DOGAs svar på stafettpinnen

DOGA mener at det finnes et stort potensial for bedre samfunnseffekt av det som bygges i Norge i dag. Dette er ikke minst tydelig innenfor helsesektoren, der det brukes og investeres store penger hver eneste dag, både i behandlingsinstitusjoner og i arbeid med folkehelse og forebygging.

Allikevel blir det ikke alltid bra nok.

For den enkelte er arkitekturen rammene rundt livet vi lever. Et sykehus er imidlertid mer enn et bygg. Det er også en kompleks tjeneste der mange pasientgrupper, pårørende, profesjoner og støttefunksjoner skal samspille over tid. Omgivelsene legger derfor ikke bare premisser for opplevelse, men for samhandling, pasientflyt og kvalitet i hverdagen. Barn er en spesiell gruppe på sykehus: møtet mellom rom, tjenester og mennesker har stor betydning for trygghet, livskvalitet og verdighet for hele familien. Dette perspektivet fortjener større oppmerksomhet.

Hoff peker på utfordringer knyttet til brukermedvirkning i store offentlige byggeprosesser: «Hvordan se det lille mennesket i den store maskinen?» Barn og unge har særlige rettigheter når det kommer til planlegging av fysiske omgivelser. Loven pålegger plan- og bygningsmyndighetene å ta hensyn til og sikre barn og ungdom et godt oppvekstmiljø. Barn og unges interesser skal ivaretas i alle plan- og byggesaker som behandles etter loven.

I hovedsak er dette sikret gjennom planprosesser, og det er lovpålagt at kommunen har en representant for barn og unge i plansaker, som blant annet skal ivareta interesser, bidra med kunnskap og sikre medvirkning. Hoff foreslår et «barnas arkitekturombud», som kunne fungert på samme måte i forbindelse med offentlige byggeoppgaver.

Erfaringen er at medvirkning ofte gjøres for sent: Når romprogrammer, arealer og organisatoriske grep allerede er låst, blir handlingsrommet for reell påvirkning mindre. Det understreker betydningen av å hente inn brukerinnsikt tidlig – ikke bare om fysiske løsninger, men også om hvordan tjenester, arbeidsprosesser og samhandling faktisk fungerer i praksis.

Alle DOGAs programmer og initiativer tar utgangspunkt i brukerperspektiver og reell innsikt i menneskers behov, hverdager og erfaringer.

Gjennom DOGA-initiativet «Hverdagsreisen», for eksempel, har vi arbeidet praktisk med hvordan kvalitative metoder og dybdeinnsikt kan brukes som grunnlag for arkitektur og stedsutvikling. Prosjektet viser hvordan grundig forståelse av menneskers faktiske hverdager kan gi et bedre beslutningsgrunnlag for arkitektur og fysiske omgivelser. Men vi kunne også trengt programmer som kunne forbedre det som allerede er bygget!

Blant DOGAs virkemidler er også støtteordningen Inkluderende design og arkitektur, som støtter prosjekter der arkitektur og design brukes aktivt i utviklingen av mer inkluderende og universelt utformede produkter og løsninger i private og offentlige virksomheter. Ordningen er åpen for søknader på lik linje for alle aktører, og prosjektene vurderes opp mot tydelige kriterier.

For alle DOGAs støtteordninger er vi også tilgjengelige for dialog i forkant – for samtaler om problemforståelse, innramming og ambisjonsnivå i prosjekter som vurderer å søke midler. Ny utlysning er nå ute med søknadsfrist 11. februar.

DOGAs virkemiddel «Stimulab», som vi driver i samarbeid med Digdir, har siden 2016 vært en pådriver for brukerorientert eksperimentering og nyskapning i offentlig sektor. I helsesektoren har dette blant annet handlet om å utforske hvordan tjenester, støttefunksjoner og organisering kan utvikles mer helhetlig, på tvers av fag og siloer, for å forbedre pasientflyt, samhandling og kvalitet i hverdagen for både ansatte og pasienter. Slike prosjekter viser hvordan fysiske omgivelser, tjenester og lokalisering må sees i sammenheng for å skape varig samfunnseffekt. 

Den nye nasjonale arkitekturstrategien, «Rom for kvalitet», understreker betydningen av omgivelsene våre for helse og livskvalitet. Spørsmålet er nettopp hva dette skal bety i praksis. Erfaringene Inger Therese Hoff deler, både som arkitekt og pårørende, viser med stor tydelighet hvordan omgivelser, tjenester, organisering og hverdagsliv henger uløselig sammen – også lenge etter at byggene er ferdigstilt.

Dette er et samfunnsoppdrag som angår alle som planlegger, utvikler, driver og bruker våre felles omgivelser.

At Hoff deler ut stafettpinner er absolutt betimelig: Skal vi lykkes med å skape et samfunn bedre tilpasset innbyggeres behov, må stafettpinnen bæres videre mellom aktører, fag og perspektiver – og ikke mistes i overgangen. Vårt fokus er ofte rettet mot det som ennå ikke er bygget, i tidlige faser der endringer fremdeles er mulig og risikoen er lav. Men uten denne tidlige innsatsen, og uten mekanismer for læring, justering og forbedring i bruk, vil det som allerede fungerer for dårlig, fortsette å ha negative konsekvenser i lang tid.

Avslutningsvis vil vi takke for Hoff og Sonja Victorias Stiftelse for innsatsen som er lagt ned for å løfte barnas perspektiver i debatten om sykehus, og for stafettpinnene som deles videre.

Fortsett å sende stafettpinner – også til oss.