrensede enkeltdelene til en sammenhengende helhet.

Med skoddene på gløtt får solen, lydene og luktene nå strømme inn og tine opp våre kalde, rasjonelle parader. I det myke lyset ser vi nå et lite glimt av helheten – i kontakten skjelver naturens magi og den regenererende kraften.

Etterord: Et enormt antiklimaks mot denne virkelig fruktbare situasjonen ville være om vi bare gjorde mer av det samme på en ny måte, og bevarte den nåværende arkitektoniske malen, og deretter nådeløst hamret byggeklossene ned gjennom den forhåndsdefinerte smale strukturen til reirkassen av fragmenterte instruksjoner, diagrammer og målinger.

Det ville være synd. Det virkelige spørsmålet er, er arkitekturen vi gjør levende?