Demonstrerer arkitektenes mulighetsrom som samfunnsaktør

Målet med Europan-konkurransen i Nome er en styrket kommune og en informert offentlighet. Det handler om å bruke arkitekturens verktøy som en del av lokaldemokratiet på en ny måte, skriver Europan Norge.

Tekst av Bjørnar Skaar Haveland og Ingeborg Katie Åtland

Nome, en kommune på om lag 6500 innbyggere med et trangt økonomisk handlingsrom, står nå midt i en geopolitisk storm om Europas forsyningssikkerhet, skriver Bjørnar Skaar Haveland og Ingeborg Katie Åtland i Europan Norge.

Foto: Europan Norge

Jelle Boone argumenterer den 28. november i arkitektur.no at fordi gruven er skadelig for naturen, så bør ikke Europan som fremtidsrettet konkurransearrangør involvere seg i Fensfeltet. Det er imidlertid Europankonkurransen som muliggjør at arkitekter som Jelle, med sin forestillingsevne, får bragt et mangfold av prosjekter inn i offentligheten som opplyser, utfordrer og påvirker premissene for debatten.

Nome, en kommune på om lag 6500 innbyggere med et trangt økonomisk handlingsrom, står nå midt i en geopolitisk storm om Europas forsyningssikkerhet. På Fensfeltet er det funnet Europas største forekomst av sjeldne jordarter. Mineralene er essensielle for å produsere alt fra vindmøller, datamaskiner og raketter.

I dag importerer EU så å si hele sitt forbruk fra Kina som legger stadig flere restriksjoner på eksporten. Presset fra industrien, regjeringen og EU er enormt. Det endelige ansvaret om å avgjøre hvor, hvordan, og ikke minst om kommunen i det hele tatt skal ønske en gruve velkommen, hviler på de få deltidspolitikerne i kommunestyret.

Som Jelle påpeker, vil naturødeleggelsene være enorme og den lokale gevinsten usikker. Selve limet i lokalsamfunnet er truet. Tiltaket reiser dilemmaer som kan skape dype konflikter og sosiale ringvirkninger det kan ta generasjoner å håndtere. Utredningsmaterialet er massivt, informasjonstrykket enormt, og det er forbausende lite visuelt. Ingen vet hvordan det mulige prosjektet vil se ut, alt er usikre fremtider.

Europans rolle

Europan involveres i hovedsak av to grunner. Først, for å bruke arkitektoniske verktøy til å utforske og visualisere hva en slik «grønn mineralpark» kan bety for Nome, ved å sette sammen kompleks informasjon til spekulative fremtidsbilder som bidrar med nye innfallsvinkler til samfunnsdebatten.

For det andre utruster Europan kommunen med konkrete verktøy, som styrker deres mulighetsrom i møter med industrien. Her fortjener Nome kommune honnør for å tenke innovativt, og vi bør være stolte over tilliten og samfunnsrollen de gir arkitektene.

Om man liker det eller ikke: Gruver er i aller høyeste grad del av samtiden. Og i en tid hvor profesjonen føler seg stadig mer marginalisert, er det sentralt for yrkets overlevelse at vi engasjerer oss i de ubehagelige delene av samfunnsdebatten.

For ofte stikker arkitektene hodet i sanden og står på sidelinjen når premissene utformes. Da kan vi skylde på utbyggerne og politikerne for rammene, mens vi tar konsulentoppdragene som kommer når planen er vedtatt og skogen planert.

I Europan prøver vi å gå inn i de vanskelige og kontroversielle problemstillingene i en tidlig fase. I Nome er det mineralparken, i Trondheim så vi på kunstmuseets rolle for demokratiet og byen i en ny tid, og i Roa hvordan presset eldrebølgen skaper kan brukes til å reparere tettsteder som har fått sine møteplasser og identitet ødelagt av tiår med bilbasert planlegging.

Samfunnsrollen

Arkitektens sterkeste egenskap er forestillingsevnen; å kunne formgi fremtiden og visualisere hva den kan være med teknisk og rommelig forståelse i bunn. Denne evnen kan benyttes til å tegne bygg, men det blir et snevert geskjeft i dagens samtid. I dag taper arkitektkontorer penger på idéfasen og tjener på tegningsproduksjon. Vi er skvist ut av rollen som prosjektleder, og det er åpenbart at KI vil ta over mye av det «utførende» tegningsarbeidet.

Nye forretningsmodeller trengs, og bransjens fremtid avhenger av at vi plasserer oss mer sentralt i debatten og tar tilbake rollen som samfunnsaktør med forestillingsevne.

Heldigvis står vi i en liten renessanse for arkitekturdebatt. Arkitektopprøret satte estetikk og omgivelser på dagsorden, nye tidsskrift dukker opp, og regjeringen har satt arkitektur på agendaen.

Neste skritt er at flere arkitekter tør engasjere seg i planarbeid og politisk arbeid. For det er der premissene legges.

Kommunene klager over at det som produseres av store konsulentselskap gjennom deres utlysninger blir for likt og intetsigende. I et samfunn som har overflod av det meste bortsett fra fantasi, så skaper døråpnerkonkurransen Europan håp. Vi ser gjennom forslagene i Nome at unge arkitekter kan møte dette behovet, og klarer å skape alternative, kritiske samfunnsbilder som de store konsulentselskapene ikke klarer.

Arkitektur for en informert offentlighet

Målet med konkurransen i Nome er en styrket kommune og en informert offentlighet. Det handler om å bruke arkitekturens verktøy som en del av lokaldemokratiet på en ny måte. Konkurransebriefen er spekulativ og undrende i form av hva og hvordan og ber spesifikt om det å utfordre tradisjonell gruvedrift.

Forslagene visualiserer konsekvensene, skalaen og mulighetene gjennom prosjekter og strategier. Vinnerprosjektet – The Mineral Network – demonstrerer arkitektenes mulighetsrom som samfunnsaktør ved å koble arkitektur, infrastruktur og økologi sammen i en regional visjon.

Vi har også mottatt flere forslag, som Jelle sitt, som er uenige i premisset, og de er selvsagt alle velkommen!