Derfor trenger vi en designpolitikk

Når markedet ikke løser det selv 

Spør du Kahoot, Cognite, Vestre eller Runwell, vil de si at design har vært avgjørende for at de har lyktes i markedet. Når du logger inn i Altinn, leverer skattemeldingen eller betaler med Vipps, bruker du tjenester som fungerer fordi noen har tenkt nøye gjennom hvordan folk faktisk skal bruke dem. Danmark og Storbritannia har for lengst gjort design til en del av næringspolitikken. 

Det er ikke bedriftene som lykkes på egen hånd DOGA er til for, eller de som allerede har skjønt verdien av design. DOGA er til for å blant annet bøte på markedssvikt. Det skjer når markedskreftene ikke gir den best mulige bruken av ressurser i et marked; når bedrifter ikke bruker design, selv om det ville gjort dem mer konkurransedyktige.

Poenget er å hjelpe flere bedrifter med å forstå behov, teste løsninger tidlig og ta bedre beslutninger før de investerer stort.

Det er her DIP har kommet inn. Bedrifter får støtte til å bruke designere tidlig i et utviklingsløp og betaler minst halvparten selv. Menon har målt effektene og fant at bedriftene bruker design langt mer systematisk etter prosjektet, enn før. Etterspørselen har vært langt større enn pengene.

Den eksterne evalueringen av DIP fant at programmet ikke overlapper med andre ordninger. Legges det ned, er det ingen andre som gjør jobben. 

Hvem utfordrer premissene? 

Engesvik har stilt spørsmålet om DOGA har vært en krevende nok rådgiver for sine eiere. Det mener jeg vi har, men synes likevel spørsmålet er viktig – og at vi må utfordre oss selv på akkurat dette.

DOGA er statens kompetansemiljø for design og arkitektur, en stiftelse med oppdrag fra regjeringen. Vi er verken bransjeforening eller lobbyorganisasjon, og vi driver ikke kampanjer for egne budsjetter. Men vi sitter heller ikke på sidelinjen og venter på instrukser. Vi følger utviklingen innen design og arkitektur tett, og gir jevnlig departementene anbefalinger om hvor offentlig innsats på disse feltene kan gi mest verdi. 

Mye av det DOGA gjør i dag, begynte som forslag fra oss. Stimulab, som stimulerer til innovasjon i offentlig sektor gjennom bruk av design, kom ikke som en ferdig bestilling. Ordningen bygde på flere år der vi prøvde ut hvordan designkompetanse kunne brukes i offentlig sektor, og ble utviklet sammen med Digdir.

Siden har etterspørselen fra programmet vært med på å bygge opp tjenestedesignfeltet i Norge. Oslo Economics har evaluert ordningen, og konkluderer med at det er et treffsikkert virkemiddel som bidrar til bedre offentlige tjenester og gir høy verdi for pengene. 

Markedsklar vokste på sin side fram av DOGAs innspill til regjeringens gründermelding og gjennom samtaler med Innovasjon Norge om hva gründere trenger i tillegg til kapital. Vi har også tatt til orde for en sterkere internasjonal satsing på norsk design, men dette har vi ikke fått gjennomslag for. 

Det samme gjelder innen arkitektur og stedsutvikling, der vi over tid har tatt initiativ til og fått gjennomslag for nye satsinger. Opprettelsen av Gnist innovasjonsprogram for steds- og næringsutvikling er ett eksempel. Arbeidet med å få stedsutvikling inn i diskusjonen om grønt industriløft er et annet. 

Slik blir politikk ofte til, gjennom år med utprøving, dialog med embetsverk og politisk ledelse, og tette samarbeid med bransjene. Ikke alle forslag går gjennom, og det meste av dette arbeidet er ikke synlig utenfra. 

Hvem som sitter i politisk ledelse, hvilke saker de er opptatt av og hva som preger den offentlige debatten, påvirker hva det er mulig å få gehør for. I tillegg er det en legitim kamp om både oppmerksomhet og budsjettmidler. 

En designpolitikk for fremtiden 

Når Norge skal omstille seg til et liv etter oljen, skape verdier gjennom nye produkter og tjenester, og lykkes internasjonalt, må vi bli bedre til å tenke nytt. For å si det enkelt: om ti år bør det være like naturlig for en norsk bedrift å kjøpe designkompetanse som å kjøpe teknisk eller juridisk rådgivning. Skal vi komme dit, trenger Norge en designpolitikk, slik flere har etterlyst. 

Jeg har lenge ment at et av de største problemene for norsk design er at vi mangler gode tall. Når politikerne diskuterer olje og gass, vet de ikke bare hvor mye penger som kommer inn. De vet hvor mange jobber næringen gir, og hva den betyr for resten av økonomien. For design har vi ikke noe tilsvarende.

I Storbritannia har Design Council kartlagt dette i flere år gjennom Design Economy. Det er beregnet at design tilførte den britiske økonomien 1800 milliarder kroner i 2023. DOGA har sammen med andre begynt å se på hvordan vi kunne gjøre noe liknende i Norge. Blir forslaget til statsbudsjett vedtatt som foreslått, må de planene legges bort.

En designpolitikk bør treffe der markedet ikke gjør det. Staten støtter ikke design for å subsidiere designere, men for å gjøre næringslivet mer konkurransedyktig og offentlig sektor bedre i stand til å løse sine oppdrag. Oppgaven er å finne ut hvor mangel på kunnskap, for høy risiko eller andre hindringer gjør at bedrifter bruker mindre designkompetanse enn de burde.

Jeg tror ikke Norge kan føre en aktiv designpolitikk uten en offentlig aktør som samler kunnskapen, prøver ut nye virkemidler og knytter designmiljøet og næringslivet sammen. Uten en slik aktør er faren at design bare blir noe for dem som allerede kjenner verdien av det. 

Feil rekkefølge 

Regjeringen har varslet en reform av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Jeg er positiv til den, og DOGA skal være åpen for å se på sin egen rolle.

I norsk politikk ligger det ofte en tanke om at større er bedre, og at flere ordninger bør samles hos de største virkemiddelaktørene. Om det vil gi bedre resultater for bedriftene, er jeg usikker på. Men det er nettopp det en gjennomgang ville gitt svar på.

Skal vi gå gjennom hvordan virkemiddelapparatet bør fungere, må vi først avklare hvilken kompetanse og kapasitet Norge trenger. Deretter kan vi bestemme hva som skal avvikles, styrkes og justeres. 

Jeg mener at DOGA gir høy verdi for pengene. Med relativt små offentlige investeringer utløser vi privat kapital, mobiliserer design- og arkitekturfaglige kompetansemiljøer og bidrar til bedre beslutninger.          

Vi trenger en bredere samtale med designere, arkitekter, forskere, bedrifter, offentlige virksomheter og politiske beslutningstakere om hva Norge trenger. Måler bør ikke være å verne om alle eksisterende ordninger, men å skjønne hva vi trenger i årene som kommer. For Norge trenger design – også i næringslivet.